EU mangler vilje og evne til å håndtere ulovlig migrasjon.
Publisert i E24 den 14. januar 2023
Europa har slått dørene åpne for ukrainske flyktninger. Men med mottaksfasiliteter i mange land overbelastet og frykt for en ny ukrainsk flyktningbølge som følge av Russlands angrep på landets sivile infrastruktur, blir ulovlige innvandrere fra andre deler av verden vonde å bære.
Tallene på migranter til Europa er igjen raskt voksende og er tilbake på et nivå Europa ikke har opplevd siden 2016. Med en million ukrainske flyktninger pluss 200.000 ytterligere asylsøknader, vil migrasjonen til Tyskland i 2022 overstige migrantkrisen i 2015.
EUs grenseorgan, Frontex rapporterer at migranter som tar seg inn i EU via Balkan har doblet seg i 2022. Mer enn 100.000 mennesker som ankom EU via denne ruten, mange av dem fra Syria, Afghanistan, Tyrkia og Tunisia.
Tidlig i desember i fjor nærmet antallet migranter som kom til Italia over Middelhavet seg en dobling fra fjoråret, ifølge tall brukt av nyhetsbyrået Reuters: 104 000 versus 67 000. EUs innenrikskommissær Ylva Johansson har håndtert krisen uten hast eller handlekraft.
Europa sliter med å forene sine idealer om åpenhet med at antall innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Verdens befolkning nådde 8 milliarder i 2022. Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon var 281 millioner mennesker på vandring i 2020.
Disse er en blanding av fordrevne, forfulgte og økonomisk motiverte migranter. Asylsøkere har klare incentiver for å fortelle den historien som fører til positivt svar på søknaden. Mange ødelegger identitetspapirene for å gjøre det vanskeligere å etterprøve historiene de forteller.
Mangelen på enighet om hvorvidt ulovlig innvandring er et problem, har umuliggjort forløsende kompromisser. Det eneste som ikke er omdiskutert, er at innvandringen til Europa igjen er stor og økende.
Masseinnvandring er et barn av den liberale nasjonalstaten. Den suverene staten er to ting: Den er en territoriell enhet og en medlemskapsorganisasjon. En av kildene til suverenitet er statens rett til å regulere tilgang til eget territorium.
Sikkerhet, velferd, selvstyre og identitet springer alle ut fra nasjonalstaten. Det at borgeren aksepterer en, historisk sett, høy grad av omfordeling for å drifte velferdsstaten, er et nasjonalt kompromiss, ikke en global omfordelingsmekanisme.
Dette gjør liberale stater dårlig utrustet til å møte en verden hvor en betydelig andel lever under omstendigheter som gjør et nytt liv i et rikere land å foretrekke. I det liberale Europa kolliderer fire forskjellige hensyn.
Det første er, paradoksalt nok, demokratiet. Folkestyre er grunnet i tanken om at folkeviljen slik den uttrykkes i valg, teller. Opinionen ønsker restriktiv innvandringspolitikk. Dette er en betydelig kilde til den nye høyresidens vekst i Europa.
Dette står i spenning med den liberale staten, som er styrt av lover. Stater må følge sine egne lover, og de må leve opp til sine internasjonale forpliktelser. Disse forpliktelsene inkluderer EUs rett til fri flyt av arbeidskraft, FNs flyktningkonvensjon og EUs felles asylregelverk.
Det står ingen ting om permanent opphold i Flyktningkonvensjonen. Hva konvensjonen garanterer, er at ingen skal sendes tilbake til et land hvor de vil bli forfulgt. Slik blir flyktninger til asylanter.
Dette misforstås ofte av dem som snakker om et lands «internasjonale forpliktelser». Forpliktelsene finnes, men stater tolker delvis selv hva disse innebærer. Det er kun Europa som tilbyr asyl i industriell skala.
En tredje spenning er mellom tanken om liberalismens forkjærlighet for universelle prinsipperklæringer og nasjonen som fysisk realitet. Nasjonalstatstanken medfører at staten skal fostre og bære frem en spesifikk nasjonal identitet.
Men også dette kompliseres av en myriade forventninger som kommer med statsborgerskapet. Alt fra å kunne språket til samfunnskunnskap og forventet lojalitet til fellesskapet. De store volumene av innvandrere vanskeliggjør integrasjon.
