Indias fremvekst kan nulle ut alle verdens miljøtiltak.
Asle Toje
Nigambodh Ghat er stedet hvor guden Brahma badet i Yamunafloden og gjenvant hukommelsen. I dag renner elven tykk som snørr. Nigambodh er et av de travleste utendørskrematoriene i Delhi. Hver dag brenner femti likbål her. Asken dumpes i elven.
På tross av at India er overbefolket sverger for mange hinduer fortsatt til det tradisjonsrike likbålet. Det er nevneverdig siden det snart er flere mennesker enn trær i India. Tallet er 1:3 og fallende.
Denne vinterdagen minner Nigambodh Ghat litt om fornøyelsesparken i Tsjernobyl. De store gude-bildene i glassfiber ser falmede ut, vannbassengene er tomme, det samme er kollektbøssene. Stadig flere indiere lar seg kremere på vestlig måte, med gass – aske på glass.
Hinduenes Antyesti, eller begravelsesriter, varierer med kaste, alder kjønn og region. Jeg ser på et snes menn som sitter på rekke og korer fra Vedaene. Det er så underlig tidløst at jeg forsvinner ut av tiden. Helt til en ung mann dumper ned ved siden av meg.
«Ser du? Jeg forstår ikke hvordan du kan sitter der uten å kjede deg?» Den unge mannen heter Vihab Kumar og kommer fra Canada. Han forteller at han vær blitt sendt til India for å knytte bånd til slekten, men oppholdet har så langt vært en blandet erfaring.
Dirty Delhi
«Bestefaren min vil ha meg opp klokken fem hver morgen for å meditere.» Jeg flirer, og spør om man ikke ferierer slik i Canada? Kumar fortsetter: «Og det latterlige, er at bestefaren min ikke er religiøs, han er bankmann. Det er først da jeg kom at han ble kjempereligiøs.»
Kumar er millennia og deler denne generasjonens selvtillit når det kommer til å finne feil med etablerte sosiale ordninger: «Religionen har feil svar. Delhi kveles av forurensning, men hinduismen sier at gudene alltid vil redde naturen fra menneskets overgrep.»
Han mener hinduismen skaper en kulturell motstand mot å prioritere miljø over økonomi, for «hinduismen er viktigere som kulturell kraft enn som gudetro». Det er en slektning som skal på bålet nå. Hvem, spør jeg. «Aner ikke», svarer han – en ukjent onkel.
Bak kremasjonsplassene treffer jeg helligmannen Aghori Baba. På tross av sitt skremmende ytre, noe sadhuen oppmuntrer med å smøre seg inn i lik-aske, er Aghori Baba en mild sjel, full av humor. I likhet med de fleste Aghorier spiser han tidvis menneskekjøtt fra likbålene.
Kumar er tolk. Aghori Baba røyker hasj fra en leirpipe i kjempedrag og kniser når jeg spør om det er klokt å brenne lik når luften i Delhi knapt er til å puste? «Slik ild gjør tre til aske, fortærer kunnskapens ild karmaens irrganger.» Jeg forstår ikke, sier jeg. Han vagger på hodet og hikster: «ikke jeg heller».
Aghoriene avsverger god folkeskikk, sekteriske identiteter og menneskelige instinkter. Deres ville livsstil, som inkluderer å spise avføring, er ment å flerre skillet mellom det hellige og det uhellige, alle manikeiske dikotomiers mor, fordi dualismer antas stå i veien for innsikt.
Den største urinveisinfeksjon
Men ikke alle motsetninger er innbilte. Yamuna-elven renner ut i den hellige Ganges som hinduer drikker av og bader i. Tester fra Yamuna, har funnet 1,5 millioner tarmbakterier per 100 milliliter – flere hundretusen ganger mer enn den anbefalte grensen for bading.
En østerriksk kvinne jeg traff for noen år siden ble så overveldet av spiritualitet at hun badet i Ganges. Etter uker på sykehus i Delhi ble frau Warta flydd til Wien hvor hennes underliv ble en del av legestudiet. Det er visst den verste urinveisinfeksjonen i landets historie.
Vannet anses allikevel som rensende. Reiseforfatteren Eric Newby skrev i boken Slowly Down the Ganges (1966): «Å drikke vannet, ha badet i det og å bære det i flasker er fortjenestefullt». I 1895 fikk Maharajaen av Jaipur laget hva som fremdeles er verdens største sølvobjekter, to beholdere som hver rommer 4000 liter gangesvann, for en reise til England.
Statsminister Narendra Modi lovet i 2014 å rense opp Ganges som en del av Swachh Bharat-initiativet for et renere India. Mye er gjort, spesielt i å redusere bruken an naturen som toalett, men løftet om at Ganges vil være ren innen 02. oktober 2020 synes urealistisk.
