ErlikOslo
Det ble røre da Irans president Mahmoud Ahmadinejad besøkte Columbia-universitetet i september. Slagordropende, plakatbærende representanter fra Anti-Defamation League kjempet om plassen med eksilperserne som fylket seg rundt et stort Iransk flagg som de hadde teipet til steinhellene. Over alt diskuterte studentene mannen som hadde sagt at han ville utslette Israel – eller hadde han sagt det? Sa han ikke at det var palestinerne som ville komme til å tørke Israel av kartet? TV-team og sikkerhetsvakter dannet en trang trakt hvor publikum ble sluset inn i storsalen. Noe naivt hadde jeg tatt med meg båndopptager. Jeg hadde ikke tenkt på at denne begivenheten ville kringkastes verden over.
De som hadde ventet at Ahmadinejad (New York Times trykket hjelpsomt en guide til å uttale navnet: «I-am-a-dinner-jacket») skulle leve opp til avisforsiden «The Evil has landed», ble skuffet. Han førte seg i det hele tatt mer som en forknytt norsk statsminister enn Sirius Black i Azkaban. Vedrørende atomspørsmålet var det lite nytt – bortsett fra at den kvinnelige oversetteren var, om mulig, enda mer oppbrakt enn Ahmadinejad over det internasjonale samfunns behandling av Iran. Stemmen var så tjukk av indignasjon at hun knapt fikk fram ordene. Ikke-spredning er et interessant fagfelt, men jeg har blitt bedt om å gi et utenrikspolitisk skråblikk på et annet tema, nemlig Legning.
«Det finnes ingen homofile i Iran». Presidentens kommentar utløste en mediestorm. I alt oppstyret glemte de fleste at uttalelsen kunne ha kommet fra nær sagt enhver statsleder fra Midtøsten. Men vent nå litt. Før vi paraderer våre blødende hjerter i fakkeltog på Karl Johan og før Norad heiser regnbuefanen. Det er nemlig grunn til å mistro statslederne. I en artikkel i maiutgaven av tidsskriftet The Atlantic hevder en Saudiarabisk homofil at det er mye lettere å være homo enn hetero i hans land. Menn og kvinner holdes jo strengt atskilt. Kanskje han er inne på noe. Det finnes – i følge mine ufullstendige kilder – blomstrende homomiljøer i de fleste muslimske land. I den samme artikkelen hevder en kvinnelig student at «en overveldende mengde jenter blir lesbiske» og legger til at antallet homoseksuelle menn er større. En syrisk homofil refererer til Riyadh som et «homo-paradis». I Iran er det visst Teheran som er stedet.
Muslimske land er langt fra alene om å ha slike dobbelstandarder. Holdninger til åpenlys homofili er en av de sakene som i dag skiller «Vesten» fra «Resten». Den globale trenden er at mens åpen homofili har blitt gradvis mer akseptert i Vesten, er dette ikke tilfellet i resten av verden. Homofil praksis er forbudt ved lov i en lang rekke land. I Malaysia ble for eksempel i 1998 visestatsminister Anwar Ibrahim avsatt og fengslet for påstått homoseksualitet. Afrikanske ledere på kant med Vesten legger ofte til de obligatoriske anklagene om neo-kolonialisme, at vi dessuten er en gjeng med homo-elskere. I Russland er vi vitne til en urovekkende trend hvor myndighetene vender det blinde øyet til vold mot homofile.
Hvorfor vekker homoseksualitet så sterke følelser? Jeg har – når sant skal sies – ikke satt meg inn i motstandernes agenda men la meg forsøke å se dette fra et utenriksståsted. Dette har kanskje noe å gjøre med at homofili lenge ble assosiert med dekadanse – som igjen assosieres med forfall. Historikeren Edward Gibbon tilskriver homofile sin del av skylden for Det romereske imperiums nedgang og fall (i trespann med kvinner og kristendommen). Selv om han nok ikke oppfant praksisen, var keiser Nero den første romerske keiseren til å gifte seg med en mann. I følge Gibbon var det av de første tolv keiserne bare en – Claudius – som utelukkende holdt seg til kvinner. Alle de andre hadde enten gutter eller menn som elskere.
