Minerva Mar 27, 2020
Jeg tror på fordelene ved å være forberedt og forvirres over sivilforsvarstankens forvitring.
Anne Kristine, min kone, har et partytriks. Når samtalen rundt bordet dovner hen, når en moralist tar til å tyte om hvor uansvarlige alle er, eller når noen som ikke har forstått forskjellen mellom det personlige og det private legger ut om slikt som burde forblitt usagt. Da sier hun «Asle er prepper».
Jeg tror det er fordi folk har et bilde av preppere som ME-lidende, chemtrail-troende, vaksine-avsvergende kjellermennesker. Slike som forfekter paranoide konspirasjoner om at «enden er nær»(-mere enn du tror) og at media er kontrollert av Casper, Jesper eller Jonathan.
TV-serien Valkyrien har noe av skylden. Hovedpersonen, spilt av den eminente Pål Hagen, oppfylte hver eneste fordom folk må ha hatt mot preppere og skapte noen nye. Som at preppere er et «miljø» – omtrent som cosplay i camo, som planlegger å bo i teltleir når – ikke hvis – ragnarokk inntreffer.
Etter slik å ha blitt kastet til ulvene fortoner resten seg oftest slik: En av mennene trekker en vokal, såååh, og kommer med et eller annet forslag. «Du har bunker i kjelleren?» «Hva skal jeg med en bunker?» «Skyte på tyskerne, dersom Blücher kommer seg gjennom denne gangen?»
Folk flirer ofte av det og jeg håper at et nytt tema vil dukke opp. Hva som helst. Trump. Men kona, ivrig på å bygge på suksessen, skyter da inn: Han har vanntanker i kjelleren! Sunn skepsis med et islett av hån er tilbake og synes å skape samhold rundt bordet. Ingen andre lagrer vann, nei.
Jeg forklarer beskjemmet at jo, jeg har noen dunker drikkevann i kjelleren og drivstoff til bilen. Hvorfor det? Jeg innrømmer at jeg ikke riktig vet, men tenker at det er en forsikringspolise, dersom noe skulle gå skikkelig galt. Og jeg har alltid nok hermetikk og tørrmat til å sikre familien en stund.
Og ja, jeg har stearinlys i masser, jeg har lampeolje og drivstoff nok til å holde primusen gående i lang tid. Og jeg har ved, selv om jeg synes den juleboka om ved var noe forbannet vrøvl: «vis meg din vedstabel så skal jeg si deg hvem du er». For meg holder det å ha lubbent med ved.
«Og våpen», skyter da kona inn. Ja, jeg har registrerte våpen i våpenskap som jegere flest. Til bruk mot elg og fugl, ikke zombie-apokalypsen. Så hva er det jeg er mest redd for? Helt siden jeg skrev doktorgrad i sikkerhetspolitikk har pandemi vært det jeg er mest redd for.
En venn, en biolog, holdt et impromptu foredrag i Graduate Parlour om hvor utsatt vi mennesker er for sykdommer som hopper fra dyr og fjærkre til mennesker. Dette var grunnen til at europeernes ankomst i Amerika ledet til at 95 prosent av den opprinnelige befolkningen døde.
Dette kom av at europeerne levde tettere og holdt husdyr under samme tak. Slik oppstod epidemier som skapte immunitet mot en masse sykdommer. Gjennom Darwins naturlig utvalg. Vi har brutt denne tradisjonen, men moderne reisemønstre gjør at smitte vil spre seg raskere om den oppstår.
Biologen mente at tiden var overmoden for en ny stor, dødelig pandemi. Vi mennesker er overrepresentert i artsmangfoldet og på ulike tider har ødeleggende pandemier fra den justinianske pesten, via svartedauden til polio og spanskesyke, tynnet ut menneskepopulasjonen.
Ikke så å forstå at jeg er malthusianer. Thomas Malthus er kjent for sitt Essay on the Principle of Population fra 1798. Hovedpoenget med essayet hans var at befolkningen multipliserer seg eksponentielt (2-4-16) mens mattilførselen øker aritmetisk (2-3-4).
Derfor vil befolkningen raskt vokse ut over sitt eksistensgrunnlag og reduseres som følge av sult, krig, sykdom og pest. Denne tesen nevnes oftere enn den danske økonomen Ester Boserups helmantlede gjendrivelse av den. Hennes svar var at nød skaper innovasjon.
Historien har gitt Boserup rett. Moderne jordbruk metter 7,8 milliarder mennesker. Da Malthus uroet seg over bærekraft, var den 1 milliard. Moderne medisin har reddet utallige liv. Knapt ett år går uten at en sykdom som før ville vært en dødsdom kureres.
Men min venn, biologen, advarte mot at på et eller annet tidspunkt vil en pandemi ramme oss. Han pekte på Kina som det mest sannsynlige opprinnelsesstedet for en slik pest, på grunn av befolkningstettheten og at millioner mennesker fremdeles lever på førmoderne vis.
Han skisserte en pest som brer seg raskere enn vi klarer å finne opp en vaksine, bredere enn hva vi klarer å behandle. Han avsluttet med at dersom samfunnet går i stå vil trolig flere dø av mangel på det nødvendige enn av selve pesten.
På dette tidspunktet i min forsvarstale, har stemmingen rundt bordet vanligvis snudd. Koner spør sine menn om hvilke forberedelser de har gjort for å sikre familien i en krisesituasjon og mennene klistrer mentale post-its om å ta en tur på Biltema.
Selv er jeg mest overrasket over hvor grundig sivilforsvarstanken har forvitret. Da jeg vokste opp, hadde alle slike lagre. Jeg vokste riktig nok opp på bygda, men lell. NRK hadde små info-videoer mellom programmer om hva folk burde ha i hus, i tilfelle krise.
Da var det atomkrig folk uroet seg over. Frykten for atomvinteren bidro til en bølge av hjemmestrikking. Hver tid har sin angst, men jeg tror fremdeles på fordelene ved å være forberedt.