PUBLISERT i Minerva Mandag 06. mars 2023 – 16:07
Prins Harrys biografi handler om dumme menn og troll til kjerringer.
En venn sendte meg en PDF av Spare. Jeg takket høflig og glemte prompte. På en lang flytur innså jeg at Hollywood hater slike som meg og at underholdningsvalget sto mellom å la meg marinere i woke og biografien til Prins Harry (38).
Det ble boka. Nå er det blitt vanlig å anmelde med «jeg leste boka slik at du skal slippe», men dette er ikke en slik anmeldelse. Spare er faktisk verdt å lese. Harry har åpenbart tenkt – og noen andre har skrevet.
Det er lett å like Soldat-Harry selv om han ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Han lette visst lenge da en skøyer ba han hente om en venstrehendt skrutrekker. En ting han glemte å skrive om i boka, er at han ikke forstod at hans tilknytning til regimentet Blues and Royals var betinget av at han er kongelig.
Jeg har det fra innsiden at det kom som et sjokk da han fikk vite at regimentet ikke har en stilling ventende på ham, eller at han ikke får bruke uniformen til festlige anledninger. Nå er han en forhenværende offiser og expat. Han er en fremmed i et fremmed land.
Så er det Meghan. Glem Meghan. Hun kan i alle fall ikke ta skylden for at Humanitære Harry er den minst gilde av alle Harryene vi møter i boka. Det er sikkert tilfeldig at ei dame som ikke er på talefot med sin famille, treffer en mann som senere også bryter med familien sin.
Enkelte kjærestepar er i sum mindre enn sine elementære bestanddeler. Harry og Meghan høres ut som riktig slitsomme middagsgjester. Slike som har matallergier og sterke meninger om klima. Dessuten avbryter hun ham hele tiden.
Overgangen fra Partyprins til Humanitære Harry er skremmende og beklagelig. Til sist blir det så ille at Kronprins William ikke ser annen utvei enn å banke litt vett inn i skolten på lillebroren. Heller ikke dette lyktes.
Jeg forstiller meg Williams indre dialog forut minnet om da Sean Connery snakket om vold og kvinner: «if all other alternatives fail and there has been plenty of warning», og la til, «If a [lillebror] is hysterical, or bloody-minded continually, then I’d do it».
Harry er ofte hysterisk selvmedlidende. Han brukte harde ord da faren sa at det ikke passet seg å dra den rasist-anklagende Markle inn på dronningens dødsleie. Han anklaget broren for å ha kopiert medienes syn på kona. Som om broren ikke hadde møtt dama.
Harry får et par lusinger, han får ødelagt smykket sitt og ringer psykologen. Sammen blir de enige om at Harry har posttraumatisk stresslidelse. Tenk deg hvordan akkurat den blir mottatt blant den nevekjempende britiske arbeiderklassen. Godt at det er han andre som blir konge.
California er trolig det eneste sted i verden hvor Markle verdsettes høyere enn Harry. Så Harry og Meghan flytter dit hvor de samler på diagnoser, pleier neuroser og har det greit, men ikke veldig greit. Harry har brent broene til familie, kongehus og folket.
Problemet for Harry er at han i sin enfoldighet ikke har innsett at når du først har invitert mediene inn på soverommet, er det umulig å få dem ut igjen. Komiserien South Park gjorde et poeng ut av da de sendes ut på en «verdensomspennende privatlivets fred»-turné.
«Den dumme prinsen og hans stupide kone» piner småbyen med sitt selvmotsigende behov for oppmerksomhet og anonymitet. «Jeg ser absolutt ikke på meg selv som et offer», sa Harry under en strømmet konsultasjon med psykiateren Gabor Maté lørdag 4. mars 2023.
Foruten å lære at Dr. Maté deler ut diagnoser som konfekt, får vi også se hvor selvmedlidende folk kan bli av terapi: «Jeg er veldig takknemlig for å kunne dele historien min i håp om at den vil hjelpe, styrke, oppmuntre andre». Selvopptattheten er visst hans gave til verden. Du lyt si takk.
Ifølge en annen psykiater, Theodore Dalrymple (Anthony Daniels), spekulerer new-age-troen i et upresist bekjennelsesspråk som tillater folk å forestille seg at de blottlegger sine sjeler når det i virkeligheten bare avslører sin egen grunnhet:
«Få legger merke til at tap av skamfølelse betyr tap av privatliv; tap av privatliv betyr tap av intimitet; og tap av intimitet betyr tap av dybde. Den enkleste måte å produsere grunne og overfladiske mennesker på, er å la dem leve livet sitt helt åpent, uten å skjule noe.»
Det noe også annet, noe mørkt. Det er en underliggende desperasjon i Harrys bok, en fortvilelse som griper leseren i jakkeslagene og hveser gutturale ord med vidåpne øyne: Vi tvinges til å møte blikket til et offer for vår besettelse med kjendiser. Harry er mørk, morbid.
Mens Eros er samhørighet, representerer dødsinstinktet, Thanatos, oppløsning av det som var bundet sammen. I henhold til Freud, opptrer død og liv vanligvis i forening. Forstyrrelser i balansen fører til psykisk sykdom. Narsissisme kan, i ytterste fall, være selvødeleggende. Det er kanskje derfor kjendisyrket er så selvmordsutsatt.
Harry kaller boka «Spare», i et pek til frasen fra aristokratiske sirkler om behovet for «an heir and a spare». Norges reserve, Martha Louise, funnet seg en sjarlatan. Du ville tro ei dame som pusher femti burde vite bedre, men en skjermet oppvekst kan gjøre folk forbløffende naive.
Dagens kongelige fødes mellom himmel og jord. På den ene siden er de høyst spesielle, fordi du er kongelig. Hvordan? Det er høyst uklart, i det minste for reserven. På den andre siden skal de kongelige være folkelige og på samme tid være opphøyede bærere av det blåe blod.
Harry har gjort det klart at han ikke ønsker noen del av den konstitusjonelle kongemakten, han ønsker bare å få drive med sitt. Kanskje det ikke er så rart at han vier seg til offentlig selvterapi som bekrefter at «ja, det er noe med Harry».
Det kommer ikke til å gå godt for Harry. Min erfaring med svake menn og slemme kvinner, tilsier at Meghan vil forlate ham og at Harry vil gå til hundene. Kanskje som Prins Andrew, kanskje som Kong Edvard – trolig med mindre verdighet. Terapien vil se til det.