HVA SLAGS NORGE? Helt uventet er
jeg blitt venstresidens kjæledegge. En
spalte i Klassekampen kom inn på temaet
innvandring. Jeg stilte noen
grunnleggende spørsmål ved dagens
innvandringspolitikk og vips var innboksen
full av takksigelser. Riktignok i
smug, men de takket meg for å ha
mot til å si det mange tenker.
Spørsmålet jeg stilte, var grunnleggende:
Under gjeldende regelverk
har flere titalls millioner mennesker
rett på asyl eller familiegjenforening i
Norge. Grinda står åpen. Da må vi
spørre: Hva slags Norge vil vi ha? Jeg
hevder at Norge er på autopilot inn i
et annet samfunn enn det som vi ønsker
å leve i. Er det ikke på tide å avslutte
forsøket på å oppkonstruere et
multikulturelt Norge gjennom storstilt
fjernkulturell innvandring?
INNVANDRING er en utbryterkonge. Et
tema som blir svinebundet med politisk
korrekthet og låst ned i sju skrin,
kommer seg fri og på dagsorden –
gang på gang. Det går en rød tråd fra
karikaturstriden via de anti-israelske
opptøyene til blasfemiparagrafen og
hijabdebatten. Mektige krefter ivrer
nå etter å låse det ned igjen. Men er
ikke temaets gjenstridighet et tegn på
at dette er en debatt vi trenger å ta?
La meg med en gang understreke at
dette ligger utenfor mitt fagfelt, mitt
perspektiv er som borger. Jeg vet ikke
hvorfor dette temaet er omgitt av slik
kvelende politisk korrekthet, og nøyer
meg med å vise til Robert E. Putnams
forskning. Den anerkjente Harvardprofessorens
arbeid indikerer at den
slags innvandring som Norge nå tillater
i stor skala, på sikt trolig vil underminere
velferdsstaten.
I DET STILLE har Norge blitt en annet
sted. Asyl- og familiegjenforeningstallene
er i rask vekst. I fjor fikk 23.818
lovlig opphold. Oslo har forandret seg.
Hovedstaden er i ferd med å bli en
segregert by. Dette er et direkte resultat
av en manglende vilje til å anerkjenne
kulturell samhørighet, økonomi
eller borgernes trygghet som
relevante målestokker.
Det offentliges applaus av multikulturalisme
er som den uheldige avisoverskriften
«Enarmet mann applauderer…
». Folk flest viser ikke den samme
entusiasme som den kulturradikale
eliten. Snarere tvert imot. For øynene
på oss er Norge i ferd med å bli et etnisk
segregert samfunn.
Tall fra Oslo kommune om nettoflytting
mellom bydelene i Oslo, viser
at det skjer dramatiske endringer i byens
befolkning. Oslos opprinnelige befolkning
skiftes ut i et stadig raskere
tempo, innvandrere flytter inn og
nordmenn flytter ut. Nordmenn er
høflige; de klager ikke, de bare flytter.
Ved systematisk å ignorere de negative
sidene ved masseinnvandring har
vi skapt en situasjon hvor folk «stemmer
med føttene».
VENSTRESIDEN har tatt multikulturalismen
som kongstanke. Målet med
vår kultur er å feire mangfoldet – jo
fjernere fra vår egen kultur, jo bedre.
«Mangfoldsåret» i 2008 var en oppvisning
av den typen selvgratulerende
naivitet som får vanlige folk til å holde
seg for munnen og se etter nærmeste
toalett. Kulturdepartementets
mangfold gav inntrykk av at vi er i
ferd med å synge og danse oss inn i
flerkulturell postmodernitet. Andre
perspektiver ble uten blygsel tiet i
hjel.
Problemet er at vi forveksler det
flerkulturelle med det multietniske.
Trond Giske definerte det flerkulturelle
Norge: «Vi er ikke i mål før en pakistansk
skuespiller kan spille Peer
Gynt uten at noen tenker over at det
er noe spesielt». Men hva er flerkulturelt
med det? Kulturbiten er jo fortsatt
norsk. Flerkulturelt ville vært hvis
Shahid Nadeem ble satt opp på Den
Nationale Scene på urdu.
DETTE ER IKKE flisespikking. Faren
ved selvbedrag er at det kommer som
et sjokk når deler av samfunnet ikke
deler våre kjerneverdier når det gjelder
demokrati, menneskerettigheter,
dugnadsånd og velferdsstat. Multikulturalismen
er basert på en antagelse
om at alle som kommer, automatisk
antar vårt verdigrunnlag. Det stemmer
ganske enkelt ikke.
Det interessante med multikulturalisme
er at det er et unikulturelt fenomen.
Du kan ikke være multikulturell
i Saudi-Arabia. Multikulturalisme dyrker
ignoranse, hvor man bytter ut spesifikk
kunnskap om andre kulturer
med generell entusiasme for dem. De
hevder at det handler om verdier,
men det å si at alt er like riktig og at
alt er like mye verdt, er det motsatte
av verdier, det er en form for nihilisme.
Mye blitt investert i å unngå å ta
denne debatten. Begreper har blitt
omdefinert, tall har blitt manipulert,
NRK har bagatellisert og eksperter har
bortforklart. Hvorfor? Fordi det foregår
en kulturkamp i Norge i dag. Elite
står mot grasrot, idealer står mot realiteter.
De som ikke føler multikulturalismen
på huden, står mot dem som
gjør det. Det er interessant å se i hvor
stor grad det norske mediemangfoldet
overrepresenterer meningene til en
snever kulturradikal elite. Hijabsaken
er et eksempel på en debatt hvor 10
prosent står mot 90 prosent.
DET ER VIKTIG at det tause flertallet
finner sin stemme i denne debatten.
Fordi det er en «samfunnsdebatt» i ordets
rette mening. Den handler om
hva slags samfunn vi ønsker å leve i,
og hva slags samfunn våre barn skal
leve i. Utfordringen er da å unngå å
bli «dialoget» i hjel av styresmaktene.
Makthaverne liker ingen ting bedre
enn en bred og passiviserende debatt
som ender opp i varm luft. Forandring
måles i handling, ikke i adjektiver.
Etter å ha bodd i land som har gått
lenger ned den veien Norge nå er på
vei, mener jeg at det er viktig at vi
spør oss om vi virkelig vil dette? Banlieuene
utenfor Paris er triste steder.
Men vi trenger ikke å reise så langt.
Nordens tøffeste ghetto, Rosengard i
Malmö, er «spøkelset fra neste års jul»
for å bruke et dickensk bilde. Byen er,
ifølge Financial Times, en av de mest
segregerte og verst integrerte i Europa.
For å tydeliggjøre poenget kunne
jeg ha sitert norske tall fra kriminalstatistikk,
fra sosiale tjenester og flyttemønstre,
men jeg vil i stedet oppmuntre
leserne til å se med egne øyne
hva jeg snakker om. Gå ned Karl Johan
en lørdagskveld, ta en titt på det
flerkulturelle Norge. Hvis dere kommer
til en annen konklusjon enn
meg, så hører jeg gjerne fra dere.
Trykket i Stavanger Aftenblad Tirsdag 24. februar 2009