Trykket i Verdens Gang søndag 6. november, 2011
Europeerne har mistet sansen for Europa. Det kan i det minste synes slik. En nederlandsk meningsmåling viser at 63 prosent av nederlendere mener at deres land bør avstå fra å hjelpe Hellas. En av to Østerrikere går lengre – de mener Hellas bør kastes ut av Eurosamarbeidet. Lengst går man i en onlinemåling i Belgia hvor hele 49 prosent i en elektronisk måling mente at Hellas burde sparkes ut av Den europeiske unionen (EU). Og dette i land hvor EU tradisjonelt har stått sterkt.
Ofret selvråderett
Tilbakeslaget er delvis økonomisk motivert. Finanskrisen rammer folk flest. Høy statsgjeld og helseløse banker kan bety større vansker i tiden som kommer. Dette er også symptom på en mer alvorlig sykdom: Fra Warszawa til London, fra Helsingfors til Athen opplever Europa en ‘re-nasjonalisering’ av politikken. Land etter land tar tilbake den selvråderett de en gang villig ofret i jakten på et kollektivt ideal.
Den økonomiske krisen som startet i 2008, har endret dynamikken i europeisk politikk. I en ny økonomisk virkelighet, er den «opplyste egeninteresse» som tillot stater å avstå myndighet til Brussel, nå erstattet av nasjonale interesser hvor den enes redningspakke anses som den andres tapte pensjoner. For mange europeere har fellesløsninger mistet sin appell. De lurer på hva Unionen gjør for dem, og de spør seg om det hele er verdt bryet?
Ta Hellas: Statsminister Papandreous overraskende krav om folkeavstemning på den greske redningspakken var et solo-utspill. Han unnlot å informere sine europeiske kolleger om hva han tenkte å gjøre. Til tross for at dette i høyeste grad vedrørte dem. Folkeavstemningen var trolig ment å gi regjeringen tilbake politisk armslag.
Landet er effektivt satt under administrasjon av kreditorene. Kanskje innser Papandreou at Hellas uansett ikke vil makte å betale tilbake lånene og dette var en måte å oppnå den statskonkurs som EU-partnerne nekter dem. Et nei-flertall syntes sikkert. Krumspringet lykkes ikke. Da EU gikk til mottiltak ble avstemningen lagt på is.
Merkel tapte
Støtten til et forent Europa svekkes nå også i Tyskland, ofte sett på som selve ‘motoren’ i integrasjonsprosjektet. Berlins uvilje mot å redde Hellas bryter med den i-samme-båt-tankegangen som er nødvendig for å ha felles pengeenhet. Forbundskansler Angela Merkel stod imot redningspakken i flere måneder før hun i sommer ga etter.
Tysklands trenering var ikke av det gode. Hellas skulle trolig blitt tillatt å gå konkurs i ordnede former på foråret, men som en gambler har EU redningspakke for redningspakke høynet potten til et punkt hvor det å kaste kortene ansees som umulig.
Merkel tapte også politisk da hun overkjørte hjemlig opinion og godkjente lånene. Velgerne i Nordrhein-Westfalen straffet partiet hennes da de påførte Kristendemokratene sitt største nederlag i nyere tid. Tyske velgere spør seg om de virkelig ønsker ansvaret som følger av å være fremst blant likemenn i Europa.
Når spenningene i europeiske samfunn stiger, så får det konsekvenser for forholdet mellom europeiske stater. Særlig er bitterheten mot Tyskland, europas mektigste stat økende. I Hellas brukes nazi-metaforene hyppig, i et ekko av Jean-Paul Sartres påstand om at –i ordet ‘Europa’ kan du høre lyden av nazi-Tysklands støveltramp.
Vi har sett dette før. Ved slutten på 1800-tallet ble stemmene som forsvarte et samlet Europa færre. Regionen veltet seg i mangfold. Over hele Europa ble unike skikker, klær, mat, tradisjoner, selv språk gjenoppdaget eller produsert – det kommer an på hvordan man ser det. Dette var ledsaget av en bølge av anti-Europeiske følelser.
Intellektuelt opprør
Intellektuelle gjorde opprør mot verdiene om likeverd, toleranse og felles verdier, som mange så på som det motsatte av nasjonal kultur. I Norge ble «Europa» synonymt med noe unorsk, et hinder for nasjonen. Med lite annet enn verdensfjerne idealistister og opinionsfjerne eliter til å forsvare den, var ideen om et samlet Europa ingen match for de fremstormende nasjonalistene.
Vi ser nå en ny generasjon politiske partier, ofte nedvurdert som «høyrepopulister», slike som får de gamle partiene til å famle etter luktesaltet. Gjennom å knegå de nye partiene har Brussel-elitene skapt seg en mektig fiende. I Finland gikk Sannfinnene til valg på slagordet «vi vil ikke betale for grekernes nattklubbesøk» -og ble belønnet rundhåndet av velgerne. Geert Wilders, leder av det nederlandske Frihetspartiet holdt nylig en tale i Berlin hvor han langet ut mot et EU som «foreskriver hvordan borgere skal tenke, hva vi har lov til å si.»
Verdens største
EU er fortsatt verdens største økonomi – større enn Kina eller USA. Men medlemmenes hang til å sette nasjonale interesser foran fellesinteresser gjør at EU har vondt for å opptre samlet. Hvis EU skal kunne forme verden til fordel for sine innbyggere så må Unionen minke gapet mellom sin potensielle og faktiske makt. Det vil trolig ikke skje. Hvorfor? Fordi ytterlige integrasjon i dagens situasjon vil være vanskelig uten folkelig tilslutning, og slik tilslutning finnes simpelthen ikke.
Dersom disse trendene fortsetter, vil de kunne undergrave en av de viktigste og mest usannsynlige prestasjoner i det 20. århundre: et integrert Europa, i fred med seg selv, som søker å møte en ny maktpolitisk virkelighet som en samlet enhet. Resultatet kan bli at Europas stater hver for seg synker hen i geopolitiske irrelevans. Som Voltaire skal ha sagt: Historien er full av lyden av silketøfler på vei ned trappen og drønnet fra tresko på vei opp.