DAGENS NÆRINGSLIV 29.07.2014
Norge skal ikke behandle Kina med mindre vørdnad, men det er ikke nødvendig å krype.
Forrige gang var det Japan som skulle ta over verden. På 1980-tallet fyltes filmlerretene av uttrykksløse menn i sorte dresser. De het ofte «Mr Takagi» og deres foretrukne midler var økonomisk krigføring, selv om de senere i filmen viste seg å være hendige med samuraisverdet.
Den japanske fare kom delvis av landets enorme handelsoverskudd, dels av de futuristiske byene – men mest av alt fordi Japans vekst sammenfalt med stillstand i Vesten.
Jeg nevner dette fordi de samme kommentatorene nå er ute og advarer mot Kina. Det er noe av en etablert sannhet at Kina vil utkonkurrere Europa og detronisere USA. Enkelte norske kretser preges for tiden av dårlig skjult begeistring for «Den kinesiske modell» – for landets vekstrater, sosiopolitiske samfunnskontrakt og demokrati – unnskyld, jeg mente fravær av demokrati. I Kina er det bygget et landsomspennende nett av lyntog på den tiden norske myndigheter bruker på en høringsrunde.
Japan ble aldri noen supermakt.
Deres Trente Glorieuse – glitrende 30 år – med tosifrede vekstrater ebbet ut på 1990tallet. Siden har Japan vært stagnasjonens rike. Verdens tredje største økonomi skremmer ingen. Det fikk ikke engang plass i Goldman Sachs’ akronym for morgendagens stormakter, BRIC-Brasil, Russland, India og Kina. Kun Kina har levd opp til forventningene. Amazon bugner med titler som «Når Kina styrer verden» og «Kinas århundre».
Kina har visselig ganglaget til en supermakt: verdens største befolkning, verdens nest største økonomi, verdens største handelsknutepunkt, verdens største forbruker av energi (- og utslipper av klimagasser), innehaver av verdens største valutareserver, verdens nest største destinasjon og tredje største opphavsland for utenlandske investeringer.
Men stemmer dette bildet?
Eksperter som David Shambaugh og Minxin Pei mener at Kinas vekst er langt grunnere enn antatt. For hvis Kina skulle rivalisere USA, ville vi vente å se dette på fire indikatorer: diplomatisk makt, økonomisk makt, kulturell makt og militærmakt.
La oss ta en titt på hver av dem.
På det diplomatiske feltet er Kina part til over 300 multilaterale avtaler og er medlem av 150 internasjonale organisasjoner.
På tross av at Kina har en privilegert stilling i mange av disse, som i FN hvor landet sitter i sikkerhetsrådet, er kinesiske myndigheter bemerkelsesverdig reaktive og passive. De har hatt lite hell i å bruke institusjoner til å forme den internasjonale orden. Forsøk på tvangsdiplomati synes å ha hatt motsatt effekt. Naboene flokkes om USA. Kinas diplomater har størst innflytelse i steder som Nord-Korea og Zimbabwe.
Kinas vekstrater er imponerende, men man skal huske at det vokser fra et lavt utgangspunkt.
Kinas økonomi er bare på størrelse med USAs dersom man bruker skreddersydde indikatorer.
Kina er vitterlig blitt verdens industrielle tyngdepunkt. Alt fra laptoper til skolisser er «Made in China».
Men, som partiavisen People’s Daily hevdet i 2012: Av en barbiedukke som selges for 20 dollar i USA, vil bare 35 cent bli igjen i Kina. Ifølge WTO er 94 prosent av landets eksport «low end» industriprodukter med lav merkevarefaktor. Kina sitter fast i mellominntektsfellen. De er gode på montering og produksjon, men dårlige på nyskapning og innovasjon.
Som kulturell stormakt er Kina handikappet av en politisk modell som vanskelig kan etterlignes.
Kinas politiske system er en heterogen blanding av maoleninisme, populistisk nasjonalisme, konfusiansk tradisjonalisme og asiatisk autokrati. Kinas kulturelle flaggskip innen film, kunst, litteratur og musikk er gjennomgående ukjente utenfor landet. Av de om lag 30 berømte skuespillere som deltok i filmen «Grunnleggingsseremonien» som feiret Folkerepublikkens 60-årsdag i 2009, har over 20 tatt utenlandsk statsborgerskap.
Kina har verdens nest største militærbudsjett og verdens største stående hær. Militært sett er Kina en regional, men på ingen måte en global maktfaktor.
Kina er ikke istand til å projisere makt utenfor sitt nabolag, annet enn gjennom sine atomraketter.
Også i sin egen bakgård er Kinas evne til å bruke militærmakt mindre enn kommentatorer ofte antar. Kina har ikke ført krig siden 1979. Men hva med de væpnede dronene, stealthjagerflyene og hangarskipet? Det korte svaret er at Kina, som e god kjøpmann, setter de beste varene i utstillingsvinduet.
Dette betyr naturligvis ikke at Kina ikke kan bli en supermakt, kun at det er feil å anta at det er det, eller at det nødvendigvis vil bli det.
Landet betaler en vanvittig pris i form av økonomisk ulikhet, miljøutslipp og enor mengder fort-og-gæli-infrastruktur.
Dette betyr ikke at Norge skal behandle Kina med mindre vørdnad, bare at det ikke er nødvendig å krype. Vel kan Kina avskjære oss fra skjeggtrimmere til 199 kroner, plaskebasseng til 89 kroner og hva som ser ut som en ekte Weber-grill for 699 kroner, men det er mer avhengig av å selge enn hva vi er av å kjøpe.
