Av Asle Toje (Morgenbladet 10-10-2003)
Et tiår etter sin død nyter Willy Brandt en enorm og økende popularitet. Er det gjenforente Tyskland i ferd med å få sin evige kansler?
I Berlin blandes trangen mot en lykkelig fremtid med et snev av nostalgi for den vanskelige fortiden. Kansleren som ble tvunget til å gå av i 1974 er blitt en del av denne tidsånden. Han er blitt den skalaen som tyske politikere uunngåelig måles opp mot: Er han (eller hun) en Willy Brandt?
Jeg satt og ventet på mannen fra Willy Brandt-huset som skulle forklare meg bakgrunnen for den enorme popularitet Brandt nyter i dagens Tyskland. For å korte tiden leste jeg i Peter Merseburgers biografi som nylig kom ut på dansk:
«Willy Brandt var en mand med mange stationer og anskuelser: venstresocialist og revolutionær, koldkriger og frontbyskommandant samt kansler for østpolitikken og for forsoning.» Ja vel. Men hvorfor velger det gjenforente Tyskland seg Willy Brandt foran markante ledere som Konrad Adenauer og Helmut Kohl?
«Fryktelig kjekk». En tysk venninne mente svaret er at «Brandt er den beste kansleren vi har hatt. Han var kjederøyker, hans første kone var norsk – og så,» la hun til, «og så var han fryktelig kjekk. Holder ikke det?»Jo da, Brandts barske utseende er nok en faktor. Men hvis det var det hele, ville vi kunne vente en Jagland-kult i Norge om noen år. La oss være enige om at det nok aldri vil skje.
Jeg hadde alt kommet et stykke ut i biografien da en pinlig berørt sekretær kom frem og fortalte at min guide simpelthen ikke var å oppdrive. «Men,» lyste han opp, «du som kommer fra Norge vet nok mer om Willy Brandt enn de fleste tyskere?» Et lønnlig håp.
En uformell spørreundersøkelse blant venner viste en entydig tendens: Vi under 30 vet lite om sosialdemokraten som ble gjort fedrelandsløs av Hitler, som måtte flykte fra Norge foran den tyske invasjonsstyrken, som vendte tilbake til Berlin i norsk uniform og senere tjente ni år som Vest-Berlins borgermester. Han som ble utenriksminister og kansler og returnerte til Norge, denne gang for å hente nobelprisen for sin forsoningspolitikk overfor kommunistblokken.
En knelende skikkelse. Pussig nok husket heller ingen borgermesteren som stod ved siden av da John F. Kennedy med umisskjennelig amerikansk schwung erklærte Ich bin ein Berliner.
I Berlins røde rådhus er nå Klaus Wowereit borgermester. Han vokste opp i Berlin under Brandt, og er i dag en av Tysklands mest profilerte politikere.
Wowereit spiller på likhetene med Brandt. (Bill.Mrk: Kjekke, fedreløse sosialdemokrater fra trange kår som ser uformelle ut i dress.)På hjemmesiden hans står det at Wowereit takker Brandts skolepolitikk for at han i det hele tatt fikk en høyere utdannelse. Da kansler Gerhardt Schröder svingte innom 50-årsfesten til Wowereit hadde han med seg en gave – et portrett av Willy Brandt.
Skal man se nærmere på det samlede Tysklands selvbilde kommer man ikke forbi en knelende skikkelse på en betongtrapp i Warszawa. Den 7. desember 1970: Med dype furer i det brede, alvorlige ansiktet går Vest-Tysklands kansler mot minnesmerket over de utryddede jødene fra Warszawa-gettoen. Et øyeblikk står han der, hodet bøyd. Så, synker Willy Brandt i kne. – Det var som man kan høre verden gispe.
En lignende kanossagang hadde ikke Tyskland sett siden, vel – Kanossa. 48 prosent av vesttyskerne stemplet gesten som «overdrevet»i en meningsmåling kort etterpå.
Her ligger et viktig spor til Brandts sterke posisjon i dagens Tyskland: Historien har gitt ham rett. Den jødiske forfatteren Stephan Zweig skriver om «Evige Øyeblikk» der ett menneske – en handling – endrer menneskehetens historie for alltid.
Knefallet på ruinene av den jødiske gettoen kan simpelthen ikke overvurderes. Som glødende antinazist var Brandt ikke personlig ansvarlig for jødeutryddelsen. Likevel tok han det tredje rikes forbrytelser på sine og det moderne Tysklands skuldre.
Fallet. Willy Brandt brøt flere av tabuene i tysk politikk. Han godtok anneksjonen av de tyske områdene i øst. «Vi gir ikke bort noe som ikke ble gamblet bort for lenge siden,» sa Brandt. Mange drømte om at områdene som de var blitt fordrevet fra, på et eller annet vis skulle finne veien tilbake.
Med Brandt oppstod et nytt Tyskland. En nasjon i to stater. Mer enn noen annen kansler bidro Willy Brandt til å forløse Tysklands problematiske fortid. Uten dette arbeidet spørs det om Tysklands gjenforening ville vært mulig.
Selv hans svakheter og nederlag bidrar til å bygge myten rundt ham. I ettertid tilgir man ham at han var både tørst og kvinnekjær. Også hans politiske endelikt har noe storslagent over seg. Da den personlige sekretæren Günter Guillaume i april 1974 ble avslørt om DDR-spion rev han kansleren med seg i fallet.
TV-thrilleren «I maktens skygger» som handler om Guillaume-affæren, kommer på fjernsyn i Tyskland i slutten av denne måneden. I en pikant vending spiller den yngste sønnen, skuespiller Matthias Brandt, rollen som farens sekretær.
Han toner i et intervju med fjernsynskanalen NDR ned sviket mot sin far, og påpeker at Guillaume også på mange måter var et offer. Men for de fleste tyskere er det kansleren som var offeret. Mens gamle nazister gjorde gode karrierer i det vesttyske økonomiske miraklet, valgte Willy Brandt å falle på sverdet mens den kalde krigen hvinte rundt hushjørnene.
Nobelprisvinneren Günter Grass, som var våpendrager og taleskriver for Brandt, skrev i Blikktrommen om en liten gutt som blir forkrøplet i oppveksten og som lever og utvikler seg parallelt med Tyskland i etterkrigsårene. Brandt og Grass delte drømmen om et Tyskland som på tross av alt hadde en fremtid.
Willy Brandt døde i 1992. En mann etter det moderne Tysklands selvbilde: sosial, fremadskuende, ikke-dogmatisk og fremfor alt forbannet menneskelig. En mann som bidro til at det moderne Tyskland ikke er blitt som Oscar i Blikktrommen.
Dagens Berlin sitrer – bygninger reises, vegger males, utstillinger åpnes, musikk dundrer i bakgårdene. En by etter den gamle borgermesterens hjerte. Man kan liksom se for seg Brandt med sigaretten limt i munnviken ved kafébordene i Kastanienallè; på utendørskino i en okkupert bakgård i Friedrichshain eller ruslende mellom sementblokkene ved minnesmerket over jødeutryddelsen. Og det gjør han på sett og vis. Willy Brandt lever videre gjennom den liberale, inkluderende, muliggjørende stemningen som i dag gjør at unge fra hele verden flokker til den tyske hovedstaden.
I anledning Willy Brands dødsdag 8. oktober 1992.