BOKANMELDELSE: FRIHETENS GRENSE: EN REISE LANGS NATOS NYE FRONTLINJE
Nils Rune Langeland, Kagge forlag 2023.
Det finnes ingen omkamp, ikke i det moderne norske liv. Den tilgivende Gud har blitt erstattet av hevnende kommentatorer, vi har ikke lengre tålmod med menneskelig svakhet – slikt må skjules. Engang hadde de evnerike stor tabbekvote, men ikke lengre.
Denne beklagelige sannheten er et åpenbart sted å starte en bokanmeldelse som handler om Nils Rune Langelands tilbakekomst til ordskiftet. For Langeland har på ny skrevet ei bok som ville solgt i lassevis om han var engelsk. Lykkelig er den som snakker norsk.
Vi går et par år tilbake. Langeland som ble sparket fra professoratet fordi han ble angitt til media av en studine han hadde sendt slibrige meldinger til i fylla. #metoo. Eller var det en annen tjenesteforsømmelse? Jeg husker ikke. Noe med en rettsak, noe med fylla.
Jeg traff ham en gang, i 2008. Han hadde nettopp skrevet essaysamlingen «Noreg», som var en fest, noe av det skarpeste jeg hadde lest. Det går fremdeles gjetord om kapitlet om Raufoss. Med ord som skalpell dissekerer han hvem nordmenn var, og hva vi nå er.
Jeg var glatt i hendene, for jeg så opp til historieprofessoren. Men Langeland var pære full, han rørte så mye og jeg endte opp med å pante ham over på Jon Hustad og gikk tidlig hjem. Du skal ikke møte dine helter, tenkte der jeg gikk ned fra Galgeberget.
Langeland klaget siden over yrkesforbud, han ble ikke kalt inn til jobbintervjuer med masterfabrikkene som nå ligger på hvert ett nes. Det er – som kjent – lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en kansellert mann å få jobb ved universitetet.
I dette tilfellet ble universitetets tap de boklesendes seier. For Langeland er nykter igjen, tilsynelatende. Og han kaster sitt livgivende blikk på politikken; «i dette grenselandet mellom de falne og de ennå levende er selve statsmaktens mysterium plassert.» (s. 95)
Frihetens grense er en «Reise langs NATOs nye frontlinje». Kan hende. Reisen snirkler seg fra Kirkenes via Lviv til jernporten og Istanbul. I 21 korte rapporter fra ulike steder langs Europas østgrense, tegner Langeland sitt øyeblikksbilde av Europa anno 2023.
Boken finner sted i grenselandet mellom essay, reiseskildring og samfunnsanalyse. Forfatterens øyne er leserens blikk. Tidvis er han deltagende observatør, andre ganger fortaper han seg i historien, som synes ham mer interessant enn samtiden.
Et løst definert prosjekt gir stor frihet og mange muligheter, men setter høye krav til øyet som ser. Hva var det nå William Blake sa? To see a World in a Grain of Sand. And a Heaven in a Wild Flower. Hold Infinity in the palm of your hand. And Eternity in an hour.
Og Langeland ser. Togbilletten er trykt på «stivt papir» og Irina har på seg «den vide blå kjolen», i bestemt form. Bak en norsk barnefamilie på flyet kjenner han: «den samme klaustrofobiske følelsen som når jeg ser på NRK med mine gamle foreldre».
De fleste akademikere skriver krøkkete, det blir visst mer vitenskapelig slik. Langeland har knekt sin stav og skriver som best. Han bruker arkaiske ord, slik kokken bruker et sjeldent krydder for å sette en spiss på en særegen rett; ikke Tbilisi, men Tiflis.
Han skuer et Europa der det liberale demokratiet har «gått inn i minotaurens hulelabyrint for å drepe monsteret med egne hender i nærkamp» – men klarer ikke å finne veien ut igjen. Et passende bilde.
Historikeren øser referanser av et intellekt som rommer et universitetsbibliotek og han ser på menneskene og landskapene vekselvis romantisk, vekselvis misantropisk – det er en fryd å lese. La meg gi ett eksempel, et helt tilfeldig eksempel, fra en hvilken som helst side i denne boken:
«Ved nabobordet sitter en familie på fire. Han har en aldeles imponerende vom og tyrenakke med tredoble valker. Han er helt snauklipt, men pent kledd for anledningen med fine brune skinnsko. Mor er derimot alminnelig slank, og også hun har pyntet seg. Hun ser på ham slik jeg innbiller meg en entusiastisk rytterske ser på en hingst.» (s.105)
Langeland var engang ung euro-liberalist, på 1990-tallet ved Nordiske Sommeruniversitet i de dager da triumviratet Espen Barth Eide, Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumann var landshøvdinger på Blindern: «Det var en lang nordisk høysommer, som ingen av oss den gangen visste at var på hell» (s. 84).
Boken har sin sjanger. Det er Phillip Gibbs Since Then der reisen går gjennom de samme landene som Langeland, men i 1921 – i en tid da Europa krakelerer og Patrick Leigh Fermors A time of gifts som beskriver Europa i 1933 rett før utbruddet av verdenskrigen som skal begrave det Europa han beskriver.
Enkelte vil ikke like sjangeren, det kalde blikket på forfallet. Det mest kritikkverdige ved boka er det generiske støvomslaget og tittelen. Det ser ut som noe som er snytt ut av slike som skriver enda en bok om «Valg i USA» når det er valg i USA.
Jeg lurer på om Langeland i det hele tatt fortalte forlagsfolkene på Kagge at han ville skrive tvillingen til boka «Noreg», som også består av nøyaktig 21 essayer? Ja, og boken burde hatt register. Hvordan skal vi ellers finne igjen ubåtkaptein Aleksandr Marinesko?
Det er ikke så mye om NATO i boka, Langeland er da heller ingen overbevist atlantist. Han synes ikke solgt på den liberale friheten heller. Krigen i Ukraina tvinnes inn i veven av andre kriger og forbrytelser. For historikeren er nåtiden like (u)virkelig som fortiden.
Vi ender tilbake i Oslo, på det stakkarslige Hotell Anker, omgitt av hva han kaller «frihetens mørke». Og akkurat da du tenkte at reisen vil ende mistrøstig, springer forfatteren til live på ny med en gjennomborende beskrivelse av Pride: «statens feiring av seg selv» i Oslo dagen etter.