Himmelen over Schlesien hadde samme farge som sandblåst glass. Bak meg strakte horisonten seg, flat og uten ende. Foran meg lå slottet Kleutsch. Det var tidlig oktober. Det er den beste tida på året i Polen; når heten slipper taket, før den eviglange høsten de kaller vinter.
Hovedinngangen var spikret igjen. Langs fasaden flagret en plastplakat med ordet sprzedam – til salgs – og et telefonnummer. Vi gikk med høye knær gjennom brenneslene, til baksiden. En sti ledet til en kjellerdør. Noen hadde sparket inn mursteinene som dekket døråpningen. Etter en kort drøfting kom vi fram til at huset var åpent. Så fort øynene hadde vent seg til mørket fortsatte vi opp en trapp. Der hadde noen risset JOLANTA, med hjerte. Lukten av mugg var overveldende. Da jeg kom opp i hallen var det som om energien rant ned i fotsålene og ut. Matt deiset jeg ned på fjerde trinn.
Imens gikk ungguttene Marcin og Czeslaw fra rom til rom. Bygget var sløyet, tømt for inventar. Selv kobberrørene var revet ut av veggene. Bare parketten vitnet om fordums prakt. Sett innenfra var herregården overraskende liten, på størrelse med en stor norsk villa. Det var portalen utenfor og den brede oppkjørselen som fikk huset til å virke enormt. Det var ment slik. Adelens hus var statussymbol, i ordets opprinnelige forstand. Fram til 1800-tallet ble rikdom målt i jord, og adelen eide mye. Det polske aristokratiet utmerket seg ved at det var så mange av dem. De fleste var i realiteten storbønder som drev sin egen jord. På 1900-tallet kollapset deres samfunnsorden. Høyadelen, szlachta, og landadelen, ziemianie, mistet sine privilegier i grunnloven av 1921. I 1946 beslagla kommunistene adelens eiendommer og eiendeler.
«Kurwa!» Utropet vekket meg fra mimringen. Jeg fant guttene ovenpå. Et av rommene hadde vært i bruk. Dekoren var «fin-kommunisme». Treverket var av plast. Den brunbeige linoleumen tilhørte samme fargespekter som polyestergardinene. Det var ynkelig å se på. Som om de hadde ønsket å skape hygge, men visste at de ikke kom til å lykkes. Taket hadde rast ned flere steder. Vi kunne se opp gjennom etasjene til loftet. Over oss så vi hva som hadde fått Czeslaw til å banne. Takets himling var som i en katedral. Et sinnrikt geometrisk mønster av sammenføyde bjelker. Sammen skapte de en uendelig høy hvelving. Eiketømmeret var svart av elde. «Se på dette». Med en rørbit som hammer forsøkte Marcin å banke en spiker inn i en av bærebjelkene. Spikeren bøyde seg. «Eik blir hardere enn jern når det blir gammelt».
Rose Macaulay skriver i boka The Pleasure of Ruins at ruinens sjarm ligger at vi møter «ånden av forgangne tider». Det Freud kaller ‘das unheimliche’, noe som er u-hjemlig, altså familiært og fremmed på samme tid. I renessansen bygget adelen ruiner som kulisser på godsene sine. Hvorfor ikke et gresk tempel eller en pyramide i bakhagen? Ruinenes budskap om forgangen storhet var viktig for nazistenes sjefsarkitekt Albert Speer. Han utviklet teorien om å bygge med tanke på en fjern fremtid, da bygget ville ligge i ruiner. Et ruinenwert, altså ruinverdig, bygg skulle inngi fremtidens vandringsmann med respekt. For å sikre estetiske ruiner avskrev han bruk av betong i regimets praktbygg. Kun marmor, stein og murstein.
