DAGENS NÆRINGSLIV MORGEN LØRDAG 05.10.2013
Spillet over Syria signaliserer maktbalanseprinsippets tilbakekomst i internasjonal politikk.
The Economist har ikke alltid rett. Det er på sin plass å påpeke dette i et land hvor det britiske ukemagasinet har blitt felleseie. Forbausende mye av analysen du hører på NRK og leser i rikspressen stammer fra St James’s Street. Dessverre leser færre journalister bladets stilguide.
Der lærer skribenter å aldri bruke et langt ord når et kort ord holder; aldri bruke metaforer du har sett på trykk; og aldri, aldri, bruke ordene “internasjonalt samfunn” uten gåseøyne. Sistnevnte begrunnes med at fravær av hermetegn kan gi leseren inntrykk av at man refererer til om noe som faktisk finnes, rent bortsett fra de som hevder å tale på vegne av det.
Da Russland og Kina i sommer arrangerte en stor felles marineøvelse var dette en tilsynelatende bekreftelse på dette poenget. Helt siden Nixon reiste til Kina i 1973 har det vært en målsetning for USA å forhindre en slik akse. I 2013 glapp denne kilen. Syria-spørsmålet viser den geopolitiske betydningen av dette. Vesten har mistet monopolet på å definere hva som er problemet og løsningen.
At de to mektigste landene utenfor USAs alliansesystem nå koordinerer militært og diplomatisk viser vilje til å balansere mot amerikansk dominans i det internasjonale systemet. Det bør ikke overraske. Tanken om at ‘makt vil møte motmakt’ er tilnærmet en lovmessighet i internasjonal politikk. I motsetning til drømmer om en overnasjonal verdensorden, er maktbalanseprinsippet en velprøvd oppskrift for stabilitet.
Maktbalanse var vektstangen i Vestfalerfreden som regulerte det Europeiske statssystemet fra 1648. Målet var at ingen enkelt stat skulle få dominere det internasjonale systemet. David Hume beskriver i sitt essay «Of the balance of power» hvordan mistro forebygger at noen stormakt vokser seg sterkere enn de andre til sammen.
I et slikt system blir svake staters selvstendighet bevart av stormaktenes gjensidig sjalusi. Den fremste eksperten på norsk utenrikshistorie, Olav Riste, har påpekt at Norge har satt sin lit til at en av stormaktene – først Storbritannia, siden USA – «i eigen interesse ville sikre Norges sjølvstende overfor andre stormakter».
Maktbalansemekanismen er krass, men forbløffende effektiv. Den forhindret først Ludvig 14., siden Napoleon og Hitler i å legge Europa under seg. Problemet med maktbalanser, er at de oppmuntrer opprustning og nullsumspill. Den kalde krigen var en slik maktbalanse hvor de to blokkene manisk matchet hverandre missil for missil, soldat for soldat, for å sikre at motparten ikke hadde et overtak i tilfelle krig.
Maktbalanse skaper hva den britiske historikeren AJP Taylor kalte en «endeløs kvadrilje» ledsaget av årvåken mistro. Derfor har vi lett etter ordninger som kan erstatte maktbalanse som overordnet prinsipp. I etterkant av Napoleonskrigene dannet stormaktene et permanent sikkerhetsråd, en ‘Europeisk konsert’, som skulle løse sikkerhetsproblemer i kollegiet. Ordningen ble kortlivet.
Senere, etter første verdenskrig førsøkte man igjen, denne gangen med Folkeforbundet. Heller ikke vår tid har fått en «FN-ledet verdensorden». Globale fellesverdier har ikke erstattet nasjonale interesser. De sentrale aktørene i det internasjonale systemet er stater, nå som før. Stater som har konkurrerende interesser. Det er ikke slik at alle er tjent med hva fransk utenriksminister Hubert Védrine kalte Amerikansk «hypermakt».
Så hva kan vi vente oss av en ny maktbalanse? La meg starte med det positive. Maktbalanse krever ingen overnasjonale organer. Prinsippet oppfordrer til skarp konkurranse, som manifestet i det innovasjon-vennlige klima som har gjort Vesten verdensledende. Militærteknologiske gjennombrudd kan komme forbrukerne til gode. Mikrobølger og Iphone er barn av den kalde krigen.
Problemet med maktbalanse, er at ubalanse kan føre til krig. Kinas utenriksminister, Wang Yi, understreket nylig i Washington at i 11 ut av 15 tilfeller hadde maktomfordelinger ført til krig mellom de etablerte og de nye stormaktene, rent historisk. Jo flere stater som inngår i de uformelle blokkene vi nå ser konturene av, jo vanskeligere blir det å påregne de fulle konsekvensene av ens handling.
Naturligvis er vi langt unna noe krigsscenario. USA er fortsatt for mektig til at noen vil finne på å utfordre vår nærmeste allierte. Men dette regnestykket vil endre seg. USA ikke svakt, men svakere enn før. Mye vil avgjøres av hvordan USA håndterer oppadstigende makters krav på interessesfærer. Hva som synes åpenbart, er at den nye verdensordenen vil bli preget av maktbalanseprinsippet.