Trykket i ErlikOslo november-utgaven, 2018
Der oppe brenner solen. Under jorda er det svalt. De skulderhøye
betongelementene går sømløst sammen og danner en trang gang.
Langs gulvet løper kabler. Luft pumpes inn gjennom slanger i taket.
Tunellene fra Gaza til Israel er imponerende, rent interiørmessig.
Dette er ledd i maktkampen om hvem som representerer
palestinerne. Den har pågått siden valget
i 2006. Kampen rokker ved den midlertidige løsningen,
hvor utenlandske givere understøtter de
palestinske selvstyremyndighetene i påvente av en
tostatsløsning.
24 år etter Oslo-avtalen er viljen til å betale fallende
blant giverlandene. Israel ønsker så visst ikke
å påta seg denne byrden, like lite som palestinerne
ønsker å ta mot penger fra israelerne. Men den
humanitære situasjonen i Gaza tvinger Israel i det
stille, til å ta stadig mer ansvar for den humanitære
situasjonen. Fordi de kontrollerer Gaza fra utsiden.
I Tel Aviv har sommeren satt inn. Langs strandpromenaden
på Jerusalem Beach vandrer amerikanere
med for dyre klokker hånd i hånd. De går forbi
Zohan-muskuløse strandvolleyballspillere og bikinijenter,
som utfører en slags amerikansk folkedans.
Det vrikkes og jukkes mens jentene synger i glitrende
mikrofoner, akkompagnert av en ghettoblaster.
To israelsk-palestinske ektepar har satt seg slik
at mennene kan smugtitte på forestillingen, mens
deres hijabkledde koner ser på havet.
«Israel har aldri hatt det så bra». Det sier Dana
Waiss, en av landets mest kjente TV-journalister.
Hun mener høyresiden dominerer fullstendig for
tiden. «Statsminister Netanyahu nyter skyhøy popularitet
fordi han har levert økonomisk vekst, politisk
stabilitet og sikkerhet».
Israel er inne i en høykonjunktur. Restaurantene
er stinne, og det er færre skytevåpen i gatebildet. Boligprisene
har skutt til himmels, et tema som synes å
engasjere israelere mer enn noe annet. En fireroms
i en betongkloss i Tel Aviv koster lett sju millioner
kroner.
Men for israelere er det befriende å kunne klage
over boligprisene. Det er visselig mye konflikt i regionen,
men denne gangen er ikke Israel en sentral
bidragsyter. Den sentrale bruddlinjen i Midtøsten er
nå mellom sunni- og sjia-muslimer, ikke Israel mot
røkla.
Terror- og missilangrepene som i mange år
skapte frykt i sivilbefolkningen, har svunnet hen.
Grensegjerdene kombinert med rakettskjoldet,
«Jerndomen», virker. Dette er mest åpenbart på
grensen mot Libanon, som gradvis forsegles.
Den 18 år lange okkupasjonen av det sørlige
Libanon, som endte i 2000, er fortsatt et sårt tema
i Israel. Det var Israels Vietnam. Nå dominerer Hizbollah-
militsen, som er Irans stedlige representant,
mesteparten av den libanesiske siden. De har mer
slagkraft enn Hamas, men er for tiden ikke opptatt
av Israel.
Hizbollah har i de senere år vært mer opptatt med
å delta på Assads side i den syriske borgerkrigen. De
senere kontingentene israelske vernepliktige har
hørt lite, bortsett fra lyden av traktorer. Israel er lagt
under plogen, og eksporterer stadig mer frukt og
grønnsaker til Europas kresne konsumenter.
Israel trakk seg ut av Libanon, men har ingen planer
om å gi opp Golanhøydene som landet erobret
i under seksdagerskrigen i 1967. Jeg får bli med
til restene av det syriske hovedkvarteret der. Jeg er
ledsaget av general Dov Sedaka, som var med i kampene
om bygget i 1967. Han tjente i spesialstyrkene. Sedaka var tilfeldigvis
samme sted da krigen på ny brøt ut i 1973.
Den gangen var Israel nær ved å bli overkjørt. Han
forteller at i krigens første dager fryktet han at dette
var slutten. Erfaringene fra 1973 sitter fortsatt i ryggmargen
på israelerne. Man kan aldri få for mye sikkerhet.
