Heroin i Afghanistan
ErlikOslo
Når soldatene vender hjem fra Afghanistan, så vil enkelte trolig komme tilbake med et rusproblem. Afghanistan er verdens største produsent av opium. Er et ubehagelig tema, ingen tvil om det. Ingen ønsker å beskylde helter for rusmisbruk. Men historien viser at krig og rus er mer enn gode venner, de er samboere.
Tenk bare på veteranene fra 2. verdenskrig. Jeg husker selv et intervju jeg gjorde med en tidligere bomberflyver. Han beskrev hvordan nervene stod i høyspenn etter et endt raid. Glede over å ha overlevd enda en natt, sorg over falne kamerater – og snikende angst over vissheten om å måtte gå på vingene igjen.
Etter endt oppdrag ble flyverne gitt hver sin flaske whisky. Underforstått var de ventet å drikke bort de negative følelsene. Resultatet var, for denne soldaten, en livslang kamp mot alkoholisme. Det er oppsiktevekkende hvor mange av våre høyest dekorerte soldater som slet med rusavhengighet.
Vi ser det samme i dag. Mennesket er, uansett hva enkelte måtte mene, ikke skap for krig. Vi er ikke skapt for å leve i livsfare dag etter dag. Amerikanerne så dette i Irak. Tusener av veteraner kommet hjem med hva som på dårlig norsk kalles «posttraumatisk stress». De klarer ikke å holde nervene under kontroll.
Resultatet er like nærliggende, som det er underkommunisert. I følge tidsskriftet «Time» tar et stort antall amerikanske soldater daglige doser med antidepressiva for å roe nervene som er frynsete etter gjentatte oppdrag i Irak og Afghanistan. Medikamentene er ment ikke bare å hjelpe soldatene, men også for å bevare hærens mest verdifulle ressurs: erfarne kamptropper.
I følge en anonym undersøkelse blant amerikanske soldater tatt som ble referert til i siste utgave av den amerikanske hærens «Mental Health Advisory» viser at om lag 12 prosent av frontsoldatene i Irak og 17 prosent av de som er i Afghanistan tar reseptbelagte antidepressiva eller sovetabletter for å kunne fungere.
Den amerikanske Hæren anslår at autorisert narkotikabruk faller 50-50 mellom soldater som tar reseptbelagte sovepiller som Ambien og Vicodin — og de som tar antidepressiva -som Prozac og Celexa. I 2008 var rundt 20.000 soldater i Afghanistan og Irak på slike medikamenter. Lykkepiller som er ment å hjelpe dem til å forsette krigen, til tross for at de sliter med symptomer som angst, søvnløshet og tvangstanker.
Rusproblematikk rammer ikke bare kampstyrkene. Selv om moderne krig er på mange måter annerledes enn tidligere tiders konflikter, er mye ved det gamle. Kjedsomheten kan være overveldende. Avisa The Onion beskrev fenomenet i anmeldelsen av et oppdiktet tv-spill: «Modern Warfare 3 er det mest realistiske spillet noensinne produsert. Mesteparten av tiden går med til å hale på utstyr, endeløs venting, hjemmelengsel og papirarbeid.»
Fare og ørkesløshet er en høyrisikabel kombinasjon. Krigens logikk arbeider imot den typen langsiktig tenkning som får de aller fleste til å velge bort narkotika. Hvis vi går tilbake til Vietnamkrigen ser vi at snart 35 år etter at de amerikanske soldatene dro hjem, lever fortsatt titusener av veteranene på gata. Faktiske flere enn de om lag 58 000 mennene som ga livet sitt i denne krigen.
Lenge ble marihuanabruk blant soldatene bevisst oversett. Det var ikke før journalister beskrev den utstrakte bruken blant soldatene at hæren vedkjente seg problemet. Det var ikke nok. Narkotikabruken bredte om seg og toppet seg: i 1973 da 34 prosent av amerikanske soldater i Vietnam oppga å ha brukt heroin.
To år senere fant en arbeidsgruppe at en tredjedel av de tjenestemenn som hadde testet positivt for heroin i Vietnam var fortsatt heroinavhengige. Peter Brush ved Vanderbiltuniversitetet konkluderte: «USA maktet ikke å legge igjen heroinproblemet i Vietnam da de trakk seg ut av krigen: heroin ble med oss hjem.»
Tilbake til Afghanistan. Heroin er en enda viktigere brikke i denne konflikten. Vestmaktene har okkupert hva som med rette kan kalles ’heroinens hjemland’. Gretchen Peters anslår i boka «Seeds of Terror» handelen til å være verdt over 6 milliarder dollar. Vestlige ledere har bevisst valgt å lukke øynene for denne industrien.
Peters beskriver hvordan heroinmisbruk ble et utstrakt fenomen blant Russiske tropper, og i enda større grad blant de afghanske regjeringsstyrkene, på 1980-tallet. Hun hevder at dette, å spre heroin blant fienden, var en bevisst strategi fra motstandsbevegelsens side. Hun har mindre å si om soldatjunkiene i vår Afghanske krig.
Spredte rapporter forteller at det er lett for soldater å kjøpe heroin i Afghanistan. Stoffet omsettes åpent i basarene. Det sanne omfanget av heroinproblemet blant der som nå tjenestegjør i Afghanistan, er ukjent. De amerikanske militære fører statistikk over hvor mange soldater testet positivt på narkotika, men den beste informasjonen om langsiktig avhengighet kommer fra den amerikanske veteranadministrasjonen.
Veteranadministrasjonen er verdens største leverandør av rushelsetjenester. De har omsorg for mer enn 350.000 veteraner per år, hvorav omtrent 30.000 behandles for opiatavhengighet. Bare foreløpige opplysninger for Afghanistan er tilgjengelig, men følge organisasjonens årlige rapport om rusmisbruk, søker årlig flere tusen hjemvendte soldater hjelp for heroinavhengighet.
I følge FN er opiumsproduksjonen i rask vekst i Faryab-provinsen hvor de fleste norske soldatene er stasjonert. Jeg vet ikke hvilke planer Forsvarets Narkotikagruppe har lagt, men det ville trolig være et feilgrep å ikke ta høyde for at enkelte norske soldater vil vende tilbake fra Afghanistan med fienden i ryggsekken.