Klassekampen 11.10-2009
Obama er gått i tenkeboksen. Skal USA sende flere soldater til Afghanistan, 40 000 om den militære ledelsen får det som de vil. Alternativet er å redusere den militære innsatsen i Afghanistan til en ren antiterroroperasjon. Kvitt eller dobbelt.
Bakteppet er at etter åtte år i felt er alle involverte i ferd med å miste troen på at operasjonen kan lykkes. Dette gjelder ikke bare i sør, hvor alliansen står foran de største utfordringene. Taliban er på frammarsj – nord, sør, øst og vest. Er Afghanistan en tapt sak, eller kan situasjonen snus ved hjelp av et «oppsving» av samme type som snudde trenden i Irak?
2007 vil bli stående som et vendepunkt i Afghanistan. I følge SIPRI var det da det ble det en flertallsmening at konflikten ikke var vinnbar. Det var vippepunktet da fremgangen som ble oppnådd etter Taliban-regimets fall i 2001, begynte å gå opp i linningen. Øverste leder for den britiske hæren, general Sir David Richards, for en uke siden varslet at offentligheten måtte «våkne opp» til den skremmende muligheten for at vi vil lide militært nederlag i Afghanistan. Exit med helikopter fra taket.
Det Afghanske problem har tre hoveddimensjoner som hver er tema for en ny bok. For det første mangler sentralregjeringen under president Hamid Karzai legitimitet og maktmonopol. Seth Jones beskriver i «In the Graveyard of Empires» hvorledes Vesten står som garantist for en mann som mye av folket anser å jukset seg til valgseier og driver offentlig praksis til privat vinning, en korrupt despot. Hærens lojalitet og kampvilje er høyst usikker. Så usikker at Karzai voktes av amerikanske leiesoldater.
Den andre store utfordringen er heroin. Gretchen Peters anslår i boka «Seeds of Terror » handelen til å være verdt over 6 milliarder dollar. Opium er i dag for Afghansk økonomi hva olje er for Norge—men uten at staten kan beskatte og omfordele rikdommen. Peters hevder at de allierte har valgt å se mellom fingrene med opiumen har gjort narkotikabaronene til den viktigste politisk maktfaktor i landet i dag.
Det tredje, mest presserende, problemet er at Taliban igjen er på fremmarsj. Den kanskje beste boka fra kampene så langt er «Desperate Glory», av Sam Kiley. Han beskriver hvorledes Taliban har slått inn på en taktikk der de angriper gjenoppbygget infrastruktur som skoler og sykehus for å få koalisjonsstyrkene til å framstå som svake. Dette er en effektiv respons til det sivile «helhetlige» fokuset i NATOs strategi.
De NATO-allierte befinner seg dermed i et dilemma, hvor økt troppeinnsats øker sjansen for å bli murt inne i en stadig mer barbarisk krig. Snikopptrapping er alt et faktum. I dag er det i overkant av 100.000 utenlandske soldater i Afghanistan. ISAF-styrken har nesten doblet seg fra 32,800 i 2006 til 64,500 soldater i dag.
Hvis Amerikanerne bestemmer seg får å øke styrkebidraget, vil de trolig være alene om det. Norge er ikke alene i motviljen mot å sende flere. En kilde nær NATOs generalsekretær Anders Fough Rasmussen beskriver desperasjonen over at land etter land vrir seg unna troppebidrag: « Alle har meninger om hva gjøres galt, men ingen vil sende sine egne soldater ut for å vise hvordan. Dessverre mener mange at hvis de alliert ikke bidrar mer så vil Obama slutte å konsultere dem, slik Bush gjorde».
Det er liten tvil om at taktikken de allierte har bruk for å stabilisere Afghanistan så langt har vært mangelfull. Det kan virke som om det sivil-militære fokuset har bidratt til å øke antallet «myke» mål for taliban. Det er også grunn til å spørre om ukritisk bistand har bidratt til å skape korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og råtne demokratiet ved å la politiske embeter bli synonym med eventyrlig personlig rikdom.
Det er likevel større grunn til å frykte de langsiktige virkningene for Norge dersom NATO skulle feile i Afghanistan. NATO kjører uten bilbelte i denne operasjonen. Hvis oppdraget mislykkes så står alliansens fremtid på spill. NATO kan gå fra å være en militær allianse til å bli nok et diskusjonsforum, et nytt OSSE. Alliansen har tatt på seg større sikkerhetspolitiske forpliktelser enn den realistisk sett kan forsvare. I USA ønsker mange å redusere sitt globale fotavtrykk. Norge er, på grunn av vår utsatte geografiske posisjon, nedbygde forsvar, et av de landene som har mest å tape på en slik utvikling.
Afghanistan er viktig på grunn av hva oppdraget representerer for NATO. Oppdraget er trolig også et siste hurra for liberal internasjonalisme. Amerikansk neokonservatisme og norsk engasjementspolitikk er del av samme tankestrøm hvor Vesten mente seg å ha moralsk mandat og nødvendig kunnskap til å gripe inn i andre land for å gjøre dem mer om oss. I Afghanistan har det vist seg at dette arbeidet ikke bare vil ta lang tid og koste penger og blod – og allikevel mislykkes.
Derfor er allianselederne flakker med blikket. Ingen snakker lengre om seier, bare om hvordan oppdraget i dette geopolitiske langvekkistan kan avsluttes uten nederlag. Obamas valg vil si mye om han som øverstkommanderende. Vil han doble slik general McChrystal ber om eller vil han lytte til visepresident Biden og trekke seg ut – eller vil han vise seg å ha beslutningsvegring og forsøke å gjøre begge deler samtidig?