Polen er rikt på ruinverdige bygg. Ifølge Jerzy Szałygin vedinstituttet for polsk kulturarv er 50 591 bygg – gods, herskapshus og slott – i varierende grad av forfall. Noen er sammenraste. Andre, som Kleutsch-palasset, har halsstarrig bevart noe av sin fordums prakt.
Pussig nok er kommunismen en hovedårsak til at så mye av aristokratiets verden har overlevd i øst. Godsene i vest har stort sett blitt revet, eller de har blitt vedlikeholdt. Enten eller. Etter krigen arvet myndighetene i det nye Polen ikke bare herregårdene og slottene til sin egen tallrike adel; de overtok også en drøss tyske gods. Lista over verneverdige bygg i Schlesien er på 231 sider i 2013. Lang historie kort: De maktet verken å vedlikeholde eller å rive dem. Resultatet er et nær intakt bilde av det gamle Europa. Det er å finne ikke i Loire eller Mosel, hvor byggene er pusset opp til de mest ligner Disney-kulisser, men i Polen.
Jeg trodde oppdagelsen av en forlatt herregård hadde vært et unikt lykketreff. Men da jeg ville besøke stedet på nytt, innså jeg at de fleste landsbyer i Schlesien har sin egen ruin. Jeg bestemte meg for å besøke så mange som mulig. Tolv slott på to dager. 1000 kilometer med folketomme landeveier, kun avbrutt av like tomme landsbyer. Mitt eneste selskap var GPS-stemmen som, av ukjent årsak, var stilt inn på australsk. Hver gang jeg kom fram, sa kartmannen «vi har kommet fram til ditt reisemål. Så triv solbrillene og ikke la måkene spise chipsen din».
Jeg så ingen måker. Et sted overrasket jeg en rev i en borggård, et annet sted en flokk skogduer på et loft. I slottet Wiese i Łąka Prudnicka stakk jeg hodet inn i et edderkoppreir. Småkrypene trivdes så godt at jeg hadde dem med meg helt til flyplassen. Der kravlet en ned langs den utstrakte hånden min, til kassadamens skrekk.
Det finnes ingen ruinreisehåndbok. Jeg brukte en Baedekers turistguide fra 1923, som jeg fant i en brukthandel. Boka understreker det berømte Schloss Dobrau. På en øde landevei kom jeg forbi en inngangsportal med spir og tårn. Skogen stod så tett at greiner presset seg gjennom jernsprinklene. Lenka var ødelagt, og porten stod på gløtt. Det var en del skilt, men de var alle på polsk. Jeg valgte å anta at de sa «hjertelig velkommen.»
Den overgrodde oppkjørselen var lite innbydende. Det var spikret hvite bjerkekors til trestammene langs stien. I halvmørket under trekronene virket de illevarslende. Jeg krysset en lav steinbro. Vannet i vollgraven under var grønt, slimete. Det var så stille at jeg hørte meg selv puste. Så, foran meg i ei glenne, lå slottet.
Det er vanskelig å beskrive den følelsen du får når du alene, midt i en høstgul eikeskog kommer over et eventyrslott, seksti år etter den siste prinsesse. Jeg var så inntatt at jeg, irrasjonelt nok, antok at jeg var alene i denne verden jeg hadde funnet. En døråpning manglet dør. Jeg gikk inn. Rekker av rom og haller – tomme, utenom støv og knust glass.
Jeg var kommet til ballsalen og skulle til å ta et bilde av taket da rottweileren ga seg til kjenne. Jeg hørte lyden før jeg så dyret. En stor skygge fylte langveggen. Bak skyggen kom hunden halsende. Rød i kjeften med svarte øyne så den ut som om den var steget rett opp fra helvete. Det var den sinteste bikkja jeg har sett, og på den lengste lenka. Et øyeblikk var jeg usikker på om jeg skulle flykte eller overgi meg. Jeg løp. Heldigvis var jeg raskere enn lenka var lang.
