Trykket i Aftenposten Apr 13, 2009
Norge vurderer å gjenoppta bistanden til Robert Mugabes Zimbabwe. På den ene siden en befolkning med et enormt behov for hjelp. På den andre siden et av verdens verste regimer hvis levetid som bli forlenget om pengene ender i feil lommer.
Landet som var et av Afrikas rikeste da Mugabe tok over er i dag et av de fattigste. Etter en lang og ødeleggende strid har diktatoren og opposisjonen blitt enige om å sette valgresultatet til side og dele makten. Norske bistandsmyndigheter vurderer å bidra til å understøtte dette regimet økonomisk. Det er grunn til å spørre hvorvidt norsk bistandsindustri er tilstrekkelig kyndig til å ta på seg et så komplisert oppdrag. Norge har nemlig en brokete fortid i Zimbabwe.
Over de siste tre tiårene har Norge gitt anslagsvis 2.8 milliarder kroner til Zimbabwe. Fra landet fikk sin selvstendighet og frem til Sør-Afrikas frigjøring var Zimbabwe «flinkeste gutten i bistandsklassen». Landet var bistandspolitisk korrekt. Et svart flertall hadde ført en seierrik krig mot et rasistisk, hvitt mindretallsregime.
En stor del av den hvite befolkningen (anslagsvis 200.000) valgte å bli i landet etter at Mugabe og partiet ZANU overtok makten, og bidro til bildet av et land med fargerikt fellesskap. At Mugabe også var sosialist gjorde Zimbabwe populær i en bransje preget av slikt tankegods. Det samme hvite mindretall hadde ledet utviklingen av landet til høyeste levestandardnivå i Afrika. Også hva angikk levekårene for de svarte. I Norge antok man at Mugabe ville bygge videre på dette. Den antagelsen viste seg å være gal.
I den nye boka «Dead aid» viser Dembiosa Moya hvorledes en konstant strøm av «gratis» penger holder upopulære og til og med kriminelle regimer ved makten. Pengene gjør det mulig å la være å samle inn skatter – og betale hæren. Den trenger ikke å ta hensyn til misfornøyde borger. Alt mottakerregimet trenger å gjøre er å holde giverlandene fornøyde, og siden giverlandene ofte er mer enn villige til å villedes, er stort sett ikke det noen vanskelig oppgave. Hun beskriver her historien om Norge og Zimbabwe.
Mens bistandspengene flommet inn falt Zimbabwes økonomi nesestups. Norge sammen med andre givere forsatte å skrive sjekker mens Zimbabwe var i fritt fall på de fleste levekårsindekser. Uten å skru igjen krana forsatte pengene å strømme fra Oslo til Harare mens Mugabe ble stadig mer rasistisk, stadig mer diktatorisk.
Verre er det at Norske bistandsmyndigheter tilsynelatende sluttet opp om Mugabes politiske program. Et eksempel er en Noradstudien fra 1989 hvor Norad foreslår å slutte sterkere opp om Mugabes planer om å «fjerne den økonomiske arven fra Rhodesia-tida», et kodeord for ekspropriere de hvite innbyggernes jord. Dette ses på som startskuddet til dagens redselsregime.
Det er en ubehagelig erkjennelse, men norsk bistandspolitikk var trolig med på å utvikle og konsolidere et despoti.
Dessverre er den ikke enestående. Listen over våre «hovedsamarbeidsland» minner mistenkelig over listen over verdens mest korrupte stater. Hvorfor har mange av landene som vi har gitt mest penger utviklet seg til å bli diktaturer?
Norge gir 26.2 milliarder kroner i bistand. I Norads nye «storsatsing» for å avdekke korrupsjon, har de funnet 12 millioner på avveie, dvs. 0,0004 %. Når Verdensbanken anslår at mellom 30 og 50 prosent av bistand misbrukes forteller dette mye om hvor blind den bistandsbransjen kan være. Spesielt når vi vet at Norge kanaliserer mest til landene hvor sjansen for misbruk er størst.
De negative effektene av norsk ukritisk bistand er, vites ikke. Norads evalueringer leter primært etter positive sammenhenger. Det er folk flest i Afrika som betaler prisen. Penger er ikke «myk» makt. De former maktstrukturer. De kan hjelpe fattige og sette hjul i sving, men de kan også avle korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og kortslutte demokratiske prosesser.
Til tross for denne arven, reiste utviklingsministeren til Zimbabwe. Han brøt den diplomatiske isolasjonen mot Mugabe på grunn av hans forbrytelser mot eget folk. Solheim fikk ingen innrømmelser, men lovet likevel å vurdere å åpne pengekrana igjen.
Tidligere erfaringer viser at det er overveiende sannsynelig at de norske pengene vil havne i Mugabes hender. Handling sier mer enn ord. I så måte var det talende at Solheim uten å kny betalte en tvilsom «journalistskatt» som Mugabes menn krevde. Det holder ikke å snakke mot korrupsjon, det må også praktiseres.
Norge kuttet den direkte bistanden til Zimbabwe i 2000. Siden den gang har vi blitt fortalt at ingen norske penger kommer Mugabe til gode. Så sent som i juli 2007 ble Norge allikevel kritisert i The Economist for å understøtte regimet gjennom ukritisk bistand.
Norad har siden 1980 produsert evalueringer av Zimbabwe. Disse er gjennomgående preget av en naivitet som ville vært lattervekkende, hadde ikke utgangen vært så hjerteskjærende. Bistanden har i svært begrenset grad omfattet ressurser til fri og uavhengig forskning.
I takt med at bistandsbudsjettene har økt dramatisk, har evalueringen og følgeforskningen blitt stående på stedet hvil. Vi vet i dag lite om de faktiske effektene av norsk bistand. Slik forskning kunne ha bidratt til en mer treffsikker giverpraksis. Det kan også være grunn til å spørre om en mer realistisk giverpolitikk, med tydeligere oppfølging og resultatansvar kunne hindret eller redusert faren for nye Mugaber.
Norge har enda til gode å kartlegge rekkevidden av engasjementet i Zimbabwe. Før vi kan vurderer å bistå Zimbabwe igjen, trengs en gjennomgripende evaluering av norsk bistand til Zimbabwe kombinert med en reelt uavhengig sannsynlighetsstudie av hvor nye penger vil ende opp. Vi bør ta lærdom av Zimbabwe: Se nærmere på mål, strategi, kompetanse, ansvar og ressursbruk i bistandspolitikken
Det er ingen tvil om at Zimbabwes folk trenger assistanse, men det er all grunn til å spørre hvorvidt den norske bistandsindustrien er de rette til å ta på seg et så farefullt oppdrag. Grunnen er åpenbar: Det er vanskelig å lære av feil man ikke vedkjenner seg.
Professor Anne Welle-Strand og Asle Toje, Senter for utviklingsstudier og mikrofinans (MICRO) ved Handelshøyskolen BI.