Dagens Næringsliv 12 Mar 2021
Jeg har en onkel som nesten gikk med i kulturrevolusjonen. Båten han var styrmann på dokket i Shanghai i 1968. Rødegardister klistret den nymalte skuta med plakater og onkel Leiv rev dem ned. Det endte med tvangskyssing av Maos Lille Røde med pistol i nakken.
Kulturrevolusjoner fremstår ofte som overdrevne, sett utenfra. Slik er det også med bølgene av identitetspolitikk som bringer inn en dyptgripende endring i vestlig kultur. Dagens unge er like ulike sine foresatte som hva 68-erne var.
Denne kulturrevolusjonen representerer et kollektivistisk motsvar på individualisme. Individet, sees nå først og fremst som representant for en gruppe. Dette går en rød tråd fra multikulturalisme, via historisk revisjonisme, til #metoo og #blacklivesmatter.
Kompensasjon til dem som ikke har opplevd uretten fra dem som ikke har begått den. Det er hvordan kritikere ser på vår tids progressive. Andre, som filosofen John Rawls, peker på de lange ettervirkningene av historisk urett.
Problemet er at mye av dette tankegodset rettferdiggjøres av annenrangs historikere og akademiske aktivister fra samfunnsvitenskapene, som reduserer kompleksitet til misvisende dikotomier.
Kulturrevolusjonen springer ut av universitetene. Eric Kaufmann la nylig frem en studie fra USA, Canada og Storbritannia som viser at sjokkerende en av tre konservative akademikere har blitt disiplinert, eller truet med disiplinære reaksjoner for sine meningers skyld.
Dette sammenfaller med funn fra Jonathan Haidt som viser at amerikanske samfunnsvitere er overveldende venstreliberale. Ifølge hans data har andelen konservative falt fra en overordnet ratio på 12:1 tidlig på 1990-tallet, til 60:1 i dag.
Dette er et oppsiktsvekkende fall, gitt at andelen konservative i samfunnet har vært konstant, eller voksende. Et ønskelig fokus på mangfold synes å ledsages av en tilsvarende reduksjon i meningsmangfold.
Dette er relevant, siden det ofte faller på konservative å konfrontere pseudovitenskap, som da Professor i Statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, tok luften ut av kravet om å ‘avkolinialisere’ forskningen ved å dømme vitenskapelige bidrags relevans etter opphavsmannens hudfarge.
I Frankrike som er opphavet til mye av det postmoderne tankegodset som driver identitetspolitikken har politiske myndigheter kommet frem til at universitetet representerer en fare for samfunnet.
Den franske regjeringen har trappet opp sine angrep på samfunnsvitenskapelige teorier som de sier truer Frankrike, og kunngjorde nylig at de ville iverksette en undersøkelse av forskning som de mener fremmer «islam-venstreorienterte» tendenser som «korrumpere samfunnet».
Gjennom larmen ser vi konturene av et nytt, motsetningsfullt moralsk univers med pseudo-religiøse undertoner. Dette er et manikeisk verdensbilde, ting er sort eller hvitt. Å tilhøre rett side signaliseres utad i alt fra armbånd, til vilje til å pine meningsmotstandere.
Spaltisten Claire Berlinsky påpekte i forbindelse med #metoo at vi har utviklet en «forbrytelse som leder til rask, drakonisk straff, men som mangler noen definisjon». Anklagen er ofte nok. Og den kommer uten foreldelsesfrist og med omvendt bevisbyrde.
Den anklagede er skyldig til det motsatte er bevist. New York Times journalisten Donald McNeil Jr nylig måtte gå for å ha sagt «n-ordet» på en skoletur til Peru i 2019, selv om avisen selvmotsigende la til at «det ikke synes å ha vært vondt ment».
De kjemper for rettferdighet og mot etterdønningene av historiske uretter, men det er en hevnende bevegelse. Tilgivelse avhenger av knefall og komplett erkjennelse av skyld, slik Hans Geelmyden viste oss da han han anklaget seg selv for rasisme.
Dette representerer et brudd med borgerettebevegelsen som kjempet for like rettigheter, uavhengig av hudfarge, kjønn og alle andre identiteter. I kulturrevolusjonen er det disse identitetene som definerer individet, gir det verdi – og troverdighet.
Det er kanskje ventelig at denne hvirvelvinden har blitt ledsaget av dalende oppslutning for ytringsfrihet. PEW-instituttet i USA har funnet at 40 prosent av ‘millennials’ altså de som har blitt unge voksne på 2000-tallet er for å begrense ytringer som er støtende for minoriteter.
Den nye kulturen dyrker svakhet. Når offerstatus gir prestisje, lønner deg seg å være offer. Dette gir seg surrealistiske utslag, som det mye omtalte intervjuet med Meghan og Harry der to av verdens mest privilegerte mennesker la frem sitt krav på offerstatus.
Prinsesse Sarah ble tatt på åpent kamera da hun forsøkte å selge tilgang til sin eksmann. Prins Andrew var kompis med Jeffrey Epstein, de hadde visst samme smak i unge prostituerte. Prins Harry møtte til maskerade i naziuniform og glemte å trekke for gardinene når han bollet.
En stund så det ut til at AC/DC ville måtte komponere temamusikken for siste sesong av The Crown. Dette endret seg da Meghan Markle kom inn i bildet. Markle kalles ofte filmstjerne, som er å overdrive. Hun gikk allikevel inn i kongefamilien som om hun gjorde dem en tjeneste.
