Stormen som traff i Danmark i 2001, er nå i ferd med å blåse inn over Norge. De brede lag slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterne. Denne kampen utkjempes langs fire hovedakser: kultur, utdanning, utenriks og justis. Det er her de kulturradikales tanker har slått mest gjennom. Fire bøker kan, hver på sin måte, belyse denne problemstilingen.
Frp-koden
Hvorfor stemmer den norske arbeiderklassen Frp? Magnus Marsdals bok tar for seg dette tilsynelatende paradokset. Frp-koden bygger deler av sin analyse på sosiologen Bourdieus tanke om «kulturell kapital». Han analyserer hvordan en kulturell overklasse tar eierskap over sannhetene i et samfunn.
De kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som «tradisjonelle» og «grumsete» meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer, så skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler. Undertrykkende praksis, spesielt kvinneundertrykkelse, skal «respekteres» som kulturelle utrykk – noe som aldri ville vært tilfelle hadde det vedrørt den norske kulturelle underklassen.
Da de som i sin hverdag kjente det multikulturelle samfunnet på huden – og som nesten alltid tilhørte den kulturelle underklassen – protesterte, fikk de beskjed om at deres meninger ikke var «stuerene» og således ikke hørte hjemme i offentligheten.
Den kulturelle overklasse betrakter innvandrerne som ofre – også når de er overgripere. Offere er verdig trengende med krav på privilegier på flertallets bekostning. Resultatet var at stadig flere søkte offerrollen. Hva filosof Henrik Jensen kaller «offerets strategi» splitter samfunnet i et utall selvsentrerte minoriteter. Og flertallet skulle sitte stille og lytte mens mikrofonen vandret mellom disse minoritetene.
Det er ikke tilfeldig at det var representanter for den kulturelle underklassen, Fremskrittspartiet, som ble stående som forsvarerne av universelle verdier som likestilling og ytringsfrihet, da kulturradikalerne gikk i tog med islam og dialogentusiastene stod rede til å forhandle.
Jonas
Jens Bjørneboe er det nærmeste man kommer «offisiell litteratur» for de kulturradikale. Romanen om skoletaperen Jonas kom ut i 1955 og var et bittert oppgjør med skolevesenet. Pax forlag skriver «ingen annen roman har betydd mer for skolen, for foreldre for lærere». På vaskeseddelen beskrives vanlig skole som «terror».
Bjørneboes tankegods bidro til å forme en generasjon pedagoger som over tre tiår har forvaltet et kvalitetsfall, nesten uten sidestykke. Deres reformer tok norske elever fra topp til Europas bunnsjikt innenfor kunnskapsfagene. Kulturradikalerne gikk på som en alkoholiker på julebord. Man blir vantro når man ser hva de klarte å få satt på læreplanen.
Kunnskap ble nedvurdert, både med hensyn til metoder og målsetninger. Bort med lekser, karakterer, opptakskrav, fag og faglærere. Innvendinger ble tatt som tegn på reaksjonær innstilling. Bjørneboe presenterte en optimistisk visjon, hvor mennesket og samfunnet vil bli godt, hvis alle autoritære strukturer blir fjernet. Dette har ikke holdt stikk. Den frie oppdragelse, overskridelse av grenser og fri pedagogikk har ikke bare ført til selvrealiserte mennesker, men også til mangel på grensesetting, rotløshet og urolige skoleklasser, hvor læring er umulig.
Paradoksalt er det den kulturelle underklassen som er taperne i dette eksperimentet. «Ansvar for egen læring» passer den kulturelle overklasses barn. Barna fra den kulturelle underklassen, som kanskje trengte klare rammeverk mest, ble latt i stikken. De betaler prisen i form av fallende sosial mobilitet og liv på trygd.
Å gjøre en forskjell
Jonas Gahr Støre er på mange måter inkarnasjonen av Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Han er den ’Jonas’ som kulturradikalerne faktisk banet vei for. Støre hyller Bjørneboe i boka hvor han sammenfatter hva han mener skal være Norges bidrag til verden. Boka er en oppvisning i fransk debattstil. Støre er «for og imot» samtidig og gratulerer seg selv med å være tydelig.
Etter store porsjoner «prosess», rikelig dandert med «dialog» var konklusjonen – mer av det samme. 1990-tallet medførte en radikal omlegging hvor bistand og fredsarbeid gikk fra å være tilføyelser til å bli selve bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk. Stikkord: humanitær stormakt, selveste fredsnasjonen. Målet var å gjøre verden mer som Norge. Midlene var dialog og sjekkheftediplomati.
I 2009 er det klart at resultatene ikke har stått i forhold til innsatsen i engasjementspolitikken. Som Thorbjørn Jagland konstaterte: «nær sagt alle fredsprosesser vi har vært involvert i, ligger i grus». Til dette kommer det at bistanden har hatt vondt for å gi målbare resultater, hva Professor Øyvind Østerud oppsummerer som «utviklingshjelp uten utvikling».
Professor Terje Tvedt har vist hvordan engasjementspolitikken har skapt et «godhetsregime». Det er sentralt i det kulturradikale herredømmet. Folk flest kjenner engasjementspolitikken fra skolens pensumidealisme og NRKs kampanjejournalistikk. Når resultatene nå uteblir blir nå folk flest anført som kausjonister for prosjektet. Det hevdes at engasjementspolitikken var et folkekrav. Læreren holder barna ansvarlig for hva som står i skolebøkene.
En passende mengde kriminalitet
Nils Christie er nestor i norsk straffepolitikk, eller «kriminalomsorg» som det heter nå. I boka En passende mengde kriminalitet avsverges fengsel som et anslag mot menneskeverd og sivilisert samfunn. Christie mener vi kan velge hvor mye kriminalitet som finnes ved simpelthen å definere bort det uønskede overskuddet, for eksempel som sykdom. Forbrytelser skal straffes så lite som mulig.
Hvis kriminalitet er sosialt konstruert, så er følgene håndfaste. Da kulturradikalernes tankegods slo igjennom på 1970-tallet, var Norge et av verdens tryggeste samfunn å bo i. Korte straffer og nedprioritering av politiet har ikke gitt de ventede resultatene. Den raskt voksende kriminaliteten overrasket kriminologene. De hadde forutsett en annen utvikling.
Da hjelper lite med strengere straffer når oppklaringsraten er lav. På landsbasis spinkle 30 prosent, i Oslo er den under 20 prosent. Tilbakefallsprosenten for domsfelte er hele 46.5 prosent. Det var den kulturelle underklassen som betaler prisen for kriminologenes naivitet, det er deres lokalmiljø som blir farligere. Folk flest mener at forbrytere skal straffes ut av hensyn til offeret, ikke ut av hensyn til forbryteren.
…
Dette er noe av bakgrunnen for den kulturkamp vi er inne i. En rekke av antagelsene som ligger til grunn for norsk politikk har vist seg simpelthen å ikke stemme. I det stille har venstresiden rullet tilbake noen av sine mest ekstreme initiativer. Men de har ikke innrømmet at de tok feil. De stempler fortsatt de som er uenige med dem som løgnere og rasister, naturligvis gjør de det. Men det biter ikke lengre. Kanskje et tegn på at de er i ferd med å tape kampen om sannhetene?
Trykket i Dagbladet 18.06.2009