Det er langt fra sikkert at et større tysk forsvarsbudsjett vil gi et sterkere forsvar.
Publisert i Minerva Mandag 16. mai 2022
Tyskland ruster opp. Betyr det at Europa får en vaskekte stormakt i sin midte? I grunnboken The Tragedy of Great Power Politics skrev John Mearsheimer (2001) at USA vil fortsette sin militære tilbaketrekking fra Europa og at dette vil føre til at Tyskland må ruste opp.
Mearsheimer så Tyskland som fremtidig regional hegemon i kraft av landets økonomi og demografi. Det var et imponerende tanketårn som, for meg, raste sammen da han viste til landets ‘sterke’ og ‘velorganiserte’ forsvar.
Jeg visste nemlig at det tyske forsvaret var ingen av delene, noe en rekke granskninger også har vist. Sjelden i menneskehetens historie har et så stort budsjett skapt så lite forsvarsevne.
Dette har historiske grunner. Etterkrigstidens tyske grunnlov utelukket alle stridsoppdrag i utlandet for de væpnede styrkene. Forbudet ble opphevet i 1994 men Tyskland har valgt å være sikkerhetskonsument, under påskudd av erfaringene fra 1900-tallets første halvdel.
Da Kansler Scholz, etter invasjonen av Ukraina, foreslo et fond på 1000 mrd euro øremerket opprustning, begynte tyskerne straks å snakke om solcellepaneler. Opinionsmålinger tyder på at mange tyskere frykter å bli trukket inn i en krig med Russland. Solceller virker tryggere.
Kommentator Joseph Kraus skriver i den nye liberalkonservative nettavisen Tichys Einblick at han frykter forsvarsatsingen vil kuppes av et ideologisk prosjekt sentrert på «klima» eller «energiovergang» eller «kjønn» eller «bekjempelse av høyresiden».
Ved å bruke mer penger på forsvar vil Tyskland gjenoppstå som en sterk militærmakt, det er tanken. Det er rom for skepsis. Forsvar handler om utstyr, klart, men også om lederskap. For de tre siste forsvarsministrene har posten vært et steg på veien til andre oppgaver.
Tyskland har en hang til å overkompensere. Fra å anta at kvinner er iboende ukvalifiserte på grunn av sitt kjønn, antas det nå at kvinner er iboende kvalifiserte. Ursula van der Leyen var mislykket i rollen, det samme var Annegret Kramp-Karrenbauer.
Hva hadde det til felles? Ingen av dem hadde vist nevneverdig interesse for forsvarsspørsmål før de fikk posten. Dette har de til felles med forsvarsminister Christine Lambrecht. Hun er trolig ikke rett leder til å bygge opp en militær stormakt fra nullpunktet, hun er ingen Moltke.
Det handler også om forsvarsvilje. Etter nynazist-skandalen i spesialstyrken KSK i 2019 har tyske parlamentarikere iverksatt en permanent utrenskning av høyreorienterte i forsvaret. Nylig ble over hundre soldater kastet ut. Bevisbyrden er ofte oppsiktsvekkende lav.
Vi snakker om å ha vært i chattegrupper der noen andre har delt radikalt innhold, eller medlemskap i Tysklands fjerde største parti, AfD. Grunnlovsdomstolen har, forsøkt å stagge e-tjenestens J. Edgar Hoover-aktige leder Thomas Haldenwang, med vekslende hell.
Bundeswehr mangler personell, de mangler trent mannskap til å bære de nye våpnene de kjøper. Viljen til å dø for fedrelandet er ulik i ulike intellektuelle demografier. Samuel Huntington understreker dette i The Solder and the State (1957).
I boka argumenterer Samuel Huntington for at liberale samfunn må beskyttes av et militærvesen gjennomsyret av konservativ realisme. Liberale friheter må vernes av soldater motivert av plikt, ære og offervilje.
«De militære idealer er på sitt beste», skriver Huntington, «en bit av Sparta midt i Babylon». Mon tro Lambrecht mener det samme? Trolig ikke.
Kan man bygge et sterkt forsvar på klimaskam og identitetspolitikk? Tyskland vil vise. For Bundestag vil med sikkerhet henge over skuldrene på generalene og komme med gode forslag om hvordan forsvaret kan bli mer politisk korrekt.
Da Tyskland tok steget opp fra å bruke 1,5 til 2 prosent av BNP på forsvar ble de en militær stormakt over natten. I teorien. Å bruke 100 milliarder euro fornuftig vil kreve store byråkratiske ressurser, ressurser Bundeswehr mangler.
Jeg nevner alt dette, siden mange synes å ha glemt hvor vanstyrt Bundeswehr er. Vi snakker om et forsvar som i 2018 rapportere at mindre enn halvparten av landets Leopard-stridsvogner, 12 av 50 Tiger-helikoptre og kun 39 av 128 Typhoon-jagere var klare til innsats.
Vi snakker om et land som tok så lang tid på å bestemme seg for hvilket jagerfly de ville ha at landet stod ansikt til ansikt med en fremtid der de ikke ville kunne håndheve luftherredømme over Tyskland. I fredstid.
Nå har Scholz kastet seg rundt og bestilt F-35, med er verdt å minnes at tyskerne utredet nye jagerfly i over 20 år uten å fatte en beslutning. Det ville allikevel være feil å avfeie Tysklands gradvise fremgang. Bundeswehrs beredskapsnivå har bedret seg, fra et lavt utgangspunkt.
Å tro at økte forsvarsbevilgninger er det samme som et sterkere forsvar er en feilslutning. Dersom Tyskland kunne bruke 1,2 prosent av BNP på forsvaret uten å generere nevneverdig kampkraft, kan de fint bruke 2 prosent med samme resultat. Det største problemet, er at det ikke er noe underliggende kompromiss om hva amerikanere ville kalt ‘The purpose of German power’: Det er ingen intern enighet om hva som i teorien vil være verdens 3. sterkeste forsvar skal være godt for. Derfor snakker de om solseller.