Jonas

Trykket i Norges Forsvar 04/2008

Jonas Gahr Støre (2008) Å gjøre en forskjell, 342 sider. Cappelen Damm. Veil. kr 349,-
Jonas Gahr Støre er Norges eneste profesjonelle politiker. Han er en av få norske ledere som ville kunne holdt samme taburett i nær sagt ethvert annet land. Utenriksministeren har skrevet en bok som uten tvil vil finnes under mange juletrær dette året – og hvorfor ikke? Det er en god bok.

Støre er den første sittende norsk utenriksminister siden Halvdan Koht som gir ut bok om norsk utenrikspolitisk praksis. Her er tanker om stort og smått, ofte skrevet i stikkordsform. Utenriksministeren forteller utvungent om møter og steder som har gjort inntrykk. Selv fremstår Støre som suveren i møte med vår tids lederskikkelser.

«Å gjør en forskjell» handler om opp og nedturer under tiden som utenriksminister 2005-2008. Boka er strukturert etter de utenrikspolitiske spørsmålene som har stått sentralt i disse årene. Ti av de tolv kapitlene kan leses som enkeltstående essays. Valget av temaer kan også leses som en liste over de utfordringene som Gahr Støre ser det norske samfunnet stå overfor.
Møtet Orhan Pamuk er et av bokas absolutte høydepunkter. Den tyrkiske forfatteren har en herlig politisk ukorrekt snert som Støre selv avstår fra. Hvis han tillatt seg det hadde kapitlet om norske selvbilder kanskje blitt mer spenstig? Enkelte vil nok undre hvorfor han vier så lite oppmerksomhet til nordmenn med norsk bakgrunn i drøftingen av det flerkulturelle samfunnet vi visstnok er i ferd med å bygge.

Med effektive og gjennomtenkte eksempler fra forskning og litteratur gir utenriksministeren et bilde av den generelle utenrikspolitiske utviklingen. Heller ikke kultureliten vil rynke på nesen av valg av tenkere fra Robert Putnam og Sam Huntington via Tariq Ramadan og Paul Valéry til Andrej Sakharov og Jens Bjørneboe.

Støre er tidvis tydelig. Han er klar i sin støtte til norsk EU-medlemskap, og avfeier SVs famøse programformulering om USA som den største trusselen mot verdensfreden som en «villedet observasjon». Han koster også på seg et spark til den amerikanske ambassaden, som han kritiserer for å forsure transatlantiske forbindelser. Thorbjørn Jagland må tåle enda en irettesettelse. Denne gangen for å ha stilt spørsmålstegn ved engasjementspolitikken.

Enkelte steder går det fort i svingene. Støre burde vite bedre enn å hevde at Montrealprotokollen reddet ozonlaget. Det stemmer ganske enkelt ikke. Han kunne også nevnt at Putnams samfunnsforskning peker i retning av at dagens norske innvandringspolitikk trolig vil underminere sosialdemokratiet. Eller at de landene som faktisk kan finne på å bruke klasevåpen, ikke har sluttet seg til den nye protokollen. Det er i så måte betegnende at innholdsfortegnelsen ikke korresponderer med de faktiske sidetallene.

Støre kommer går også inn på noen av de mest kontroversielle øyeblikkene i tiden som utenriksminister. Elektronaffæren, Muhammedkarikaturene, skuddene på Serena Hotell og det brokete forholdet til Bush-administrasjonen. Boka tilbyr lite nytt. Mest av alt fordi Støre velger å ikke stille seg de vanskelige spørsmålene: Hvorfor bordet ble ikke skuta bordet? Er ikke statspålagt selvsensur en form for sensur? Hvorfor var sikkerhetsoppbudet svekket? Hva er den virkelige grunnen til at Bush nekter å treffe Stoltenberg? Boken verken spør eller svarer.

Fraværet av reell utenrikspolitisk analyse er faktisk slående. I alle fall siden boken skal vær for folkeopplysning å regne. Mens kritikernes standpunkter ofte karikeres sitter honnørordene løst når han beskriver sin egen håndtering av sakene. Her blir det mye «på en god måte» og «klokt og konsekvent». Støre har både intellekt og innsikt til å kunne komme med en mer troverdig analyse enn den vi finner i biografien.