Slott kan være skuffende. Du forventer deg Tornerose, og får en Obos-blokk med portal. Ikke i Schlesien. Området kom på prøyssiske hender i det den nygotiske stilen slo igjennom. Slottene skulle se ut som middelalderborger. Skyskraperteknologi gjorde det mulig å bygge høyere og drøyere enn før. Hohenzolleren-palasset i Kamieniec Ząbkowicki er blant de drøyeste. Slottet i korsfarerborg-stil er stort, øyesprettende stort. De fire runde tårnene er 33 meter høye. Takene var dekket av flere hundre kilo bladgull, gulvene med marmor. Det stod ferdig i 1873, året etter Tysklands samling. Slottet var et symbol på den nyslåtte keiserfamiliens makt. Da det ble påtent i 1946, brant det i to uker. Deler av borgen er restaurert, men arbeidet har stoppet. Investoren gikk visst tom for penger. Murene er fortsatt svarte etter brannen.
Schloss Schwarzengrund i Kopice er det vakreste. Det ble bygget av stålmagnaten Hans von Schaffgotsch. Husfruen, Johanna, var kjent som ‘den schlesiske askepott’. Hun var foreldreløs, fra fattige kår. Slottet hadde engang 150 rom. Det var berømt for sine skulpturer, malerier og jakttrofeer, samt en makeløs samling rustninger. Prinser og baroner, kunstnere og politikere flokket seg her. På en kolle finner jeg restene av en seiersøyle lik den i Berlin, bare mindre. Marmorsokkelen er skamfert av maskingeværild. Den bevingede Viktoria har styrtet til marken. Hovedhuset overlevde krigen uten skader. På 1950-tallet tjente det som feriekoloni. Senere ble slottet vandalisert. I 1958 brant det. I 1990 ble ruinen solgt for småpenger til en forretningsmann fra Krakow, mot løfte om restaurering. Men den nye eieren har ikke holdt løftet. Forfallet har fortsatt.
I 2008 kjøpte en byggherre slottet. Heller ikke siden er det gjort synderlig, bortsett fra å gjerde det inn. Gjennom sprinklene kommer jeg i snakk med vaktene. De sitter og fisker i innsjøen foran slottet. De kan ikke slippe meg inn, men tilbyr seg å ta bilder for meg. Noen sedler skifter hender. Jeg får vite at statlige inspektører har vært på befaring, og at selskapet har fått pålegg om umiddelbare utbedringer. «Når var det?» spør jeg. «I 2011» svarer han og gliser. Han slentrer tilbake til fiskestanga, hvor duppen har kommet i bevegelse. Disse to slottene vil trolig bli revet. Ifølge Grajewski fra minnevernforeningen har slottene som ligger innenfor en radius av 70 kilometer fra en storby best sjanse for å bli pusset opp. Det er maks kjøreavstand for et konferansehotell. Herregårder på landet har også blitt et statussymbol for polens nyrike, men heller ikke slike liker langkjøring.
Knapt en times reise fra Wroclaw er landskapet øde. Utvandringsbølgen etter kommunismen har gått fra landsbygda, tildels direkte til utlandet, tildels ved å fylle opp de tomme leilighetene i Warszawa og Gdansk. Det var ikke alltid slik. Her lå industrien og storgårdene.
I Luboradz finner jeg et nesten intakt bilde av verden av i går. Mønsteret av en sosial struktur ble først etablert i middelalderen. Det fortsatte godt inn på 1800-tallet. Godsene utgjorde små autonome samfunn, en velferdsstat i miniatyr. Omkranset av store låver og verksteder ligger barokkslottet Lobris. Rundt hovedhuset ligger boliger for arbeiderne, smia, stallene, en liten kirke og restene av bryggeriet som gjorde slottet berømt. Og rundt det hele ligger restene av en mur som skulle holde firbente og tobente rovdyr ute. Nostitz-familien styrte her i 300 år. Den industrielle revolusjon startet på steder som dette. Den siste Nostitz døde i 1910. Bare bruddstykker som slumrer i prøyssiske riksarkiver kan gi oss et bilde av den ufattelige energien som drev de opprinnelige eierne.
