På tide å erkjenne at Norge har et tatoveringsproblem

Minerva 9 Mar 2018

Asle Toje

Tatoveringer er vanlig. «Tramp-stamp», «crazytribals» og «fullsleeves» er like vanlig som Toyota. Norge befolkes av korsryggstatoverte sykepleiere, bussjåfører med blekkete nakker og bartendere med langermet symbolkaos. Tatoveringer har gått fra opprørsk til allemannseie og videre til det jeg skal skrive om her.

I fjor reiste jeg av ulike grunner Norge rundt, og over alt var det en fellesnevner; masser av tatoverte landsmenn. Ett øyeblikk var jeg i Stalheim og tittet ut over et landskap så dramatisk at jeg glemte fortid og fremtid. Og som Per Sivle selv skulle skrevet det, kom det ei ungjente opp stien, vakker som landskapet selv. Hun hadde en flådd og bloddryppende hodeskalle langs leggen.

Seterjenten var bærer av et forholdsvis nytt fenomen: Spredningen av tatovering til den norske middelklasse. Tatoveringen var tidligere en proletarisk form for pynt. Borgerskapet anså det som et symbol på underklassens råskap, dårlige smak og manglende evne til å tenke langsiktig. Den gang fikk mange nordmenn tatoveringer til sjøs i tenårene, Kong Haakon VII var en av dem.

Så hva er poenget med tatoveringer? Enkelte steder er tatoveringer symbol på kulturell tilhørighet.  Dette går igjen fra gjengmedlemmets koder, til Yakuza-mafiaens stilleben og fengselsfuglens ansiktstatovering. Som en kontrast til dette kommuniserer middelklassetatoveringene derimot oftere tilhørighet til et forestilt utenforskap.  Forestilt fordi få har reelle bånd til maorier, rockeband eller gjengmedlemmer.

Middelklassetatoveringene er mer et signal om en slags åndelig samhørighet med de grupper som utviklet tatoveringens symbolikk.  Dette høres luftig ut, fordi det er det. Vil du se en nordmann gremmes? Spør hva tatoveringen hans symboliserer –- og prøv å få et skikkelig svar.

På morgenflyet til Kristiansand delte jeg rad med en mann som hadde tatovert «Gunnar» i snirkelskrift på håndbaken. Ufrivillig nærhet til samtalen avdekket at sønnen het Gunnar og at faren ennå ikke hadde innsett at det å konstant å minne seg på hva sønnen heter, ved å tatovere det på hånden, sender stikk motsatt budskap enn hva som var ment.

Tatoveringen som kommunikasjonsform er påfallende stinn av symbolikk. Bredden i dette billedspråket synes å samsvare med T-skjortemotiver i skala 1:1. Og de to synes omtrent like effektive i å besjele bæreren med lånt kredibilitet. Uavhengig av alt dette synes de fleste nordmenn å se sin ‘tattis’ som utsmykking «fordi jeg kan», et slags uttrykk for særpreg.  

Dette er et filosofisk spørsmål: Kan tatoveringen uttrykke fandenivoldsk individualisme når den er alminnelig? For om fargelagt hud en gang var et opprør mot samfunnets normer, er det i dag normen.  Anslagsvis én million nordmenn har tatoveringer, om tall fra sammenlignbare land gir en pekepinn. Tallene er usikre, dels fordi mange tar sjansen på å tatovere seg i land de ikke ville risikere å drikke vann fra springen.

Det underlige er at så mange føler et behov for å vansire seg for å overbevise folk de ikke engang kjenner, om sin individualisme. Dette understrekes, om noe, av den ofte haltende symbolismen som folk velger å feste til huden for resten av livet.  For mens sjøfolkenes ankre og hjerter merket «mor» hadde en forståelig symbolikk, trenger middelklassetatoveringen ofte forklaring… som vi alle vet det er uhøflig å be om.

Da står vi igjen med tatoveringer som utsmykning. Her er kvaliteten på utførelsen naturligvis ett element, likeledes originalitet og bestandighet. De to første vil variere, men det tredje er mer entydig: Til å være permanente er tatoveringer forbausende lite holdbare. Hver sommer forhandles våre badestrender er et redselskabinett av molefonkne sommerfugler, falmede symboler, forstrukne armbånd og kinesiske tegn som ingen – -absolutt ingen –- bryr seg om hva betyr.

På 1990-tallet fikk stadig flere kvinner tatoveringer, inntil da var dette nesten utelukkende for menn. Resultatet har vært noe i retning av en nasjonal en katastrofe. Ofrene er mange og skamfulle. Og unge kvinner bør få vite dette. Vi kunne trenge en slags #metoo der kvinner viser frem sine gamle tatoveringer og bekjenner: Så dum var jeg, ta lærdom. Det ville være en solidarisk og klok investering i den kommende generasjon.

Jeg er mann, jeg kan absolutt se at en liten delfin dukkende ned under bikinikanten på en duggende skjønnhet er sexy. Jeg sier bare at et halvt liv og to barn senere er denne tatoveringen ikke der den var, og den er ikke.. hva er det de unge sier? Classy? Uansett har tanken om at en tatovering viser at du er et sexy råskinn, gått av moten som Justin Bieber.

I sum: folk bør slutte å tatovere seg, og de bør slutte fordi det er banalt, korttenkt og mest av alt fordi gamle tatoveringer er stygge tatoveringer. Og til alle dere med blekk-anger: Kilder vil ha det til at PicoWay-laser fjerner gamle synder på en kostbar, langsom og smertefull måte. Som jo er passende. For som en ryggtavle i Stokmarknes sier det: «Blood In, Blood Out».