Klassekampen Dec 2, 2009
Da Sverige og Danmark bremset ned, satte Norge bistandspolitikken i 4. Vi gir i dag bistand til over hundre land gjennom flere hundre bistandsorganisasjoner på et utall forskjellige måter med et mylder av målsetninger. Resultatet er hva tilhengerne kaller en «multidimensjonal mosaikk» – og kritikerne kaller «full fart i alle retninger».
I takt med at bistandsbudsjettene har økt dramatisk, har evalueringen og følgeforskningen blitt stående på stedet hvil. Vi vet i dag lite om de faktiske effektene av norsk bistand rent ut over anekdoter og enkeltevalueringer. De to foregående versjonene «Resultatrapport» etterlater et forstemmende inntrykk av et direktorat som har mistet oversikten. Om årets rapport som lanseres 30 november sier noe vi ikke alt visste, gjenstår å se.
Uansett fremskritt så ikke vent at rapporten vil snakke om korrupsjon, forvrengning av markeder eller klientifisering. Mens norsk bistandsindustri har tendert til å ta æren for mer enn sin del av fremskritt i Afrika, har den vært lang mer påholden i å påta seg ansvaret for negativ utvikling. Selv når den knyttes direkte til feilslått bistand. Hvorfor mange av landene Norge har gitt mest penger, har utviklet seg til å bli diktaturer? Ingen har stilt spørsmålet.
Over de siste 60 årene har minst 1 billion dollar blitt gitt Afrika i bistand. Allikevel er den reelle per-capita inntekten er i dag lavere enn på 70-tallet. Listen av de landene Norge gir mest bistand minner mistenkelig om listen av verdens mest korrupte stater. De fleste av våre «hovedsamarbeidsland» fra de siste femti år sitter i dag fast i bistandsavhengighet.
Hvordan kom vi så galt av sted? Grunnene er mange. Mye av norsk bistandspolitikk utformes ad hoc, mer etter ministerens personlige interesser og reiseplan, enn noen overordnet plan. Som Poul Engberg-Pedersen, direktør i Norad sa det « Men jeg er enig i at vi ofte har for ambisiøse mål, og at vi ikke har vært gode nok til å dokumentere resultatene». Manglende kunnskap, manglende kompetanse, tendensen til å forlite seg på egne slagord har alle spilt en rolle. I tillegg kommer det at Norad kontrollerer pengene satt av til forskning, evaluering og informasjon. Dette har bidratt til å utviklingshemme kritiske perspektiver.
Det viktigste er allikevel trolig at bistandslobbyen (statsmakt, organisasjonsliv og forskning) er så tett integrert, så lagspillende at ingen våger å si høyt det alle vet: Aktivitetsnivået er mye høyere enn vi har administrative ressurser til å håndtere. Vi har ikke noe annet alternativ enn å overføre pengene og håpe på det beste.
Norsk bistandspolitikk er preget av naivitet. I alle fall hvis naivitet innebærer å gang på gang anta et godt utfall når erfaring peker i motsatt retning. Penger øses ut under antagelse om at dette er en uvanlig ærlig bransje, mens data fra den svenske riksrevisjonen tyder på at bistandsbransjen er uvanlig frynsete.
Hvor mye norsk bistand som ender ofte opp i feil lommer, vites ikke. Det skorter på data. Det er folk flest i Afrika som betaler prisen. Penger er ikke «myk» makt. De former maktstrukturer. De kan hjelpe fattige og sette hjul i sving, men de kan også avle korrupsjon, sette markedsmekanismer ut av spill og kortslutte demokratiske prosesser.
I den leseverdige antologien « Missionaries, Mercenaries and Misfits» gir Rasna Warah et nedstemmende bilde av bistandseliter. Det er spesielt interessant å lese om bistandsbransjen som tjener store penger på sin idealisme og utvikler levesett og oppførselsmønstre som mest av alt minner om tidligere tiders kolonialister. Kenyaneren beskriver hvordan etterfølgerne etter Daniel arap Moi, blir like korrupte som sine forgjengere. Slepphente giverland gjør det ganske enkelt for innbringende å la seg korrumpere.
Norge har mye å skamme seg over på dette punktet. Hvem kan glemme Ugandas President Musevenis nyinnkjøp av et privatfly til 335 millioner kroner? Eller milliardunderslagene i Fatah? Eller nå nylig, da Norge foran alle andre bistandsgivbere var sist ut og først inn med bistand til Mugabes Zimbabwe, hvor urovekkende anekdoter lekker ut om bistandskorrupsjon i Tsvangirais leir. Det bemerkelsesverdige er at Norge i mindre grad enn andre giverland påtaler misbruk. Tvert om er det enda langt igjen før den norske bistadslobbyen innser at bistand kan være en del av problemet, ikke bar en del av løsningen.
Saken er den at Norsk bistandspolitikk har kommet ut i et uføre hvor aktivitetsnivået er større enn hva de administrative resursene klarer å håndtere. Mål og midler er i dag sammenfiltret i en slik grad at prosess ofte blir et mål i seg selv. Den påfølgende mangelen på etterprøvbare resultater skaper behov for den slags arbeid som årets «Resultatrapport» er et eksempel på. Norad-direktøren bedyrer at Norad er en tilhenger av uavhengig og ekstern evaluering. Vi vet alle at det er en stor bransje bistandskonsulenter som tar igjen i fartstid i bistandsindustrien det de mangler i utdannelse og som leverer store mengder rapporter med behagelig duse konklusjoner.