Obamas tale

La det med en gang være sagt. Jeg har aldri hørt en så god utenrikspolitisk redegjørelse. Vaglet på den lange benken langs langveggen i Rådhussalen grep jeg meg i å nyte øyeblikket. Stor talekunst er sjelden kost her i landet.

Dette er ikke minst på grunn av verdens gang. Sjelden har den internasjonale situasjonen virket så flytende og trendene så uforutsigbare. Dette er dels, men ikke utelukkende, utløst av president George W. Bushs avgang og med ham tanken om fremming av «frihet» som målet med amerikansk utenrikspolitikk. USA er svekket. Det «unilaterale øyeblikket» er forbi.

At det norske publikumet likte talen er ikke overraskende, skolert som vi er til å gå av skaftene for et hvert kumbaya. Det overraskende var at Obama ikke søkte tilflukt i blankøyd idealisme, men tok seg til sakens kjerne. Obama snakket om «idealisme» og «realisme» i amerikansk utenrikspolitikk. Han avviste at valget er mellom «et smalt fokus på interesser eller et endeløst hærtog for å påtvinge våre verdier».

Viljen til å finne en balanse mellom de to grunnstørrelsene er utenrikspolitikkens vesen. Obama la seg tett opptil en annen fredsprisvinner, Henry Kissinger, som har sagt «Ingen seriøs realist bør hevde at makt er sin egen begrunnelse. Ingen idealist bør antyde at makt er irrelevant i forhold til spredning av idealer». Hvis en realist er en idealist som har blitt ranet av virkeligheten, så er Obama en realist.

Det virkelige problemet er å finne balanse mellom disse to størrelsene.  Idealer fremmes ikke på egen maskin, like lite som nasjonale interesser tar vare på seg selv. Omstendigheter er like viktig som politisk vilje. De vakre vyene fra 1990-tallet har vist seg å mangle bunn. Kan hende fordi de var urealistiske – i ordrett forstand.

Vi har enda til gode å erkjenne hvor nært beslektet den norske engasjementspolitikken var med den amerikanske neokonservatismen. Kuler og kapital. Målet var å hjelpe «dem» om å bli mer som oss. Vi har i de senere år i det stille beveget oss bort fra misjonerende idealisme som målet med norsk utenrikspolitikk – akkurat som USA har gjort det. De forhåndsinnkasserte suksessene uteble.

I sin tale tok Obama til orde for et USA som er multilateral hvis mulig, unilateral når nødvendig. Obama kombinerer sterk støtte til overnasjonale regimer med standhaftig forsvar av nasjonale interesser. Han kalte dette «opplyst egeninteresse». Og her har Norge kanskje noe å lære? I alle fall hvis vi engang skulle trenge å ta et oppgjør med engasjementspolitikken.

Trykket i Dag og Tid 14.12-2009