NATO med hodet på blokken i Afghanistan

Det er i ferd med å bli opplest og vedtatt at dersom NATO misslykkes i Afghanistan, så vil dette bety slutten for alliansen. Det kan være på sin plass å forklare hva som ligger bak dette perspektivet og skissere hvorfor det er i Norges interesse å holde NATO relevant.

Grunnene til at en nordatlantisk allianse i dag har hovedansvaret for fred og stabilitet i et kystløst land i sentralasia, er komplekse. Det kan være på sin plass å minne om at årsakene ikke primært er å finne i Afghanistan.

Det er NATOs politiske relevans som ligger på vektskålen i ISAF-operasjonen. Hvorfor det? NATO har tross alt en lang rekke andre aktiviteter og operasjoner som er mer sentrale enn fredsoperasjoner i Hindukush – blant annet forsvaret av medlemsstatene.

Grunnen er at NATO kan overleve nær sagt ethvert tilbakeslag unntatt ett: Hvis USA trekker tilbake sin støtte, så vil organisasjonen miste sitt eksistensgrunnlag. Dette fordi USA er NATOs fremste sikkerhetsleverandør. De andre medlemmene avhenger i større og mindre grad av USA. Ikke bare for sin nasjonale sikkerhet, men også for internasjonalt lederskap.

Så hva krever USA tilbake for å fungere som garantist for europeiske staters sikkerhet? Vel, i noen grad er lederrollen – enkelte vil si hegemoniet – takk nok i seg selv. Men ikke tilstrekkelig. Grunnen til at sterke krefter i USA ser på Afghanistan som en avgjørende test for om NATO er verdt å fortsette i sin nåværende form ligger tilbake i tid.

For å forstå hvorfor må vi gå tilbake til 1949, året da NATO ble etablert. Fra begynnelsen hadde alliansen en sterk ideologisk komponent. Det handlet ikke bare om forsvar av territorium, men også om forsvar av verdier.

Fordelene ved rettsstaten, liberaldemokratiet og menneskerettighetene – det Janne H. Matlary kaller «treenigheten» i moderne vestlig politikk – stod uten tvil fram i et klarere lys ved å ha Stalinisme som en alternativ samarbeidsmodell. 

Slutten på Den kalde krigen var et øyeblikk for triumf, men også for ettertanke. Hva ville skje med alliansen etter at trusselen den var blitt skapt for var blitt avverget? I Washington argumenterte nå enkelte for å legge ned NATO og la europeerne seile sin egen sjø. I Europa var lederne enstemmige i sine invitasjoner om at USA måtte bli.

Både George Bush den eldre og Bill Clinton nølte. Det var den jugoslaviske borgerkrigen som endelig avgjorde saken i NATOs favør. Det viste seg å være et gap mellom Europeiske retoriske fredsengasjement og evnen til å holde fred i sitt eget nabolag. Da USA valgte NATO til å sette et endelig punktum i Kosovo i 1999, begynte en ny era for alliansen.

En stakket stund i 2001 så det ut til at krig mot terror ville kunne gi ny mening til NATO. Alliansen iversatte – for første gang – sin kollektive forsvarsartikkel etter terroranslagene mot New York og Washington. Men de som hadde håpet at kampen mot terror ville styrke NATO med klarhet, struktur, felles vokabular og agenda, ble skuffet.

USA gikk til krig i Irak alene, støttet av en «koalisjon av villige». Irak-konflikten mellom USA og Europa fikk politikerne i mange land til å minnes fordelene ved NATO. Dette handler ikke bare om at USA sparer oss store forsvarsutgifter, men også at hvis verdens demokratier ikke står samlet, vil våre verdier stå svakere.

Kombinasjonen av europeernes nyoppdagede vilje til å vise enighet med USA, og en voksende erkjennelse i Washington om at selv den mektigste trenger allierte, gjorde at man var på utkikk etter et prosjekt som kunne vise samhold. Dette prosjektet ble Afghanistan. Konflikten i dette landet lå forut for Irak-krigen og lå klart innenfor de rammene for den kollektive støtte som NATO hadde lovet USA den 12. september 2001.

I Afghanistan kom de elementene som hadde skapt alliansen sammen. Operasjonen har klart FN-mandat; det er ingen åpenbare skjulte agendaer. I Afghanistan kunne europeerne få vise at de er villige til å forsvare det de tror på med mer enn taler, diplomati og bistand. Og det gav amerikanerne sjansen til å kaste av seg noe av egenrådigheten blant annet ved å stille sine egne tropper under samme kommando som sine allierte.

Afghanistan er viktig på grunn av hva oppdraget representerer for NATO. Det er også viktig fordi operasjonen handler om å forsvare de verdiene som vestlige demokratier holder høyest mot middelaldersk praksis. Problemet er naturligvis at dette arbeidet vil ta lang tid og koste penger og blod. Mer enn enkelte er villige til å avse. Hvis enkeltland tar beina på nakken og lar USA og landene som kjemper i sør i stikken, er det all grunn til å tro at dette vil få alvorlige konsekvenser for Amerikas syn på NATO.

Det kan derfor sies at viktigere enn hvorvidt NATO lykkes eller feiler i Afghanistan, er at de allierte gjør det sammen.

Denne kommentaren ble trykket i Dagsavisen 18. desember 2007.