Dagens innvandringspraksis overstiger de fleste staters evne til integrasjon. Liberalismens iboende tendens til å svekke nasjonalstaten er i konflikt med hensyn til demokrati, omfordeling, forsvar og velferdsordninger, som alle avhenger av grenser.
Et siste moment som gjør noe som er komplisert til en uløselig floke, er at liberale stater er markedsøkonomier. Markedet fordrer fri eller tilnærmet fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker. Jo friere, jo bedre synes historien å lære oss.
De statene som omfavnet liberalistisk økonomisk doktrine, er i dag rikere og mer utviklede enn de statene som ikke gjorde det. Innvandring gir økonomien tilgang til kvalifisert arbeidskraft, det medfører tilsig av nye tanker og handlemåter som fremmer innovasjon.
Mens land som Canada og Australia aktivt velger migranter med etterspurt kompetanse og evner som vil gjøre det lettere å lykkes i høyteknologiske økonomier, er den Europeiske modellen tilbudsdrevet og favoriserer lavskolerte migranter.
De fire momentene trekker i ulike retninger. Mens representativt demokrati og nasjonstanken har en tendens til å peke i retning av restriktiv innvandringspolitikk, trekker de to andre, rettsstaten og markedsøkonomi, mot åpnere grenser.
Dette umuliggjør de to ekstreme løsningene, altså fullstendig fri innvandring og full innvandringsstopp. Snarere vil den relative styrken til hver av de fire faktorene trekke i retning av mindre åpne grenser.
I medgangstider, når markedsøkonomien leverer varene og viljen til å underkaste seg overnasjonalt styre er stor, vil resultatet ofte være åpnere grenser, mens i tider når motgang øker behovet innstramminger.
Problemet er at EU krever retten til å styre migrasjon til Europa, men mangler vilje til å stramme inn. Derfor opplever Europa nå ekstremt høy innvandring til en region i økonomisk krise.
Men det er ikke bare EUs skyld. Italias nye regjering har tatt tak i en viktig årsak til de høye migranttalene: NGO-ene som ferger migranter over Middelhavet under dekke av å redde dem fra en havsnød. Men det er en situasjon de ikke ville vært i om de ikke hadde lagt ut på reisen.
Siden tiltredelsen i oktober, har Italias statsminister Giorgia Melonis regjering anklaget veldedige organisasjoner for å legge til rette for menneskesmugling. Økningen i antall ankomster er et resultat av dette, mener de.
Norge spilte en betydelig rolle i dette. Den norske stat deltok fra 2015 til 2018 i EUs Operasjon Triton. Mens de fleste bidragene til EU-operasjonen var redningsskøyter, sendte Norge kjempeskip mer egnet til å ferge enn å redde: Siem Pilot.
Den norske stat brukte hundrevis av millioner kroner på å finansiere migranttransport over Middelhavet. Norske skip transporterte anslagsvis 60.000 migranter mellom 2015–2017. Italienerne ble i stor grad sittende igjen med migrantene. De stemte nå høyresiden til makten blant annet for å få situasjonen under kontroll.
EUs grensevaktoperasjon er selv blitt problemet den var ment å bekjempe. Grensene voktes av aktivister som den venstreradikale, sosialdemokratiske kommissæren Ylva Johansson.
I dag er skipet Ocean Viking aktivt på Middelhavet. Det seiler under norsk flagg (det betyr at skipet er registrert i et norsk skipsregister red.anm.), men det er organisasjonen SOS Méditerranée som driver skipet.
Den konservative, spanske avisen La Gaceta har avslørt hvordan skipet unnlater å bringe de nødlidende til nærmeste havn, slik havretten sier de skal gjøre. Høyresiden i Italia har anklaget skipet og organisasjonen for å samarbeide med menneskesmuglere.
2023 vil bli et tøft år med inflasjon, energikrise og migrasjonskrise. Det gir unødvendig ustabilitet i et Europa på vei inn i resesjon. Han hadde rett den gamle svenske statsmannen Axel Oxenstierna, da han sa: Vet du inte, min son, med hur litet förstånd världen styrs?