Israel uroer seg over erkefienden Irans stilling på
den seirende side i borgerkrigen. De har svart med
stor kraft mot de stridende på den andre siden av
grensegjerdet, når de har falt for fristelsen til å også
bombe Israel. Nå har Assads styrker gjenerobret
grensen. Det er igjen stille.
Den en gang etablerte sannheten om at Israel-
Palestina-konflikten er kilden til alle andre konflikter
i regionen, ytres stadig sjeldnere. «Israel-
Palestinakonflikten er nå lavt på agendaen, selv i
Europa», sier Amos Harel, utenrikskommentator i
avisen Haaretz.
Han mener at en årsak til Israels sterke stilling er
at USA slutter opp om israelske synspunkter. Anerkjennelsen
av Jerusalem som Israels hovedstad og
termineringen av atomavtalen med Iran vitner om
en kjemi mellom Trump og Netanyahu som man
ikke har sett siden Rabin og Clinton.
USA og Israel har de samme vennene i regionen:
Egypt, Jordan og Saudi-Arabia. De har kommet fram
til at det er greit at Assad vinner den syriske borgerkrigen,
gitt alternativene. USA vokter uansett ikke
lengre maktbalansen i Midtøsten. Andre trer inn.
I september 2015 var Assads regime kun uker
fra totalt nederlag. Men med to luftskvadroner (50
kampfly) endret Russland krigens gang. Siden da
har russisk anseelse og innflytelse vokst overalt i regionen.
Statsminister Netanyahu har møtt Putin ved
ni ulike anledninger.
Europas rolle i fredsprosessen har svekket seg.
«Land som Norge, Tyskland Storbritannia og Frankrike,
som på 90-tallet var sentrale aktører, er i dag
irrelevante», mener Eli Ben-Meir. Han har fortid i
Israelsk etterretning. EU blir sett på som en utenrikspolitisk
vits.
«Det finnes ingen fredsprosess», sier han. Da palestinernes
leder Mahmood Abbas unnlot å slå til på
Annapolis-avtalen som han ble tilbudt av statsminister
Ehud Olmert i 2007, «sa de nei til det beste
tilbudet de trolig noen sinne vil få. Ingen tror nå på
en to-statsløsning».
Dette plager ikke israelerne. Da landet i mai
feiret sitt 70-årsjubileum, var dette under skyfri himmel.
Etter så mange vonde år med konflikt innad og
utad, preges landet nå av vekst og velstand. Techindustrien
blomstrer. Israels kritikere i utlandet har
vist seg maktesløse.
Mohammad Darawshe var politisk rådgiver for
de arabiske folkevalgte i Knesset. Han påpeker at de
1,7 millioner palestinerne med israelsk statsborgerskap
har gjort et byks i velstand og utdanningsnivå
siden 2003.
Darawshe mener Netanyahu bevisst underkommuniserer
den pågående storsatsingen for å integrere
palestinerne. På samme tid bruker statsministeren
hard retorikk mot muslimer for å sikre støtte
fra ytre høyre. På en merkelig, israelsk måte synes
dette å fungere.
Visselig smerter den nye «jødiske
nasjonalstatsloven» som knesetter at Israel skal være
en jødisk stat, uavhengig av den faktiske befolkningssammensetningen
i landet. Men Darawshe
mener at loven vil fjernes når venstresiden en gang
i fremtiden vinner valg igjen.
Stadig flere palestinere tar høyere utdannelse. De
dominerer alt i sektorer som farmasi og sykepleie.
Men de gjør ikke militærtjeneste, som er opplevelsen
som forener alle andre israelere. Det sier sitt at
alle palestinerne jeg møtte i med israelere til stede
fullstendig avviste at de opplevde diskriminering.
Alle jeg traff på tomannshånd sa det motsatte.
Uansett er det viktig hvor i landet man befinner
seg. I liberale Tel Aviv er det få fordommer. I religiøse
Jerusalem er stemningen en annen. Ingen steder i
verden er helligdagstripletten – fredag (muslimer),
lørdag (jøder) og søndag (kristne) strengere observert.
På fredagen strømmer muslimene i Øst-Jerusalem
til klippemoskeen. Det er Eid, og uklokt for
kristne å blande seg med de faste-irritable muslimene.
Så jeg lot være. Samme kveld ble jeg med
en rabbi til klagemuren, for å markere inngangen til
sabbaten. Og på søndag gikk jeg i Den hellige gravs
kirke med mine med-kristne.