Den Støre som trer fram er ikke en statsmann som Fareed Zakaria eller Donald Tusk. Han er en administrator. Tittelen Å gjøre en forskjell og Obama-inspirerte retorikken i første og siste kapittel er påtatt. Hvis kontinuitet og forandring er grunnstørrelsene i internasjonal politikk, så er Jonas Gahr Støre definitivt på kontinuitetens side. Han ser at verden utenfor er i endring men insisterer på at dette ikke trenger å få noen innvirkning for norske mål og midler.

Leseren blir sittende igjen med følelsen av at Jonas Gahr Støre er mer interessert i å bidra til det innenrikspolitiske ordskiftet. I alle fall sier han stort sett det kanskje folk ønsker å høre. At denne boken er skrevet til innvortes bruk blir spesielt påtrengende i Støres mye omtalte «fire råd til Amerika». Man vil håpe at han ikke har tenkt å dra til Washington med rådet «USA bør bli mer som Norge»?

Hva sier boka om Støre som sikkerhetspolitisk tenker? Ikke stort. Støre bruker ikke mye tid på forsvar. Forsvarsvenner vil merke seg at Støre står med begge beina plantet i 1990-tallets tankegods der hvor militære konfrontasjon anses å være en umulighet og at Norge vernes bedre av internasjonale normer og regler enn av luftvåpen og marine. Landmakten nevner han ikke. Logikken er at Norge skal respondere på endringer i det internasjonale systemet ved å hindre at de inntreffer.

Det er åpenbart at Støre føler seg mer hjemme i de myke delene av utenrikspolitikken. Innfallsvinkelen er en særnorsk idealistisk realisme. En konstruktivistisk antagelse om at det er ideer som driver utviklingen kombineres med et realistisk fokus på makt, geografi og ressurser. Han får dette til ved å hevde at verdier og interesser er to sider av samme sak.
Det er kanskje ikke logisk holdbart, men det gjør det mulig å bringe interesser inn uten å trenge å ta et oppgjør med engasjementspolitikken som er Aps utenrikspolitiske varemerke.

Han smører tjukt på: «At ingen kan komme utenom Norge når de ser nordover, at vi vet å ta ansvar når geopolitikken tar bolig i nord.… for meg er dette en del av den moderne engasjementspolitikken. Et carpe diem i utenrikspolitikken. Vi skal gripe dagen, ikke gjennom alenegang, men gjennom å inkludere dere andre som har erfaringer som vi kan nyttiggjøre oss». Forstå det den som kan.

Da Støre inntok UD hadde han fire hovedprioriteringer: å videreføre freds- og forsoningspolitikken; vitalisere Norges forhold til EU; omorganisere UD og å satse på nordområdene. Av disse glemmer han å nevne den mislykkede omorganiseringen og presenterer i stedet nordområdesatsingen som sin viktigste arv. Det er da også her han har oppnådd mest.

Mange har nok sett fram til å høre mer om hvordan utenriksministeren ser på forholdet til USA og Russland. Leseren blir sittende igjen med et inntrykk av at mens Norges forhold til USA handler om globale spørsmål knyttet til verdier, er forholdet til Russland lokalt og interessepreget. Støre snakker ikke lengre om Russland som en «framoverlent partner». Under Støre er Norge blitt det landet i Norden med størst tiltro til det internasjonale systemet som alternativ til nasjonalt forsvar. Dette er en interessant parallell mellom Støre og Koht.
Før Gahr Støre forbandt de fleste navnet «Jonas» med Jens Bjørneboes bok med samme tittel. Boken handler om en fattig gutt med lærevansker. Når Jonas Gahr Støre i sin biografi tar Jens Bjørneboes essay «vi som elsket Amerika» til inntekt for seg selv er dette en nøkkel til forståelse. Den rike og flinke Støre er på mange måter selve inkarnasjonen av Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden». Gahr Støre er også den Jonas som kulturradikalerne faktisk banet veien for.

Støre anmeldte for noen år tilbake Dag Solstads bok Armand V i Morgenbladet. Han beskriver hvordan Solstads forfatterskap følger 68-generasjonen «gjennom radikal entusiasme, eksotiske villfarelser og knefall for totalitære fristelser, innom den utmattede skuffelse og nå altså liketil resignasjonen og en nødhavn av småborgerlighet, materiell tilfredshet og nostalgisk moralisme». Og på mange måter tilbyr Jonas Gahr Støre ankerlektyre i denne havnen.