Bergens Tidende 27. apr 2017
Det franske folk ble gitt valget mellom en konservativ nepotist, to utopiske sosialister, en nasjonalist, en ung tåkefyrste og seks middelhavsfarere. De valgte seg nasjonalisten og tåkefyrsten. I de fleste medier er konklusjonen at finalen den 7. mai er en ren formalitet, at Emmanuel Macron vil beseire Marine Le Pen. Lett.
De statsbærende partiene led forsmedelige nederlag og velgerne skal nå velge mellom den nye bevegelsen Fremad Marsj! og Nasjonal Front, en eventyrlig seier for 39-åringen Macron. Dersom velgerne sender ham til Elysee-palasset betyr det at hurra-globalisme fortsatt kan vinne valg. Derfor trykker det bestående Macron til sitt bryst.
Det er noe med Emmanuel. I 2017 forelsket Frankrike seg i presidentkandidatens gutteaktige vesen – den innstendige stemmen og hans avvæpnende, hareidske sjarm. Emmanuel Macron ser ut som det han er – en ung mann med sine beste år foran seg. Og han kler seg med skjødesløs eleganse, en Lillelord som forstår den nye verden og liker den. Riktig nok er hans solariumsbrune 64-årige kone (og lærerinne) litt merkelig, men la gå.
Men Macrons plettfrie overflate er en tynn ferniss. Han hevder å være «hverken til høyre eller til venstre» men for et drøyt halvår siden var han økonomiminister for Sosialistpartiet, som han har tilhørt siden ungdomstiden. Han oppgir å mangle formue, noe som synes vanskelig å tro, gitt hans fortid som «investment banker» i Rothschild & Cie Banque, kjent for sine lubne lønninger.
Macron er av den nye venstresiden. Bill. Mrk: Vakre, privilegerte, karrierepolitikere som liker arbeiderklassen, men ikke nødvendigvis menneskene som utgjør den. Han er for frihandelsavtaler og lover å gjenopplive den tysk-franske motoren som drev frem europeisk integrasjon på 1900-tallet, selv om de to ikke lengre er i samme økonomiske vektklasse.
Macron er produkt av den nasjonale administrasjonsskolen, ENA, hvor eliten lærer en pragmatisk innfallsvinkel til politikk. Hans politikk er således à la carte; sikkerhet fra de konservative; økonomi fra liberalerne, miljø fra de grønne og velferd fra sosialistene: alt fargekodet i programmet for de tungnemme velgerne.
Programmet er heller vagt og det kom da heller ikke på plass før to måneder før valget. Det sentrale er uansett slagordene: «Frankrike må være en mulighet for alle!» Vanligvis ville dette være nok til seier over en upopulær populist, men det er ikke normale tider i Frankrike. I bakhodet murrer minnet om en annen ENA-sosialist som gikk til valg på gode ord og vakre bilder. Ségolène Royal tapte i andre runde av presidentvalget i 2007.
Det er en motsetning i Macrons politikk. Han lover skattekutt til store selskaper, å kutte 120.000 offentlige stillinger og arbeidsmarkedsreformer med sikte på å utvide arbeidsuken og heve pensjonsalderen. På samme tid skal forbrukernes kjøpekraft økes, uten å øke byrdene for arbeidsgiverne. Hvordan skal dette miraklet skje? Gjennom dialog med partene i arbeidslivet og gjennom tverrpolitisk samarbeid. At ingen har tenkt på det før?
Fordi Frankrike er i en endeløs strid for å bringe sammen to magnetiske motpoler: å balansere en aktiv stat og «økonomisk patriotisme» med liberal markedsøkonomi og mindre stat. Denne spenningen har gang på gang vist seg å umuliggjøre dyptgripende reformer. Macron har ingen troverdige forklaring på hvorfor han vil lykkes der andre har feilet.
Motkandidaten Marine Le Pen har hatt en stotrende valgkamp så langt. På tross av at hun er kvinne og på tross at hun har et tydelig forsprang blant unge velgere – sentrale ankepunkter for Hillary Clinton og imot Brexit – får hun ingen drahjelp fra mediene. Kanskje fordi Front National er et genuint illiberalt parti
48-åringen er mer populær enn Front National og har nå midlertidig trådt tilbake som partileder for å gjøre dette til et personvalg mellom Macron og henne selv. Det gjenstår å se hvem det vil gagne i et land hvor gjennomsnittsvelgeren er nærmere 50 år gammel.
I valget som kommer står nasjonal mot global, verdier mot identitet, åpen står mot lukket. Naturligvis er ikke noen av disse enten eller, like lite som arbeid og kapital i sin tid var det. Men nå settes det hele altså på spissen.
Det står om Frankrikes fremtid, intet mindre. Går veien videre gjennom de virkemidlene som har etterlatt landet i sin nåværende forminskede stilling, eller er franskmenn vrede nok til å prøve å gå alene, slik britene gjorde med Brexit?
Den store forskjellen mellom Storbritannia og Frankrike, er at en bunnsolid økonomi ga britene selvtillit. Frankrike er inne i en tiårlang økonomisk krise. Kanskje like greit, tenker enkelte – med et smertefullt brudd enn å sykne hen i det stille? Macron mener Frankrike kan lykkes innenfor de gjeldende rammer. Et optimistisk forslag til et pessimistisk folk.
Meningsmålingsinstituttet Elabe har simulert valget og konkluderer at Macron vil vinne – nær sagt uansett. Men meningsmålinger og valg er to forskjellige ting. Le Pen vil håpe (men aldri innrømme) at terror gjør sikkerhet til det store spørsmålet på valgdagen. I dette har hun nemlig en sterkere merkevare enn Macron.
Macron vil håpe at media ikke vil gå ham nærmere etter i sømmene før valget er tatt. Det største problemet med Macron er at han er genuint liberal. Han minner mest om leder av et av Europas liberale partier, du vet: de med 5 prosents oppslutning. Nærmere bekjentskap kan få mange velgere til å sitte hjemme, slik de gjorde da Hillary ikke ble president.