Hvorfor flerkulturalisme er en dårlig idé
Norge ble flerkulturelt i et anfall av åndsfraværelse. Masseinnvandringen skjøt fart i tiåret etter den kalde krigen, uten noen særlig offentlig debatt. Multikulturalisme var minste motstands vei. En modell som ble laget for å komme kanadiske separatister i møte ble resirkulert i en rekke europeiske land for å håndtere utfordringene med å integrere fremmedkulturelle innvandrere. Storbritannia, Sverige og Nederland ledet an. Det er ikke tilfeldig at de samme landene aldri synes å bli ferdig med integreringsdebatten.
Multikulturalisme som samfunnskontrakt først ble utprøvd i Canada i 1971. Den direkte årsaken var forsøk på å bedre forholdet mellom de fransktalende Quebec, der enkelte krevde selvstendighet fordi de følte seg politisk, økonomisk og kulturelt overkjørt av det engelsktalende flertallet. Regjeringen valgte derfor «inkludering» i stedet for integrering eller assimilering av innbyggere med ulik kulturell bakgrunn. Antagelsen var at hvis samfunnskontrakten ble opplevd som hemmende for grupper av borgerne, så måtte samfunnskontrakten gjøres videre.
Den flerkulturelle politikken ble overført til å integrere innvandrere og deres etterkommere. Disse blir tilbudt å bevare sin kultur fra hjemlandet, mot at de tilpasser seg grunnleggende sosiale normer og demokratiske verdier. Multikulturalismeloven av 1988 la til et ytterligere element: At offentlige myndigheter, herunder kommuner og domstoler, ikke bare forventes å bekjempe diskriminering og gi rom for kulturelt mangfold, men også for aktivt bidra til bevaring av minoritetskulturer.
Ifølge Knut Kjeldstadli er multikulturalisme en modell for sameksistens i ’sammensatte samfunn’ (finnes det noen annen type?). Som integrasjonsprosjekt vil multikulturalisme innebære: «At de enhetene som skal integreres, […] er kulturelle kollektiver, ikke bare eller ikke primært individer.» Jonas Gahr Støre definerer multikulturalisme som et samfunn «der hvert menneske har rett til å bli sett». Hva enn det måtte bety. I Norge kalles multikulturalisme for flerkultur. Det er en presisering uten endret meningsinnhold.
I Norge er multikulturalisme den rådende doktrinen, i det minste i navnet. Dette kommer, i alle fall til en viss grad, av en misforståelse. Mange forveksler det flerkulturelle med det multietniske. Da Trond Giske skulle definere det flerkulturelle Norge, sa han: «Vi er ikke i mål før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt uten at noen tenker over at det er noe spesielt.» Men hva er da flerkulturelt med det? Kulturbiten er jo fortsatt norsk. Flerkulturelt ville vært hvis Shahid Nadeem ble satt opp på urdu på Nasjonalteateret. Med salen delt i menn- og kvinneseksjoner.
Det er forskjellige måter å se på multikulturalisme. Enkelte ser flerkultur som et assimileringsverktøy. Altså at innvandrere kan opprettholde de sidene av sin kultur som en sutteklut mens de over et par generasjoner går opp i befolkningen. En annen teori er at innvandrere integreres best gjennom sitt eget språk og kultur. At norsk læres best gjennom først å lære et språk som ikke snakkes i Norge. Den tredje er en inkludering hvor nye grupper som lever i parallellsamfunn mer eller mindre som det de gjorde i hjemlandene. Christopher Caldwell argumenterer at multikulturalismen fører mot sistnevnte: «Innvandringen verken beriker eller bekrefter europeisk kultur, den erstatter den. Europa ønsker ikke sine nyeste borgere velkommen, men gjør plass for dem.»
