Morgenbladet Jul 20, 2018
Eilert Sundt, en av foregangsmennene i studiet av Norges folkeliv, beskrev inngangen til 1800-tallet i følgende ord:
«Det var en fremskrittstid og en trengselstid. Staten, samfunnet gjorde store fremskritt i magt og velstand, større end før. Mange, enkelte lede trang og nød, flere end før»
Vi gjennomlever for tiden vårt eget hamskifte og universitetene står i sentrum. Yrkeshøyskolene er blitt til universiteter med doktorgradsprogram og lærde publikasjoner. De gamle universitetene vinker adjø til Humboldts dannelsesideal og hengitt seg til en fransk spesialiserende modell med amerikansk karakterskala.
Stadig flere nordmenn er universitets- og høyskoleutdannet: 33,4 prosent av befolkningen, skal vi tro Statistisk sentralbyrå. Vi er så forbasket utdannede at innvandrere i økende grad tar seg av fysisk arbeid av det lavtlønnede slaget. «Det nye vi» er sted hvor sosiale skillelinjer sammenfaller med religiøse og etniske.
Universitetene er blitt mange og alle skal med. Men for å utdanne flere, har man måttet dyppe øsen stadig dypere ned blant gymnasiets mindre lyse hoder. Selv med lavere krav og snillere karakterer er ikke universitetet for alle. Nesten hver fjerde student som starter på et høyere studieløp i Norge oppnår aldri en grad.
Enkelte av universitetsreformene burde blitt stoppet av universitetene selv, men det selvstyrte og autonome universitetet har lenge vært under press. John Peter Cappelens universitetshistorie etterlater leseren i tvil om slikt noensinne har fantes her til lands.
Det snakkes nå om å innføre en «foretaksmodell» som, om andre lands erfaring er noe å gå etter, vil føre til ytterligere tap av faglig autonomi. Offentlige penger vil med tiden trolig erstattes av private. Finansieringen av foretaket vil øke bestillingsstyrken fra sponsorenes side.
Samtidig daler professoren i lønn og anseelse. Det er litt vittig at folk som pryder seg med sitt intellekt ikke forstår markedets lov. Det «produseres» altfor mange doktorgrader, mange flere enn det finnes jobber for doktorander. Doktorgraden er devaluert, og den er blitt det nye hovedfaget.
Samtidig går stadig flere av jobbene til utlendinger. Fra 2007 til 2012 utgjorde utlendinger 60 prosent av den samlede veksten i antall forskere. Det virker demotiverende for norske talenter. Det går en grense for internasjonalisering før universitetet mister kontakten med samfunnet de er ment å betjene, ikke minst siden mange av utlendingene ikke snakker norsk.
Siden «internasjonalisering» er et honnørord som ikke tåler innsigelser, er dette tabubelagt, men la det være klart at utlendingenes inntog har konsekvenser for pensum – det skrives mindre på norsk og fagmiljøene lider under at norsk nedvurderes som kunnskapsspråk.
Tellekantsystemene, som er ment å måle forskningskvalitet, belønner publikasjoner i prestisjefulle tidsskrifter. Disse er ikke opptatt av norske forhold, og da er det bedre å forske på USA. Resultatet er at de norske universitetene skvalper over av eksperter på USAs nyere historie, men mangler eksperter på det særnorske arvestoffet.
Som i en gjenoppføring av planøkonomien publiseres stadig mer for å få publiseringspoeng. Det er derfor listen over de 100 forskerne i landet som har flest tellende publikasjonspoeng fremkaller humring. Kvalitet og kvantitet er ikke det samme. Snarere synes det å være en slags omvendt proporsjonalitet ute og går.
La oss ta et øyeblikk til å tenke på hvorfor staten skattlegger norske borgere og gir pengene til universitetene. Hva får allmennheten tilbake? Universitetenes oppgave er å utdanne i tråd med samfunnets behov og å komme til ny kunnskap om verden og Norge. Sistnevnte er viktig, siden ingen andre ikke kan å forske på Norge.
Men dette ble helt glemt da internasjonalisering ble trumf i diskusjoner om det norske universitetet. Fruktene av internasjonaliseringen av norske universiteter er langt mer blandet enn vi erkjenner.
Norge bruker store summer på å utdanne utlendinger gratis på engelskspråklige kurs av lav kvalitet. Hvert år sender Norge over to milliarder forskningskroner til Brussel, for så å bruke hundrevis av millioner på å hente fliker av beløpet tilbake igjen.
Ifølge langtidsplanen for forskning og høyere undervisning, er målet med det hele «verdensledende fagmiljøer». La meg tilby en kald dusj. USAs eliteuniversiteter er verdensledende fordi de har masse penger og fordi de kan rekruttere de smarteste studentene. Å tro du kan oppnå det samme uten penger og uten å selektere, er naivt.
Samfunnsoppdraget er blitt som familiens juletre – alle får henge opp sitt favorittornament. Norske universiteter har voldsomme ambisjoner, de skal visst bekjempe global urettferdighet, avstedkomme likestilling og støtte Palestina.
I stormen av honnørord glemmes det at universitetets sentrale mål er som før, å utdanne nordmenn og frembringe forskningsbasert kunnskap til samfunnets beste.