Slottet er stengt, men da jeg kommer til baksiden åpner en liten luke i porten seg og to arbeidere kommer ut. Den yngste, Wojciech, snakker engelsk. Jeg ber om å komme med inn. Den eldre rister bestemt på hodet. Wojciech forteller at slottet nå eies av en ’Stanislav Sobanski’. Han uttaler navnet med ærefrykt. Så blunker han og sier at formannen nok trenger et par øl før han slutter å være sur. Han godsnakker litt med den eldre. Det at jeg har kommet helt fra Norge sikrer meg femten minutter på innsiden. Jeg vandrer gjennom biblioteket som engang hadde 11000 bind, det dunkle kapellet og inn i storsalen hvor takmaleriene viser menneskeskikkelser som svømmer i blå himler. Wojciech kommer opp på siden av meg, og leder meg gjennom fløyer hvor kister og statuer står til lagring. Slottet var bebodd til 1945 og ble aldri råket av krigen. Oppussingsarbeidet ser ut til å være godt i gang.
Wojciech drømmer om å flytte til England. Unge polakkers utferdstrang har forandret hva som, når sant skal sies, var et ganske fremmedfiendtlig land. Over alt møtte jeg unge som snakket utmerket engelsk og alle steder ble jeg møtt med hjelpsomhet og – jeg kan ikke lyve – kunnskapsløshet om lokalhistorie. Hva dette innebærer i praksis blir tydelig når en person som virkelig ønsker hjelpe, ikke vet noe som helst om slottet som lener seg over landsbyen hvor de har levd hele livet.
Grzegorz Grajewski er direktør for senter for kulturminner i Wroclaw. Han gir et annet perspektiv. Vi sitter på kontoret hans, omgitt av gamle kart og bøker.
– På grunn av kommunistenes landreformer, der alle skulle få et lite stykke jord, forsvant storskalajordbruket som junkergodsene var infrastruktur for.
Han smiler skjevt.
– De forsøkte å lage leiligheter av enkelte slott, men det fungerte sjelden. Det var begrenset hvor mange barnehjem og landbrukshøyskoler staten trengte, så de fleste forfalt. Kommunismen var ikke alltid en vits, men da jeg startet i bevaringen av kulturminner på 1980-tallet var den blitt det. For å få støtte til å bevare et bygg måtte vi anføre halvsannheter om at bygget var uttrykk for «proletarkunst», også når det så åpenbart ikke var tilfelle. Nå er det annerledes. Nå er trikset å tilskrive verneverdige bygg til ur-schlesisk adel. ’Prøysen’ er fortsatt et vondt ord i Polen.
Et mulig eksempel på dette er det nyrenoverte Fürstenstein. I Polen kalles det Książ, og slottet knyttes til middelalderkongen Bolko 2. selv om han, strengt tatt, ikke bygde dette slottet. Men det er så rent for mange stasbygg. Løsningen ble å legge dem ut for salg. En mengde nettsteder falbyr polske herregårder. For to millioner kroner kan enhver bli godseier.
– Hva med tyskerne, spør jeg.
– Kom de tilbake?
Grzegorz trekker på det.
– Da vi kom med i EU var det mye snakk om at tyskerne skulle komme. Men det skjedde ikke. Når du ser på listen over nasjonaliteter som har kjøpt eiendommer, så er nederlenderne på topp. Tyskere ligger rundt 10. plass. Uten tysk kapital oppstod et nytt problem. Mange som kjøpte herregårder på billigsalg mangler penger til vedlikehold, så forfallet forsetter. Nå må staten kjøpe tilbake slottene slik at de ikke går tapt.
– Gjør den polske staten det?
– Jeg kan ikke komme på ett eneste tilfelle, svarer Grajewski.