Det påfølgende bruddet var ventelig. Livet er tøft for prinser og prinsesser som står utenfor arverekkefølgen. Skattebetalerne sier nei til apanasje og samtidig er muligheten for jobb innskrenket, så de gifter seg oftest til penger.
Harry og Meghans forsøk på å omsette titler i penger via å bygge seg opp som ‘influensere’ er en god forretningside. De to tar opp spørsmål som mange er opptatt av og kommer så visst ikke til kort i den emosjonelle stripteasen som er influenserens viktigste aktiva. Naken hud og traumer.
Det gikk jo ikke, så paret flyttet til Canada og siden California hvor de endelig fikk være i fred fra paparazzier og Harrys familie. Hans familieliv er nå en blålopi av hennes. Han er ikke på talefot med broren og snakker stygt om sin far, kronprins Charles.
Alt dette var mest av sosialpornografisk interesse, før Intervjuet. Den to timer lange selvterapi-økten var ikke et angrep på kongefamilien, det var verre, det var et angrep på institusjonen. Redaktøren Walther Bagehot definerte berømmelig den britiske konstitusjonen som et samspill:
England har et ‘dobbelt sett’ av institusjoner – de verdige ‘imponerer de mange’ mens de effektive ‘styrer de mange’. De verdige delene av systemet, kongemakten, spilte den teatralske rollen for å vinne og opprettholde lojaliteten og tilliten blant folk flest. Og i dette er mystikk umistelig.
Når de to sitter og snakker nedsettende om kongehuset som ‘The Firm’ og snakker om sin egen familie med samme medfølende skadefryd som vi andre diskuterer en episode i ‘The Crown’ reduserer de noe litt hellig til noe litt simpelt.
Intervjuet ødela trolig Harrys omdømme i Storbritannia like effektivt som kong Edvards abdikasjon, men programmet har definitivt lansert ‘The Sussexes’ i USA, som er hvor de skal leve og tjene til luksuslivets opphold. Det var gripende fjernsyn.
Men det var også noe annet. Programmet ble solgt inn som åpenhjertig intervju, men det var ikke noe intervju – mer assistert monolog og åpenhjertigheten virket nesten utstudert, innøvd. USA ble tilbudt Meghan som en Prinsesse Diana, et candle in the wind. Britene ser mer en Becky Sharp.
Becky , hovedpersonen i romanen Vanity Fair (1848), er en av de store skikkelsene i britisk litteratur. Becky er målrettet, egoistisk og manipulerende; uinteressert i sannhet, moral eller samfunnets beste. Forfatteren E. M. Forster mener det viktigste er at hun er ‘ute etter å sko seg’.
Becky svinger seg opp den sosiale rangstigen gjennom å manipulere enfoldige menn med frilynt sex og sitt overlegne intellekt. Hun vet at hennes mors opphav gjør henne til en outsider og hun ser familie og venner som dødvekt. Som Kipling sa det: «Down to Gehenna, or up to the Throne, He travels the fastest who travels alone».
Konservative kommentatorer likte ikke intervjuet, spesielt følelsene. Brendan O’Neill i nettavisen Spiked beskrev intervjuet som «et grotesk skuespill – følelsesmessig manipulerende, selvopptatt og et tydelig forsøk fra Harry og Meghan å posisjonere seg som kongen og dronningen av offer-politikken.»
Venstresiden var like forutsigbare. Kate Williams i The Guardian kjøper alt hva Sussexene solgte, fra at Meghan er vår tids prinsesse Diana, til de vage anklagene om rasisme i kongefamilien og – viktigst av alt – at dette überprivilegerte paret egentlig er ofre.
Denne offerstatusen grunnes i alt fra duoens svake mentale helse, til sosiale institusjoner (les: familien) som nekter dem å være sitt sanne jeg og vage anklager om opplevd rasisme. Ingen vitner er påkrevd, en subjektiv følelse av å ha lidd urett er godt nok bevis.
Tidvis ble dette nesten parodisk. Som da de klaget over å ikke bli behandlet som tronarvinger, eller da Sussexene ble overveldet av selvmedlidenhet over tanken på over at dronningen ikke tok seg mer av dem. Dronningen var på det aktuelle tidspunktet 92 år gammel.
Intervjuet var indikasjon på den kulturrevolusjonen som vært samfunn er inne i. På samme måte som med 68-ergenerasjonen, er vi inne i en grunnleggende omkalfatring av samfunnets normer og sannheter; dets helgener og kjettere; dets verdige og uverdige ofre.
Det er mye moralistisk mas om å være på rett side, om å underkaste seg den nye tid. I en slik situasjon må elitene tenke grundig gjennom hvordan deres ledende posisjon kan videreføres til neste generasjon, for de ikke følger med i tiden vil risikere å veltes som så mange statuer.
Forfatter Tore Stubberud har vittig beskrevet hvordan 1968 ble øyeblikket da maktelitens barn fremstilte seg som de undertryktes sanne representanter: «[d]et progressive ble et kamuflasjetelt for det nye borgerskapet».
Det er ikke første gang etablissementets barn koopterer reformbevegelser. I boka The Son Also Rises (2014) finner Gregory Clark at den sosiale rangstigen i England har vart forbløffende stabil i 800 år, og at sosial mobilitet ikke har økt nevneverdig siden 1800-tallet.
I USA er royal kapital lite verdt og prinseparet er på vei til å etablere seg på toppen av det sosiale hierarkiet. I så måte fungerte intervjuet godt. Det gjenstår å se om de vil finne at suksess på bekostning av venner og familie, mangler sødme. Slik det gjorde for Becky Sharp.