Av og til er kjærlighet å la den andre være i fred.
En av fagbøkene som man ofte støter på i fototene er Frans Fanons «Den andre» hvor han beskriver hvordan folkeslag som har kommet under vestens herredømme har blitt systematisk nedvurdert. Dette har i følge Fanon ført til at «Den andre» ofte ender opp med å ta kolonilistens bilde på seg selv.
Etter tapet av de amerikanske koloniene på slutten av 1700-tallet unngikk Storbritannia bevisst å kolonisere alle områder de hadde interesser og virket heller gjennom vennligsinnede lokale herskere. De var mer opptatt av å trygge handelen. I fredsårene som fulgte Napoleonskrigene innledet Storbritannia krig mot piratvirksomhet med bred internasjonal støtte.
Det viste seg ofte vanskelig å skille handel fra politiske interesser. Et eksempel var da en frilansimperialist, Josiah Harlan, på eget initiativ koloniserte deler av Afghanistan og var delaktig i å framtvinge den feilslåtte Britiske intervensjonen til Kabul i 1839. Hans bok «A Memoir of India and Avghanistaun», fra 1842 er avrusende lesning. Det er verdt å merke seg at det var britisk verdiimperialisme, ikke britisk våpenmakt, som fikk afghanerne til å vende seg mot dem.
Den påfølgende nedsablingen hvor hele den britiske styrken på ca. 15 000 mann gikk tapt, bidro til å dempe erobringstrangen for en tid. Men i 1882 gjorde militæret i Egypt under nasjonalisten Arabi Pasja opprør mot den pro-vestlige despoten i landet. Den britiske statsminister Gladstone grep motvillig inn for å verne Suez-kanalen, den britiske økonomiens hjertearterie.
Gladstone forsvarte regjeringens politikk med haltende retorikk om at Storbritannia grep til våpen ut av «kjærlighet til freden, og i samsvar med fredens prinsipper». I pressen og parlamentet gikk bølgene høyt mellom de som mente at intervensjonen var dårlig skjult imperialisme mens andre så på intervensjon som et naturlig forsvar av universelle verdier.
Mannen som ble satt til å styre landvinningene, Evelyn Baring beskriver i tobindsverket «Modern Egypt» fra 1908 i stor detalj om de reformer som ble iverksatt for å få Egypt på fote. Med dette syntes regjeringen i London at man hadde gjort nok, så da de hørte om et islamsk opprør hadde brutt ut i provinsen Sudan, nektet de å foreta seg noe. Opprøret var primært rettet mot korrupte lokale herskere og britene bød ganske enkelt egypterne om å trekke seg ut.
Til å overse evakueringen sendte regjeringen General Gordon. Han var en av disse makeløse menneskene som historien av og til byr på. Charles Gordon, var krigshelt med høy medieprofil og lang erfaring fra Sudan. Han var dypt religiøs og opptatt av å avdekke Herrens vilje for å kunne virke som Hans redskap.
I Sudan ventet Dervisjene. En fundamentalistisk islamsk grasrotbevegelse rettet mot korrupte ledere, mot utlendinger og alle som ikke fulgte den sanne islamske lære slik den ble tolket av Muhammed Achmed – Mahdien, den guddommelig utpekte. Hans følgesvenner kalte seg dervisjer, «de fattige». Mahdien erklærte i 1881 seg for profet og hevdet han var utsett til stanse islams forvitring og bringe troen tilbake til araberverdenen på spissen av et sverd – siden stod verden for tur.
General Gordon på sin side så seg selv som en kristen kriger i kamp for korset. Tilbaketog hadde aldri stått i hans vokabular og etter å ha oversett evakueringen ble han selv tilbake. Det spørs om Sudan ville vært stort nok til å romme to slike personligheter som Gordon og Mahdien, Khartoum var det i alle fall ikke. Da Gladstone nølte med å sende tropper bestemte Gordon seg for å holde byen alene mot dervisjene. Han falt på sin post. Samtidige kilder forteller at liket hans ble skjendet og at kroppsdeler ble båret rundt i byen i triumf. Mahdien avled kort etter av tyfus.
Nyheten om Gordons død ble møtt med et smerteskrik fra folkedypet i England. Pressen forgudet Gordon, «heltenes helt» – hans gudfryktighet, hans kampvilje og at han hjalp de underprivilegerte i England i ord og handling. Imperiet hadde sviktet en av sine egne. En straffeekspedisjon slukket den verste hevntrangen. Men mange saker kjempet om oppmerksomhet i kabinettet i verdens mektigste land. Man lot dervisjene beholde Sudan slik pasifistene i parlamentet krevde.
I løpet av de tretten årene som fulgte drev dervisjene fram en humanitær katastrofe som på det nærmeste avfolket landet. Apokalypsens ryttere red fra landsende til landsende, krig, sult, pest og død. Den islamske gjenfødelsen lot også vente på seg. I Egypt fortsatte den utrettelige administratoren Baring fortsatte sitt arbeid. Hans arbeid for å modernisere økonomien kom et flertall av befolkningen til gode og gi han tilnavnet «det moderne Egypts far».
Historikeren F. M. Sandwith skrev i 1910 at invasjonen av Egypt i 1882 førte til en situasjon der Storbritannia to år senere var stod overfor spørsmål mer kompliserte og mer farefulle enn i løpet av de foregående fem tiårene. Egypt-spørsmålet og Gordons død kan sammenlignes med 11. September i britenes nasjonale psyke. Den bidro til å tippe vektskålen i favør av de som mente man måtte «ta opp den hvite manns byrde», gå ut og gjøre verden tryggere, mer sivilisert, mer britisk.
Historiene fra Afghanistan og Sudan har en rekke likhetstrekk med dagens situasjon. Flere enn hva her kan nevnes. Britisk overlegenhet er ikke ulik USAs stilling ved inngangen til det nye århundret. Mahdien og Osama bin Laden har mye til felles politisk men også teologisk. Den misjonerende idealismen er også av samme merke. Det er en slående samklang i tankegodset fra kolonitiden og dagens norske engasjementspolitikk. Ikke minst i Sudan hvor Norge har påtatt seg et statsbyggende rolle i sør.
Hva Norges engasjement i Afghanistan og Sudan vil avstedkomme, vet ingen. Men det ville være uklokt å anta at gode intensjoner er et fullgodt vern mot realitetene på bakken. Hva som skjedde i Sudan gir en alvorlig pekepinn om hva som er i ferd med å hende i dette landet i dag, mens vesten nok en gang etterlater sivilbefolkningen til fanatikerne. Det står også som en advarsel til de som ivrer for tilbaketrekning og å overgi Afghanistan til fundamentalistene.
Naturligvis er det begrenset hva man kan lære av fortiden. Historien gjentar seg aldri, men av og til rimer den. I Rudyard Kiplings berømte dikt «The White Man’s Burden» er en like passende kommentar til den norske engasjementspolitikken som det var til hans egen samtid. Evelyn Barings bok om Egypt burde leses nøye av de nordmenn som tar mål av seg til å bistå eller gjenreise andres samfunn. Likeledes burde Josiah Harlan gjentatte advarsler mot å gripe inn i land eller kulturer man ikke forstår være velkommen i et land som kun i meget liten grad har erkjent seg de negative ringvirkningene av sitt engasjement blant verdens underutviklede land.
Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og kommentator.