Vår verdensdel svekkes raskt, det vil få konsekvenser for deg.
Publisert i Minerva Mandag 27. desember 2021
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator
Ute i verden ser vi spirene til ny vekst. Europa finner det vanskeligere å bryte ut av lavkonjunkturen. Vi har et vekst-problem. Tall fra OECD viser at realveksten i Europas seks største økonomier har falt tiår etter tiår, siden 1990-tallet.
En kaldhjertet lesning av tingenes tilstand viser et Europa befolket av sikkerhetskonsumerende stater, ute av stand til å forsvare seg selv. Europas samlede økonomi har hatt nær nullvekst i tjue år, den laveste i noen verdensdel, unntatt Antarktis.
I min Europa-trilogi har jeg funnet sju trender som sammensverger seg: Frivillig barnløshet, dårlig utdanning, forvokste byråkratier, oversentralisering, svak gründerånd, ulønnsom innvandring og postmoderne tankegods som gjør det vanskelig å erkjenne problemer.
Verre, politisk opposisjon finner stadig oftere utløp utenfor valgkanalen i form av protestbevegelser. Når politikken tar til gata tyder det på at systemet ikke lengre rommer motsetningene det skaper. En politisk ordens legitimitet vil avhenge av å levere sikkerhet og vekst. Uten dette, vil enhver orden slite. Derfor sliter Europa.
Konsulentselskapet PricewaterhouseCooper spår at Europa vil utgjøre bare 9 prosent av verdensøkonomien innen 2050, en marginalisert utkant. Europa har gjort det å utsette økonomiske kriser til en kunstform, tiden da regningen må betales nærmer seg med stormskritt.
EUs svar er en grønn omlegging av økonomien som, ved siden av klimagevinst, kveler jobber og vekst. Europa kan, i vår levetid, bli et Italia i stor skala; forgjeldet og overregulert. Østerrikes Kansler Sebastian Kurz spår et Europa hvor fremtidens turister kan se ‘hvordan de levde i gamle dager’.
Dette vil få konsekvenser. For om du tror våre samfunn vil forbli rike uten å være verdensledende, tar du feil. Og om du tror at fordelene med å være mektig vil vedvare, når makten har fordampet, tar du også feil. Konsekvensene av maktskifter kaster skygger i enkeltmenneskers liv.
Få statsvitere bryr seg om historiens tapere. Nordens store statsviter Rudolf Kjellén (1864-1922) påpekte at «avdankede stormakter nå må finne seg i å leve innen en småstats blyge rammer». Så la oss titte inn i fremtiden, la se på den fremtid som Europas ledere tilbyr oss.
Noe alle vil merke, er innskrenkning av velferdsstaten. Alt i 2013 annonserte den nederlandske regjeringen at «det 20. århundrets velferdsstat er død.» Mange vil finne at ordningene de har betalt inn i, er tomme og at de vil bli avhengige av familiens støtte gjennom studier, barsel og alderdom.
Reisene vil bli færre. Forbered deg på visum-køer til de landene du faktisk har lyst til å dra, med ydmykende krav til kontantbeholdning og ekstra forsikringer. Svak valuta vil gjøre at de fleste må avstå fra førsteklasses fasiliteter, men kofferten kan fylles med ettertraktede varer for salg hjemme.
Sysselsettingstallene for nyutdannede studenter vil falle. Folk må ta den jobben de finner, selv om det ikke samsvarer med utdanning. Mange vil drømme om å finne jobb i en oppblåst og lønnsledende offentlig sektor, men det vil bare være for de som passer inn i et utall offisielle kvoter.
Den nye økonomien vil ha to tapere. Den ene er de halvgode studentene, de som ikke har utdanning som ikke er etterspurt og mangler utpregede kreative evner, sosial kompetanse eller stå-på vilje. De vil konkurrere om lavbetalt freelansarbeid. Mange vil vente på en sjanse som ikke kommer.
De andre taperne er de lavskolerte som utkonkurreres av ny teknologi og innvandret arbeidskraft. Mange av disse ender opp i mer og mindre permanente former for trygd. Men stater har ikke lengre råd til å trygde folk inn i middelklassen, så mange vil leve ørkesløst på et hvitknoket minimum.
Politikerne må lære seg nye evangelier. Når de ferdes til Asia, som ventes å være det 21. århundrets vinnere, vil de måtte øve seg på å gjenta det motparten nettopp sa, som sin mening. De vil hevde at de sprer Athens visdom i det nye Roma, men de er mer som grekere i møte med EU.
Knapphet vil gjøre politikken mer konfliktfylt. Grupper vil kjempe for sine privilegier alt som godene blir færre og den sosiale mobiliteten faller. Motsetningene vil spenne alle bruddlinjer; ideologi, geografi, etnisitet, religion og økonomi. Vi vil savne stabile regjeringer, eller vi vil savne valg.
I en verden styrt av makter som vi ikke påvirker vil beslutninger stadig oftere tas uten vårt samtykke, og uten å ta videre hensyn til oss. Fremvoksende stormakter kan finne på å sette forsvarsløse europeere under militært press for å få viljen sin. USA griper bare tidvis inn, de er opptatt med sitt.
Det er verdt å minne om at en slik fremtid ikke er gitt. Verden er enda ung. Vi vet hva som må til, ny infrastruktur, deregulering og vekstvennlig politikk. Men det trengs også en ny verdensanskuelse, en ny ideologi som dyrker felleskap og arbeid fremfor identitetspolitikk og stillstansdyrkelse.
Friedrich Nietzsche skrev om dette, i kollektiv forstand, men også individuelt. I et brev til vennen Franz Overbeck står det: «Med mindre jeg oppdager det alkymistiske trikset med å gjøre dette om – møkk til gull, er jeg fortapt. Så skrev han Slik talte Zarathustra, et av hovedverkene i vestlig filosofi.