Dagens Næringsliv 15. mai, 2017
Emmanuel Macron viser at hurra-globalisme fortsatt kan vinne valg, men spørsmål gjenstår.Vis avisside
Så var det altså «bare enda en kjempekrise». Etter valgene i Østerrike, Nederland og i Frankrike er det fristende for Europas eliter å puste lettet ut og konkludere – puh – trodde nesten de mente alvor denne gangen, men så var det altså falsk alarm. Enda en gjeng utropstegnbrukere fikk sine pretensjoner knust mot den liberale ordens pansrede flanker. Det bestående består.
Bortsett fra det snodige i at spesielt journalister og akademikere synes bordhamrende glade over dette, kan vi konkludere at politikk har mindre overføringsverdi fra land til land enn mange antok. Brexit ble ikke den nye normen. Geert Wilders og Marine Le Pen gjorde begge sine beste valg noensinne, men begge klappet sammen på oppløpssiden. Dette var spesielt påtagelig for Le Pen som med 33,9 prosent av stemmene, tapte med overraskende stor margin.
Nederlaget vil nok til å få en del av høyresiden til å ty til samme konspirasjoner og intellektuelle krumspring som brexit-motstanderne vartet opp med i fjor. Det er viktig å huske at Macron sto for den mest troverdige økonomiske linjen. Det er viktig i et land i økonomisk motvind. Han var dyktig og han hadde flaks. A-laget bestående av Alain Juppé, François Fillon og Manuel Valls snublet alle på oppløpet. Napoleon sa en gang «jeg vet han er en god general, men er han heldig? » Macron er heldig.
Front National hadde en forbausende svak valgkamp. Marine Le Pen vant i bare to av Frankrikes 102 departementer. Hverken de konservative eller sosialistiske velgere synes å ha funnet nasjonalistens frieri overbevisende. Valgløftene spriket, kandidaten virket sliten og den harde tonen i den store tv-debatten med Macron synes å ha skremt velgere. Macron hadde bedre kontroll på fakta og Le Pen klarte ikke å få ham ut av balanse.
Macron må nå levere. Både den blå høyresiden og den røde venstresiden vil motsette seg den lovede liberalisering av Frankrike. Men han har fått et stort demokratisk mandat. Mange franskmenn venter å se om bevegelsen «Fremad marsj» virkelig er noe fundamentalt nytt eller om det viser seg å være en liberal avskalling av sosialistpartiet. Det at sosialistenes statsminister Manuel Valls har signalisert at han ønsker å slutte seg til Macrons bevegelse kan tyde på det siste.
For Europas liberale etablissement er det all grunn til å nyte denne fremgangen etter år med motgang. Macron har vist at hurra-globalisme fortsatt kan vinne valg. Det er ikke usannsynlig at man vil prøve å fortsette som før. I EU ble brexit mottatt med umiddelbare krav om dypere integrasjon, en europeisk hær, en bankunion, ingen grensekontroll. Kommisjonen har et samlet EU i ryggen for en uforsonlig linje mot britene i skilsmisseforhandlingene.
Samtidig ser vi tegn til at den økonomiske krisen i Europa er i ferd med å slippe taket. Bnp er ingen ufeilbarlig indikator, men tallet avdekker mer enn hva det skjuler. Fra dette utkikkspunktet er økonomiene i eurosonen på bedringens vei. Tall offentliggjort 3. mai viser at bnp i landene som bruker euroen økte med 0,5 prosent i første kvartal 2017, med forespeilet vekst på hele 2 prosent i 2017. Dette er naturligvis milevis unna Kinas ventede 6,5 prosent, men synes å peke henimot en retur til den jevne vekst som preget Europa i tiårene etter oljekrisen på 1970-tallet.
Selv om økonomisk stagnasjon ikke skapte raseriet som har gitt seg utslag i den gamle høyre-venstresidens havari, fikk fenomenet styrke av det. Håpet er at seieren i Frankrike og fornyet vekst vil skape ny harmoni. I et halvt hundreår har økonomisk vekst bidratt til å bilegge sosiale spenninger i Europeiske land, hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?
Spørsmålet er om misnøye fordamper ved nederlag. Mange europeere føler seg fortsatt ikke representert. De liberale eliters foretrukne løsning er å bli flinkere til å forklare hvorfor de har rett. Det er mulig at det kan fungere, men det er også mulig at bitterheten vil vokse dersom den nye velstanden ikke kommer globaliseringens tapere til gode – og det er lite som tyder på at den vil bli det. I det minste på kort sikt.
Henry Kissinger skrev sin doktoravhandling om restaurasjonen etter Napoleonskrigene i Europa, årene da de gamle eliter overbeviste seg selv om at man kunne fortsette som før. I «A world restored» konkluderer han at forsøket på å reetablere status quo ante slo feil fordi elitene ikke tok «ønskene til en utålmodig generasjon med i betraktning». Ifølge Kissinger finnes kun to måter å bygge en internasjonal orden – gjennom vilje eller forsakelse; gjennom erobring eller legitimitet.
Spørsmålet er om Macron har styrke til å tvinge sin vilje igjennom eller om han har evnen til å komme fremmedgjorte velgere i møte. Begge vil kreve mer enn flaks.