«Nedrykk»

Multipolaritet vil trolig innebære slutten på Norges ambisjon som mellommakt.

Klassekampen Mar 3, 2010 

Få bøker har hatt større innflytelse på norsk utenrikspolitikk enn Jan Egelands «Impotent Superpower – Potent Small State». Det er herfra vi har tanken om Norge som en «humanitær stormakt». Tanken er overdrevet, kan hende, men har allikevel en kime av sannhet. Norge rykket virkelig opp en maktdivisjon: Fra småstat til mellommakt.

Stater av betydning refereres vanligvis til som «makter»; fra tysk macht til fransk puissance til russisk derzhava og spansk poder. Hvilken maktkategori en stat hører hjemme i kommer an på hvilke kapasiteter den kan mobilisere for å fremme sine interesser. På samme måte som det er en forskjell mellom de aller mektigste og de mindre mektige, så er det en forskjell mellom, si … Spania og Andorra.

Robert Keohane har laget en enkel tredeling som forklarer dette nøyere: Systemstyrende makter, systempåvirkende makter og system-ubetydelige makter. Førstnevnte er stormaktene som setter spillereglene, og sistnevnte er småstatene som må forholde seg til det internasjonale systemet uten å ha forhåpninger om å endre det.

Mellommakter skiller seg fra småstater – og stormakter – ved at de kan ha global innflytelse dersom de trekker i flokk. Til tross for dette potensialet har mellommaktene tiltrukket seg lite oppmerksomhet. Med unntak av en håndfull historikere, er det få som har skrevet om mellommaktene.

Formalisering av skillet mellom mellom- og stormaktene kom med Chaumont-traktaten av 1814. Den gjorde slutt på antagelsen om at alle uavhengige stater er like, uavhengig av fysisk styrke og ansvar. Stormaktene ble tildelt en opphøyd status – som senere har forplantet seg til Sikkerhetsrådet i FN.

Når vi snakker om at unipolaritet erstattes av multipolaritet, så innebærer det at verden vil få flere maktsentra. Det blir flere stormakter. Mens USA tar steget ned, så tar utfordrerne steget opp. Omkalfatringen sender gamle storheter som Storbritannia og Frankrike ned en divisjon til mellommaktene. Dette forplanter seg nedover hvor tidligere mellommakter vil gå over i de system-ubetydelige småstatenes rekker.

Et multipolart system vil være uoversiktlig. Når antallet strategiske aktører øker, blir internasjonal politikk et kaleidoskop av skiftende allianser og forbund. Vi ser allerede de første tendensene til dette: Lederne i Kina, India og Russland opplever en stadig strøm av besøkende ledere fra mellommakter ivrige etter å gjøre sine hoser grønne.

Det er ingen grunn til å ha noen illusjoner om dette. Hvis makt korrumperer, så synes en mangel på makt å ha en liknende virkning. Som en irritert Lord Castlereagh noterte seg da han etter seieren over Napoleon skrev «Det finnes ingen makt, uansett hvor svak, […] som ikke presser på for en eller annen avståelse […] De synes å være uten frykt for et slag fra løvens pote når byttet er nedlagt, og de er tåpelige nok til å anta at stormaktene kommer til å forsvare dem mens de nyter sine skjerver».

Det er nærliggende å tenke på Norge, som på fredskongressene etter første verdenskrig ivret etter å øke sine landområder langt ut over hva landets egne maktressurser skulle tilsi. Ishavsimperialismen var dels basert på en naiv tro på at fredsarbeid ville gjøre krig utenkelig, dels på at Storbritannia i sin egen interesse ville sikre Norges selvstendighet overfor andre stormakter. I 1940 viste premissene for denne politikken seg å svikte.

«Stormaktspolitikkens tragedie» heter en av klassikerne i statsvitenskappensumet. Det ville være vel så passende å skrive en bok som heter «Mellommaktspolitikkens tragedie». Robert Rothstein påpeker et interessant empirisk fenomen: Mellommakter ønsker ofte systemskifter velkommen. De fokuserer enøyd på hvilke fordeler de kan oppnå. Men entusiasmen blir panikk når mellommaktene innser at når spillet endrer natur, så endres også spillereglene. Som athenerne informerte innbyggerne på Melos «de sterke gjør hva de kan og de svake tåler det de må».

Hvorfor nevner jeg alt dette? Grunnen er enkel: Norge har i en tid «bokset over sin vektklasse». Det er grunn til å spørre om vi vil kunne holde stand som mellommakt i en multipolar verdensorden. Den såkalte «engasjementspolitikken» var i realiteten en småstat som tok på seg kappen til en mellommakt. Norges styrke lå i å påvirke det internasjonale systemet gjennom å bygge koalisjoner med andre stater. Dette ble gjort mulig gjennom å bruke uforholdsmessig store utenrikspolitiske ressurser på prestisje. Norge bruker historisk lite av brutto nasjonalproduktet på forsvar (1,4 prosent anno 2007) og historisk mye (anslagsvis 1,2 prosent) på engasjementspolitikken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har skrevet sine tanker om «en ny verdensorden» som han simpelthen antar at vil bli harmonisk: «En verdensorden der alle verdens land er til stede og krever sin rett». Han er en i så måte klassisk eksponent for mellommaktssinnelag når han tilsynelatende ikke vier en tanke til muligheten for at normene og reglene som Norge har investert så mye i kan fordampe når stormaktene kommer i bevegelse. Multipolaritet vil trolig kreve mer av mellommaktene enn hva Norge har å gi.

  • Til noe brister

    Klassekampen Nov 13, 2015  Migrantkrisa tar neppe knekken på EU, men den vil true etterkrigstidas politiske orden i Europa. Denne høsten har Europa vært preget av en politisk krise drevet…

    Read More

  • Trump er ingen Hitler

    Klassekampen Lørdag 11. februar 2017  Den amerikanske presidenten er del av en bredere politisk transformasjon. Utfordringen verdenssamfunnet står overfor i dag, sagt i rene ord, er hva som vil etterfølge…

    Read More

  • Knelerne

    Minerva Jul 2, 2021  Hvorfor pipekonserten mot EM-markeringen bør ønskes velkommen. Jeg er visst ikke den eneste som får fnatt av den endeløse markeringstrangen under Fotball-EM 2021. Alle spillerne har…

    Read More

  • Venezia i tropene

    Dagens Næringsliv 16.11.21 Moderne stater kollapser trinnvis. Husker du Amerigo Vespucci? Oppdageren og luringen som oppkalte Amerika etter seg selv? Han var ikke den første som besøkte Orinoco-flodens utløp, men…

    Read More

  • Giganten

    Morgenbladet Jun 17, 2016  Norge har noe å lære av Antonin Scalia. «Den amerikanske grunnloven har ikke noen mening om analsex». Høyesterettsdommer Antonin Scalia (1936-2016) var ikke redd for å…

    Read More