I dag ser vi et bredt tilbakeslag for multikulturalisme som ideologi. Hvorfor? En årsak er det politisk motiverte mytemakeriet som har blitt satt i spill for å rettferdiggjøre masseinnvandringen. Det finnes intellektuelle i de fleste vesteuropeiske land som påstår at deres land alltid har vært et «land av innvandrere», en mosaikk av folk, nasjoner og kulturer. Problemet er at dette i mange tilfeller, som i de nordiske landene, er beviselig usant. Genetiske studier av den norske befolkningen viser at den har vært bemerkelsesverdig stabil i årtusener. Til dette kommer det at multikulturalisme er uforenlig med nasjonalstatstanken – én nasjon per stat. I flerkulturens lys fremstår kampen for norsk selvstendighet som meningsløs.
En annen utfordring er utbredt irritasjon over innvandrere som synes å være mindre interessert i hva de kan gjøre i sitt nye hjemland, enn hva landet kan gjøre for dem. En gruppe innvandrere vender tilbake til sine hjemland i trygg viten om at kan bruke sitt europeiske vertsland for sosiale tjenester som var ment som et sikkerhetsnett, men som gjør dem velstående i hjemlandet. Det var en ventet utvikling når store innvandrergrupper utvandrer fra lavtillitssamfunn, det vil si hvor man har liten tiltro til fellesløsninger, til høytillitssamfunn. Drosjesvindelsaken kan tjene som eksempel. Sjåfører som ikke nøyde seg med å snyte på skatten, de hevet også trygd mens de gjorde det.
Etter hvert som flere europeere begynte å sette spørsmålstegn ved multikulturalismen, kom en annen type skuffelse blant innvandrere til overflaten. Velkomsten de hadde fått av europeerne føltes som et kontraktsbrudd. Flerkulturen lovet at innvandrerne ikke ville trenge å forandre seg. Men hvis utlendingene forble som de var, hvis de beholdt sin ikke-europeiske identitet, fikk de bare motstrebende tilgang til det arbeidsmarkedet, den sivilisasjonen og den liberale rettsordenen som var grunnene til at de i det hele tatt kom til Europa. Resultatet: drabantbyer, utenforskap og trygd.
Flerkulturens fokus på gruppers rettigheter har ført til at mange europeere frykter for sine grunnlovsfriheter. Spesielt ytringsfriheten er under press. Denne frykten viste seg begrunnet under karikaturstriden. Den norske regjeringen presset redaktør Selbekk til å be om unnskyldning for å ha brukt ytringsfriheten i sitt eget land. Over hele Europa ser vi nå islamister advare mot «uansvarlig» bruk av ytringsfriheten. En lang rekke land har fått lite gjennomtenkte lover mot «hets» av folkegrupper – og som spesielt islams talsmenn ønsker å se utvidet til å gjelde religioner. Hvis retten til å kritisere religioner tas fra oss vil krenkelsestyranniet være et faktum.
Multikulturalisme undergravet en allerede svekket nasjonal identitet. Det er sant at svekkelsen av sterk nasjonalt sinnelag bidrar til å gjøre Vest-Europa mer tolerant, et sted der nykommere kan føle seg velkommen. Men mangfoldet har også en pris. Jo mer oppstykket befolkningen er, spesielt i forhold til verdispørsmål, jo mer svekkes solidariteten som er velferdsstatens grunnmur. Homogeniteten er en viktig årsak til at sosialdemokratiet oppstod nettopp i Skandinavia. Den sosialdemokratiske samfunnsmodellen er grunnet på sterkt nasjonalt samhold. I så måte er multikulturalisme som å helle terpentin i samfunnslimet.
Det interessante med multikulturalisme er at det er et unikulturelt fenomen. Du kan ikke være multikulturell andre steder enn i vesten. Multikulturalisme dyrker ignoranse hvor man bytter ut spesifikk kunnskap om andre kulturer med generell entusiasme for dem. Dette er grunnen til at over hele Europa kappes nå politikerne i å avsverge multikulturalisme. I så måte kjente Angela Merkel sin besøkelsestid da hun sa: «Forsøk på å bygge et flerkulturelt samfunn i Tyskland har vært fullstendig mislykket.» Det synes enda et stykke fram til at Norge når den samme erkjennelsen.
ErlikOslo 09.12-2009