Karibiske komplikasjoner

BERGENS TIDENDE 11.05.2014

Slaverierstatning kreves av dem som ikke har opplevd uretten, fra dem som ikke har begått den.Slaverierstatning kreves av dem som ikke har opplevd uretten, fra dem som ikke har begått den.

Fjorten ledere fra de karibiske øyer møttes i mars for å diskutere hvordan blant annet Norge kan stilles til ansvar for slavehandelen på 1700-tallet. «Vi har nylig sett en rekke ledere be om unnskyldning,» sa statsministeren i Antigua og Barbuda, Baldwin Spencer. De må nå «matche sine ord med konkrete og materielle goder», la han til. De har hyret inn Leigh Day, et skarpskodd britisk advokatfirma, for å drive inn pengene de håper å få ut av dette.

Før var det vanlig å se på historien som objektiv, en samling fakta det ikke nyttet å ta omkamp på. Selv om det var vinnernes fortelling, besto fakta. Krig og erobring har alltid ført med seg uretter utført av en gruppe mot en annen. Og siden de fleste stater er et resultat av nettopp krig og erobring, har nær sagt enhver nasjonal, etnisk, religiøs eller seksuell gruppe både begått og lidd stor urett.

I nyere tid har en lang rekke grupper krevd kompensasjon for historiske uretter. Hvem er historiens verdige ofre, og hvilke ofre er ikke verdige? Det er nettopp dette spørsmålet som gjør oppreisning så vrient. Restitusjon er et gammelt tema i internasjonal politikk. Vanligvis er det straff som påføres den tapende part for uretter utført mot den vinnende part og tredjeparter. Skadestand er materiell godtgjørelse for slikt som ikke kan gis tilbake, som tapte menneskeliv.

Hva som er nytt, er at historiske uretter nå i økende grad gjøres gjenstand for krav om erstatning. Vi snakker ofte her om uretter som inntraff for meget lenge siden. I bakgrunnen ligger et ønske om å forløse historien og innstifte «historisk rettferdighet» forvaltet av internasjonale rettsinstanser. Selv om både ofre og gjerningsmenn for lengst har vandret heden.

En ekspert på emnet, Tyler Cowen, skriver: «Vi søker å gi kompensasjon, gjøre offeret «helt igjen» eller oppnå en eller annen ‚endelig’ moralsk standard.» Han advarer mot store erstatninger. Å gjøre opp for alle historiens uretter, påpeker Cowen, vil innebære en endeløs runddans. Skal for eksempel erstatning til Navaho-indianerne gis videre til Hopi-indianerne som ble fortrengt av navahoene? James Marketti har regnet ut at full restitusjon for slaveriet, vil koste 53 billioner (en million millioner) 1983-dollar, når en moderat seks prosents rente legges til. Norges samlede brutto nasjonalprodukt er på om lag 0,5 billioner.

En vel så viktig innvending, er at restitusjon antar kollektiv skyld. Det er konsekvensen når krav om restitusjon ikke rettes mot en spesifikk illgjerningsmann, men mot hele fellesskap. Å kreve Norge for slaveriet, synes søkt. Det er høyst tvilsomt om et slikt kollektivt ansvar foreligger, og om det går i arv. Norge hadde nemlig ingen kolonier. Vi var selv for en dansk koloni å regne. Mer sentrale (men mindre betalings-dyktige) aktører er utelatt fra søksmålet.

En mulig årsak til at Norge er nær toppen av listen av saksøkte land, er presendens. Bondevik-regjeringen besluttet å følge mindretallets innstilling i det såkalte Skarpnes-utvalget. 450 millioner ble gitt i restitusjon til norske jøder for forbrytelser som ble utført i regi av den tyske okkupasjonsmakten. Vi kan alle være enige i sympati- erklæringen, men aksepterer vi skylden vi er blitt tillagt?

Hvis vi svarer ja, aksepterer vi at en ansikts- løs domstol i Haag skal ta rollen som gammeltestamentets Gud, som nidkjært «straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd»? Og hvis vi aksepterer dette, står vi rede til å betale irene restitusjon for viking- tiden, den katolske kirke for reforma-sjonen, eller Sverige for vår uavhengighet? Kanskje kan vi balansere regnskapet med å saksøke Storbritannia for hungers-nøden som marineblokaden skapte i 1813?

Internasjonale domstoler kan idømme restitusjon, men gjør det sjelden, siden begge parter må godta slike dommer på forhånd. Elazar Barkan skriver om historiske uretter og restitusjon i boken «The Guilt of Nations», at siden det ikke finnes noe internasjonalt akseptert lovverk for restitusjon, er det maktpåliggende å vinne aksept for sin status som «verdig offer». Det vil si at offeret ikke bare har lidd urett, men også har krav på oppreisning.

Prinsippfasthet har mistet noe av sin tyngde i moderne politikk. Argumenter utledet fra objektive prinsipper, trumfes stadig oftere av klammere appeller til empati og offerstatus. Grupper som kjemper for restitusjon, har vært blant de første til å merke seg denne endringen. Krav om restitusjon ledsages ofte av filmer og bøker som tar igjen hva de mangler i historisk presisjon i emosjonelle appeller.

De grupper som har hatt mest hell, er de som først har appellert til moral, ofte insisterende på at dette ikke handler om penger, men om anstendighet overfor offeret. Når uretten vel er anerkjent, åpnes deretter veien for pengesøksmål, basert på tilståelse av skyld. Dette har vært gangen i slaveri-erstatningsspørsmålet. Man glemmer å spørre om de som skal betale restitusjonen, er «skyldige». Er det virkelig rimelig at norsk-afrikanere skal være med å betale?

Kompensasjon til dem som ikke har opplevd uretten fra dem som ikke har begått den. Det er hvordan kritikere ser på historisk restitusjon. Andre, som filosofen John Rawls, peker på de lange ettervirkningene av historiske uretter. Tap av eiendom og rettigheter kan ha satt etterfølgerne i en urimelig kon-kurransesituasjon, som bør rettes opp.

Andre ser mindre høyverdige motiver. David Lowenthal, forfatter av boken «Fortiden er et fremmed land», hevder at å bruke fortiden til selektivt å oppnå nåtidens målsettinger, «deformerer historien som arv til den blir et mål, et til middel for politisering og vinning».

Profittmotivet i søksmålet mot Norge vises i at saksøker har ikke tatt seg bryet med finne navnene på de antatt skyldige nordmennene, eller arvingene til deres antatte ofre. En nevneverdig del av pengene som kreves, vil ventelig tilfalle de samme advokatene som nå gjør seg høye og mørke. At det advokatene velger ut Norge, kan ha å gjøre med at vi er blitt identifisert som «det svakeste dyret i flokken». Et land hvor frykten for betalingsanmerkning er så sterk at vi betaler fiktive fakturaer.