PUBLISERT i Minerva Lørdag 18. juni 2022 –

NATO hadde håpet å slippe inn Finland og Sverige under toppmøtet i Madrid i slutten av måneden. Det vil ikke skje.

Tyrkia takket denne uken, ifølge Financial Times, nei til å møte representanter fra Finland og Sverige i Brussel, i NATO-regi. Formålet med møtet var å løse uenighetene som gjør at Tyrkia, i praksis, blokkerer de to landenes medlemskap i Atlanterhavsalliansen.

Det er ulike elementer i denne uenigheten, men det mest vriene er at den svenske regjeringen har syltynt parlamentarisk flertall. De er avhengige av støtte fra ett uavhengig riksdagsmedlem. Kurdisk-svenske Amineh Kakabaveh krevde å få definere Sveriges Tyrkia-politikk som motytelse, ifølge SVT.

For ikke å stemme for mistillitsforslaget mot justisministeren – og således skape regjeringskrise – krevde hun en skriftlig garanti fra statsminister Magdalena Andersson om at regjeringen vil opprettholde forbudet mot våpeneksport til Tyrkia og unnlate å terrorstemple ulike kurdiske militser.

Christopher Hill er den ledende eksperten på multikulturalisme og utenrikspolitikk. Han skriver i sin lærebok at «11. september 2001 sjokkerte innbyggerne i vestlige land til en bevissthet om at internasjonal politikk bokstavelig talt kunne eksplodere i hjemlige gater».

Boken Foreign Policy in Multicultural Societies er ofte surrealistisk. Som da Canada så seg nødt til å sende marinen for å evakuere kanadiske statsborgere av libanesisk opphav fra Libanon under konflikten med Israel i 2006, bare for å finne at mange snudde i døra og fløy tilbake til hjemlandet. Dobbelt statsborgerskap har sine fordeler.

Da Cambridge-professoren skrev om multikulturalisme som utenrikspolitisk fenomen, kunne ikke engang han forutsett at Sveriges NATO-medlemskap skulle bli stanset – blant annet – av at ett medlem i den svenske riksdagen har større lojalitet til grupper i regionen hun migrerte fra, enn til Sverige, og at dette skulle bli potensielt avgjørende for svensk sikkerhet.

Naturligvis er bildet mer komplisert. The Economist spekulerer – uten kilder – i at Russland vil belønne Erdogan med landnåm i Syria for å blokkere skandinavene. Mange vestlige nyhetskilder definerer vår allierte Tyrkia som en slags paria.

Tyrkias vilje til å blokkere i NATO samsvarer med en studie jeg gjorde i samarbeid med Jacek Kugler i 2019. Vi ville finne ut om NATO ville klare å enes om Artikkel 5 i tilfelle russisk angrep. Simuleringen viste at det er uklokt å ta tyrkisk tilslutning for gitt.

En VG-kommentator anklager Ankara for utpressing, og legger skyld på den borgerlige opposisjonen i Sverige som «ga Erdogan en hjelpende hånd» da de tvang frem åpenhet om regjeringens hestehandel med Kakabaveh.

Offisielle tyrkiske kilder (som ønsker å forbli anonyme) betoner at Sverige synes å tro at det er NATO som slutter seg til Sverige, ikke omvendt. At Sverige er mest opptatt av godene som følger NATO-medlemskap, men ikke pliktene.

NATO-medlemmer bytter suverenitet mot sikkerhet. Min samtalepartner påpekte at Sverige synes rørende uvitende om at allianse har en pris, og at prisen er nettopp den slags stuntmakeri som svenskene er så glade i.

I boken Sveriges afrikanska krig viser Bengt G. Nilsson hvordan Sverige har støttet væpnede opprørere i den tredje verden. Nilsson mener Sverige har vært en krigførende part, blant annet i Sudan. Dette er del av Olof Palmes aktivistiske utenrikspolitikk, hvor multikulturalisme er bærebjelke.

Multikulturalisme som samfunnskontrakt ble først prøvd ut i Canada fra 1971. Antakelsen var at hvis samfunnskontrakten ble opplevd som hemmende for enkelte grupper, måtte den utvides. I Norge kalles multikulturalisme for «flerkultur», som er en presisering uten endret meningsinnhold.

Will Kymlicka, tenkeren bak «liberal multikulturalisme», mener at innvandrere bør få «opprettholde sin kollektive egenart» i sitt privatliv og i frivillige foreninger mot at de deltar «i den dominerende kulturens offentlige institusjoner».

Han tar til orde for en «tynn» kultur hvor borgere bør slutte seg til liberale demokratiske prinsipper. Han anser noen nasjonal tilhørighet som overflødig. I Norge er dette tankegodset forbundet med antropologiprofessor Thomas Hylland Eriksen.

Du vil kanskje nå tenke; «men multikulturalisme er da diskreditert i alle leire» og du vil ha rett i dette. Bare ikke i Sverige. Sverige besluttet ved lov i 1975 at landet skulle bli et multikulturelt samfunn og forblir ett av få land i Europa som ikke prinsipielt har tatt avstand fra dette tankegodset.

Tyrkia mener, ikke helt urimelig, at Sverige ikke kan støtte en gruppe som dreper tyrkiske borgere. Ikke om de vil være alliert med Tyrkia. Tyrkias problem, er at president Biden har betont demokrati som kjernen i deres alliansepolitikk: Det er demokratiet som gjør at vi støtter Ukraina.

Biden resirkulerer John McCains utenrikspolitiske kongstanke i presidentvalgkampen fra 2008: «The league of democracies». Tyrkia har hatt mange tilbakeslag på dette feltet i senere år. Landet rangerer 103. blant 167 land på The Economists demokratiindeks for 2022, det laveste av noe NATO-land.

Mens de liberale haukene i The Economist argumenterer for at Tyrkia må ut av NATO, er det sikkerhetspolitiske argumenter som taler mot dette: Å bytte Tyrkia med Sverige vil være å bytte en sikkerhetsprodusent med en sikkerhetskonsument. Tyrkia er alliansens nest sterkeste militærmakt.

Jens Stoltenberg hadde håpet å slippe inn Finland og Sverige i NATO under Madrid-toppmøtet i slutten av juni. Slik blir det ikke. Sveriges forsøk på å «finne en løsning» med å komme gjennom dialog og mikroinnrømmelser har heller ikke blidgjort tyrkerne.

Selv om Sveriges aktivistiske impuls kan overdrives, er det også oppsiktsvekkende liten vilje i Stockholm til å «ta tur» med konsekvensene av landets utenrikspolitiske alenegang. Denne arven har blitt et akutt problem i en søknadsprosess der Tyrkia holder billedkortene.

Dette tvinger – for å pine metaforen ytterlig – vår nabo til å se seg selv i kortene. Sveriges rådende utenrikspolitiske doktrine er «feministisk utenrikspolititikk», som det understrekes skal definere landets sikkerhetspolitikk. Det er et stykke fra hvordan NATO ser dette.