I det nye historieverket Homosexuality and Civilization beskriver Louis Crompton homofiles rolle i vestlig sivilisasjon over et tusenår. Boka begynner med de tolerante holdningene i det gamle Hellas hvor homoseksualitet ikke bare var akseptert, men også respektert og beveger seg med sikre pennestrøk gjennom hundreårene til 1900-tallets gryende aksept for homofile. I mellom finner man hva Crompton kaller et «kaleidoskop av gru». På 1300-tallet var det en fransk lov som sa at: «den som beviselig er sodomitt skal miste sine testikler. Og hvis han gjør det igjen skal han miste sitt lem. Og hvis kan gjør det en tredje gang skal han brennes». Fra 1730-tallet og ut hundreåret var det i Nederland mer enn 250 rettssaker mot «sodomitter». Disse endte i minst 75 avrettinger. Fra 1806 til 1835, ble 60 homoseksuelle hengt i England.
Forbud har gjennomgående fungert dårlig som kur mot homoseksualitet. I det europeiske aristokratiet gikk det i alle fall aldri av moten. I 1610, da Ludvig XIII kom til makten i Frankrike kom til makten som den andre homofile kongen på en mannsalder, påpeker Crompton, var den homoseksuelle Jacob I, hersker over England, Skottland, og Irland; en annen, Rudolf II, hersket over Det hellige romerske imperiet. Lesbiske blir ofte marginalisert i studiene av det som i utgangspunktet er en marginalisert gruppe. Crompton kunne for eksempel gitt Sveriges Dronning Kristina (1644-1654) bredere dekning. Da Gustav Adolfs datter trakk seg fra tronen, skjedde dette under intense spekulasjoner om at hennes uvilje mot ekteskap bunnet i mer enn religiøse skrupler.
Homofili i Midtøsten er et godt eksempel på hvorfor det ikke er tilstrekkelig å studere diskurs for å forklare sosiale fenomener. Det er i maktens natur å holde retorikk og praksis atskilt. For en rekke samfunn har på tross av hard anti-homo retorikk, i praksis vist seg villige til å akseptere homofili så lenge dette skjer i skjulte former. Det er det en rekke grunner til dette. For det første er det lite som tyder på at homofili er spesielt samfunnsnedbrytende. Videre er det lite som tyder på at antallet homofile øker eller faller som et resultat av lovgivning eller holdninger i media. Videre er homofile en gjennomgående ressurssterk og samfunnsnyttig gruppe. Nettopp på grunn av det komplekse blandingene av stilltiende aksept og høylydt fordømmelse er homofili en av sakende der inngripen utenfra vil kunne gjøre mer skade enn godt.
Dette er et dilemma som internasjonalister ofte kommer opp i. Som ideologi er internasjonalisme basert på at man gir seg selv rett til å gripe inn i andre lands indre anliggende på basis av holdninger som primært finnes i inngriperen. Her hjemme innebærer dette at det er kort vei fra at et tema er viktig på den politiske dagsorden i Norge til vi forkynner den på Den tredje verden. Ofte for kort vei. Den feilslåtte «kvinnesatsingen» i Afrika er et eksempel på at postindustrielle holdninger ikke er direkte overførbare på preindustrielle samfunn. Mye utenrikspolitikk er ment å kommunisere med en hjemlig velgerskare mer enn de som de som de diplomatiske, økonomiske og militære virkemidlene faktisk rettes mot.
Et annet problem er at i iveren etter å fremme visse agenda har vi en tendens til å klientifisere organisasjonslivet i mottakerlandene. I klartekst betyr det at folk lønnes av Norge oppleves som representanter for Norge. Slik lykkes vi ofte i å få våre «allierte» til å fremstå som fremmedlegemer som står i ledtog med fremmede makter. Det er mye som tyder på at internasjonal støtte til homoforkjempere i Russland har hatt en slik effekt. Derfor er det viktig å stagge hangen til å tilby råd for lett, til å overføre ens egne synspunkter og erfaringer uten å ta den andre partens behov og omstendigheter i betraktning. Uoverveid inngripen kan nemlig føre til at det i praksis bli vanskeligere – og farligere – å være homofil i land som Iran.