Israelerne har lært seg at forsøk på å endre på ting
i Jerusalem lett fører til opptøyer. Det var her den
andre intifadaen begynte i år 2000. Israelerne vil
gjerne ha sin hovedstad i Jerusalem. Fordi det er så
symbolladet. Og kanskje nettopp derfor er det ingen
god idé.
Få synes å tenke stort på de 2,8 millioner palestinerne
som lever på Vestbredden, under De palestinske
selvstyremyndighetene (PA). Altså det begrensede
selvstyret i de okkuperte områdene som ble
opprettet i kjølvannet av Osloavtalen.
Palestinerne på Vestbredden faller stadig lengre
bak palestinerne i Israel når det gjelder levekår. De
styres av upopulære ledere. De unndrar seg konsekvensene
av dette ved ikke å avholde valg. Fatahs
sklerotiske leder, 82-årige Mahmoud Abbas, er stadig
sjeldnere å se.
De palestinske selvstyremyndighetene har i liten
grad klart å fremme velstand i områdene de kontrollerer.
De er også korrupte. Ifølge deres egen riksadvokat
underslo myndighetene 700 millioner dollar i
perioden 1994-2006.
Den palestinske anti-korrupsjonsorganisasjonen
Coalition for Accountability and Integrity viser i sine
rapporter at problemene vedvarer. Det trikses med
toll, med ansettelser i offentlig sektor. Flere lønninger
utbetales enn hva det er ansatte i sikkerhetstyrkene.
I stillhet synes alle parter, også palestinerne, å
akseptere at Oslo-avtalen er død og at status quo vil
vedvare. Under Oslo-avtalen ble Vestbredden delt
inn i tre administrative områder. A-områdene styres
av PA, C-områdene av palestinerne og B i samråd.
Dette er ikke tre striper som i det franske flagget. Det
er som en sveitserost, der A og B er hullene og C er
osten.
Problemet er at det blir stadig flere israelske bosettere
på Vestbredden, primært i område C. Organisasjonen
Peace Now rapporterte at byggingen av
nye bosteder økte med 17 prosent i fjor, relativt til
det siste tiårets årlige gjennomsnitt.
Siden Donald Trump kom til makten i USA har
Israel lagt fram planer for 10535 hus, mens tallet
for Obamas to siste år ved makten var 4611. For
palestinere er det vanskeligere å få byggetillatelse
i område C. Ifølge Peace Now avslås 94 prosent av
slike søknader.
De palestinske områdene er redusert til adskilte
lommer. Dermed er det simpelthen lite igjen å bygge
en stat på. Blant unge palestinere i de okkuperte
områdene er støtte for en tostatsløsning fallende.
Utenlandske donorer har siden 1994 gitt de
palestinske selvstyremyndighetene anslagsvis 20
milliarder dollar, ifølge Gal Berger, som følger saken
for israelsk rikskringkasting. Han spør seg om hvor
lenge vestlige land vil finansiere den israelske okkupasjonen.
Og dette er et spørsmål som må stilles. Norge er
formannskap for giverlandsgruppen for Palestina
(AHLC). Vi har gitt over 7 milliarder kroner i bistand
til Palestina siden 2005. Det synes underlig å fortsette
når partene nå snakker om en tostatsløsning
for å få disse pengene.
Da jeg spurte Gal Berger om hva som vil skje dersom
støtten trekkes, påpeker han at selvstyremyndighetene
er mindre avhengige av støtte enn før,
dels på grunn av kutt fra donorene. Allikevel vil en
terminering trolig føre til selvstyremyndighetenes
kollaps.
Nedtrapping er da trolig en bedre løsning. En
rekke land har i den senere tid kuttet i støtten til PA,
med henvisning til at misnøye med PA. Bak all prinsippfastheten
synes mange giverland at 24 år med
understøttelse er nok.
Det hjelper ikke at Netanyahu ringakter statene
som betaler for selvstyremyndighetene, mens Abbas
klager mye og lytter lite. Som Jim Baker, utenriksminister
under George Bush den eldre, i sin tid
sa: «Vi kan ikke ønske fred mer enn partene selv».
En slik tanke er kjetteri. Israelerne kan ikke
forestille seg å leve i en stat med en stor muslimsk
minoritet. Palestinerne kan ikke forestille seg at det
israelske flagget skal være deres. Men slik er verden.
Tidvis er totalsummen av en mengde små, isolert
sett rasjonelle, beslutninger det stikk motsatte
av hva noen av partene hadde ønsket.