Nigambodh Ghat viser hvorfor det er grunn til å uroe seg over India. Milliard-landet har hodestupt inn i moderniteten og miljøkonsekvensene er rystende. Ashogiene sjokkerer tilbederne mer ved å drikke vann fra Yamuna, enn at de drikker det av en hodeskalle.
Sorte lunger
Min fixer, Surash Beriya, studerer informasjonsteknologi i Karol Bagh, men er den eneste i klassen uten computer. Han tar meg med til familiens hjem i slummen hvor fem bor i et skur. Familien migrerte til Delhi da livet som småbrukere i Uttar Pradesh ble for vanskelig.
Farens chai-stand forsørger dem, men Surash jobber for å betale for privattimer for de yngre søstrene. Han vet at utdannelse er veien ut av fattigdom, men søstrene på ni og tolv sliter med stadige luftveisinfeksjoner som gjør at de trenger ekstraundervisning for å holde tritt.
Av verdens ti mest forurensede byer ligger ni i India. Mye av året er luften Delhi helseskadelig. En dag i gatene tilsvarer å røyke 44 sigaretter, skal vi tro Berkeley Earth Science Research Groups matrise.
På tross av at hjemmet strengt tatt er et smug, er det gullende rent. Vi drikker te og spøker med moren som med en matrones verdighet ser til at alle blir servert i rett orden og at småjentene oppfører seg. Men hun ber meg lytte til lungene deres. De surkler.
Ifølge en ny studie fra forskere ved University of British Columbia og Health Effects Institute får indiske barn forkortet livene sine opp mot 30 måneder på grunn av en kombinasjon av luftforurensing utendørs og bruk av bål innendørs.
Myndighetenes miljøtiltak iverksettes sakte. India er et demokrati noe Surash mener gjør det vanskelig å ta selvfølgelige grep som å bli kvitt rickshawene som gulper sort eksos. «Dette er ikke Kina. Myndighetene regulerer og annonserer og vi finner måter å ignorere dem på.»
Han påpeker at dette er et land hvor internett reguleres av Indian Telegraph Act fra 1885. «Det er ingen styrt utvikling i India; ingen styrer utviklingen her». Dette er et viktig poeng. Mange eksperter antar at India er sentralstyrt, et feilaktig premiss.
Vekst betyr utslipp
Kun et fåtall land kan alene påvirke verdens klima. Først USA, så Kina og India er nestemann. Indias utslipp av klimagasser doblet seg fra 1980 til 1995 og doblet igjen til 2019. Klimaforskeren Navroz K. Dubash spår at dagens tall vil doble seg påny innen 2030, senest.
India er i dag nummer 4. i verden i CO2-utslipp, rett bak EU. Landets utslipp er alt høyere enn hele Afrika og Sør-Amerika til sammen. I likhet med Kina velger India, i praksis, fossilt brennstoff for rask og forutsigbar energi.
Det er lite som tyder på at Vesten kan redusere sine utslipp tilstrekkelig til å kompensere for veksten i India. For India satser på tungindustri og generatorer. Store deler av bilparken går på diesel. I mye av landet brukes biomasse (kumøkk og søppel) til matlaging.
I forhold til landets befolkningsstørrelse er utslippene av karbondioksid fortsatt relativt små. 1,6 tonn karbon per person, per år er omtrent det samme som Kinas utslipp i 1980, da hyper-veksten tok til.
Statsminister Narendra Modi har satt et vekstmål på 8 prosent årlig. Om India bruker samme mengde energi per enhet av BNP i 2035 som det gjør i dag, vil landet bli den største bidragsyteren til økningen av klimagasser.
I motsetning til andre store forurensere, nekter India å sette noen dato for når landets utslipp ville toppe og begynne å falle. Indias motvilje mot å binde seg til lavere utslipp kommer av at økonomisk vekst er nødvendig for å bekjempe fattigdom. Over 250 millioner indere lever under Verdensbankens grense for ekstrem fattigdom og et lignende antall mangler strøm.
Juggernaut
Det er bemerkelsesverdig hvor lite den høyt utviklede indiske sivilisasjonen har påvirket vestlig sivilisasjon. Pankash Mishra hevder i boken Age of Anger at hindu-nasjonalistene lånt en vestlig vekstmodell og dens «forestilling om smertefri forbedring».
Mishras fortelling er en hvor India helt siden uavhengigheten har gitt vestlige ideologier som nasjonalisme og kommunisme en indisk ferniss, men hele tiden beveger seg bort fra sin sivilisatoriske bane og uavlatelig inn på globaliseringen, i betydning vestliggjøring.
