Kløften mellom nyhetskonsumenter er velbegrunnet og forfeilet.
Bergens Tidende – 7. okt, 2016
“Vi lever i en post-fakta-verden”. Versjoner av denne overskriften har prydet lederspalter i mye av Europa denne sensommeren. Grunntanken er at vi er vitne til en dreining mot en politikk hvor følelsene trumfer fakta friere og med mindre motstand enn hva før var tilfelle.
Internetts flom av sannheter, halvsannheter og usannheter har gjort oss mer skeptiske og mer troende til å la våre egne fordommer avgjøre hva som er pålitelig. Dette gjør også at politikere slipper unna med drøyere løgner enn før. Den svenske avisen Dagens Nyheter konkluderer “friheten att uttrycka sina åsikter har blivit friheten att välja sina egna fakta”.
Det er mye sant i dette. Det er virkelig slik at løgnhalser som Donald Trump ville ha blitt parkert og avskiltet i en annen tid, og det virker som om hans supportere ikke bryr seg om det er sant eller ikke, når han påstår at president Obama har forfalsket fødselsattesten sin, eller at faren til rivalen Ted Cruz hang med Lee Harvey Oswald før denne skjøt president John F. Kennedy i 1963.
Problemet med post-fakta-begrepet, er at begrepet er ladet, avsikret og rettet mot meningsmotstandere. De som bruker det har ofte en tendens til å tro at det etablerte og deres meningsfeller har tatt patent på sannheten, mens meningsmotstandere kjemper under løgnens faner.
Dette er, interessant nok, akkurat den samme logikken bak ordet som ble kåret til det styggeste i det tyske språket i 2014: Lügenpresse (løgnpresse). Ordet er et av kampropene til den anti-islamistiske Pegida-bevegelsen i Tyskland. Når de demonstrerer i Dresden, gjaller slagordet taktfast. Løgnpresse indikerer at alt du leser i liberale papirmedier er usant.
Det mener de naturligvis ikke. Snarere handler det om en følelse av å se sine egne synspunkter underrepresentert eller feilrepresentert. De har et poeng. For eksempel virket det virkelig som om svenske medier inngikk i en taushetskonspirasjon rundt masseovergrepene på kvinner utført av innvandrere under festivalen We Are Sthlm i 2013 og 2014.
Avisen Dagens Nyheter unnlot å utforske påstander om masseovergrep, under henvisning om at varslingen kom fra en ‘hat-sajt’ – som om det var grunn god nok til å anta at det ikke var fakta. Den som ville vite mer om hva som faktisk hadde skjedd, måtte værsågod logge seg på ‘hat-nettsider’ som Avpixlat, Exponerat, Fria tider og Nyheter i dag.
Virkeligheten er lysere enn overskriftene skulle tyde. I de fleste land reagerer ‘løgnpressen’ med å endre praksis når de blir fersket i saker som Rom-kvinnen eller We Are Sthlm. Og post-fakta-publikasjoner er ofte er først ute med nyheter som ikke passer med de liberale medienes foretrukne nyhetsbilde.
Brukerne av post-fakta begrepet glemmer ofte at også deres meningsfeller kan være omtrentlige med sannheten. Tidvis trumfer virkeligheten ironien, som da VGs journalist Nora Bjørnstad kunne berette om at Eksperter er bekymret: Politikere som gir blaffen i sannheten, har suksess. En av disse løgnene var: UKIP distribuerte også løpesedler hvor de fortalte at det ville komme 29 millioner innvandrere fra Romania og Bulgaria til Storbritannia på grunn av fri arbeidsbevegelse i EU.
Problemet er bare at det ikke sto at noen ville komme på løpeseddelen. Det faktiske budskapet var usmakelig, men ikke direkte usant. Journalisten syntes å mene at det går ut på ett. Løgnpresse-anklagen er også upresis. Løgnene de mener å ha avdekket, handler stort sett om nyheter de har plukket opp i de samme mediene som de mistror.
Vi ser altså to stammer hvor den gjensidige tilliten har brutt sammen og ulike grupperinger håndplukker de fakta som bekrefter deres fordommer. Noe av årsaken ligger i slutten på partipressen. Da aviser og mediehus sluttet å erkjenne politisk tilhørighet, var veien kort til å tildele seg selv en høyst ufortjent rolle som uhildede.
Alle medier kvesser sin analyse gjennom partisk valg av kilder; partisk utvalg og plassering av saker; bruk av merkelapper som styrker eller svekker kilders troverdighet og vinklet fortolkning av hendelser. Når tungvekteren The Economist refererer til Lügenpresse er det alltid med halen; “et begrep som ble brukt av nazistene”. De unnlater å nevne at det er et ord som i større grad ble brukt av eksilmediene om nazi-mediene. Det er nærliggende å tro at den britiske avisen bruker nazi-parallellen for å sverte.
Slik har det alltid vært, vil enkelte si, og de vil ha rett. Politikere som lyver er jo ikke noe nytt. Det er heller ikke noe nytt i at taperen anklager vinneren for urent trav. Det er heller ikke noe nytt i at mange foretrekker vinklede nyheter. Det var jo hele poenget med partipressen. Hva som er nytt er at dette synes å gjelde stadig flere. I Sverige ser vi at mørke nettsteder har like mange treff som avisenes nettportaler. Det er urovekkende.
Selv om løgnpresse- og post-fakta-verden-begrepene kunne vært nyttige for å forstå trekk ved hvordan vårt samfunn skaper sine sannheter, har de alt blitt ubrukelige. Begrepene er ikke så mye diagnoser, som symptomer på den samme sykdommen. Dette er en form for intellektuell mangelsykdom, som kommer av for ensidig diett. Kuren er hva den alltid har vært: Opplyste borgere har en plikt til å utsette seg for meninger de er uenige i. Sannhet finnes på uventede steder.