Dette bidrar til å forklare hvordan et kontinent som så lenge syntes å være fastlåst i kultur, tradisjoner og historie med ett synes å ikke verdsette det som før ble holdt hellig. Templene forfaller, elvene forgiftes og det gamle bulldoses for å gi plass til det nye.
Et hindi-ord som har funnet veien inn i engelsk, i det minste er juggernaut som brukes til å beskrive en nådeløs destruktiv og ustoppelig kraft som krever underkastelse. Opprinnelig var juggernaut en gigantisk seremoniell vogn som ble brukt på festivaler til guden Vishnus ære.
Den første europeiske beskrivelsen av denne ble skrevet ned på 1400-tallet av fransiskanermunken Odoric av Pordenone, som beskriver hinduer som et religiøst offer, kaster seg under hjulene tile vognene og blir knust til døde.
Juggernautene er ikke bevart, men navnet pryder restauranten hvor jeg møter Samir Sahan som leder Observer Research Foundation i Delhi. Det er midt på dagen men den aftenrøde sola klarer ikke å bryte gjennom smogen, så lampene er tent.
«India er kruxet,» sier han. «Tre fjerdedeler av landet er ennå ikke utviklet. 1, 3 milliarder mennesker vil søke en vestlig livsstil. Hvis det kan oppnås på en klimanøytral måte, redder vi planeten. Hvis vi ikke gjør det, vil vi ødelegge India og kanskje også planeten».
Saran forteller at han har prøvd å skape engasjement blant studentene ved Jawaharlal Nehru-universitetet, men med lite hell: «Unge indiere er opptatt av å lykkes, de tror at miljøet er noe som kan fikses senere». Jeg foreslår at den dårlige luftkvaliteten nok motiverer?
«Mindre enn du skulle tro», svarer Saran. «Myndighetene prøver» sier han og lister opp en serie miljøtiltak, «men utviklingen beveger seg uavhengig reguleringene, selv om vi forgifter oss selv. Vi står i fare for å la oss knuse under globaliseringens hjul, som en moderne Juggernaut».
Tåler verden Indias vekst?
Det pågår for tiden parlamentsvalg i India. Valget finnet sted i syv stadier, med endelig resultat ventet den 23. mai. De to statsministerkandidatene, Narendra Modi og Rahul Gandhi har snakket litt om miljøet og mer om vekst og arbeid.
Lord Nicholas Stern, den ledende eksperten på klima og India, sier til The Guardian (6.11.17) at om ikke grep tas vil India vil stå for mye av verdens fremtidige utslipp og gjøre det «veldig vanskelig» å holde den globale temperaturen under det internasjonale målet på 2 grader.
FNs klimapanel (IPCC) advarte i 2018 om at en 1,5 grads økning i global temperatur vil «uforholdsmessig påvirke sårbare befolkninger gjennom matusikkerhet, høyere matvarepriser, inntektstap, tapte levebrødsmuligheter, negative helseeffekter og befolkningsforflytninger».
India vil være en av de nasjonene som vil påvirkes hardest av en slik utvikling. Rapporten konkluderer at global karbonforurensning må kuttes med en halvpart innen 2030 og reduseres til null netto innen 2050 for å unngå de verste konsekvensene av klimaendringer.
For å unngå dette, vil India finne en helt ny utviklingsmodell basert på ren energi, ikke bare påplusses kull, som for øyeblikket skaper over halvparten av landets elektrisitet. Og det skjer ikke av seg selv i en av verdens raskest voksende og raskeste urbaniserende økonomier.
India investerer tungt i solenergi. De hadde forpliktet seg til å oppnå 40 prosent av sin elektrisitetsproduksjon ved solenergi innen 2030 som nå er skjerpet til 60 prosent fornybar energi innen 2027. Verdensbanken har gjort 625 mill. dollar tilgjengelig for dette, altfor lite.
Det forblir et ankepunkt mot den kjendis-drevne klimabevegelsen, dette at den fokusert på symbolpolitikk i Vesten mens potensielt virksomme tiltak i land som India neglisjeres. Det er faren når ‘folkets røst’ utgjøres av velmenende, middels informerte og lett avfeide kjendiser.
Ester Boserup (1910-1999) var en dansk økonom som spesialiserte seg på økonomi og utvikling. Henne erfaring, blant annet fra India bidro til å forme hennes teori om at forholdet mellom befolkningsvekst og matproduksjon er et spørsmål om innovasjon.
Boserup utfordret troen på at en befolknings størrelse holdes nede av mengden mat. Hun hevdet matproduksjon kan, og vil, øke for å tilsvare befolkningens behov. Vi er en innovativ art. Gjelder det samme klimaet; vil vi innovere oss ut av den varslede krisen? India vil vise.