«- en bit av Sparta midt i Babylon.» S. Huntington.
Trykket i Tidsskriftet Norges Forsvar 26.06-2010
Satirebladet The Onion anmeldte en gang om at et tv-spill som ble hyllet som «det mest realistiske krigsspillet til dags dato», komplett med «endeløs venting» og «meningsløse oppdrag». Ingen tvil om at det er forskjell på krig i teori og i praksis. I teorien er det norske forsvaret hva Espen Barth Eide kaller «tidsriktig», mens i praksis er en annen. Åpne kilder viser at Norges forsvar har liten eller ingen evne til å forsvare landet. Kutt har gjort at Forsvaret har mistet evnen til å fungere som organisk enhet. Uten at det har tilegnet seg noen nevneverdig kompetanse på intervensjonskrigføring.
Jeg kan ikke vurdere sannhetsgehalten i disse påstandene. Men jeg registrerer at mange mener det samme. Men hvordan kunne dette skje uten protester fra offiserskorpset? Spørsmålene fikk meg til å gå tilbake til selve ur-teksten om forsvar og samfunn, The Soldier and the State fra 1957. I boka argumenterer Samuel Huntington for at liberale samfunn må beskyttes av et offiserskorps gjennomsyret av konservativ realisme. Liberale friheter må vernes av militære som tar høyde for den mørke siden av menneskenaturen. De er motvekt mot idealister som har tror, i Halvdan Kohts ord, at «Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred».
Vi som slår ihjel
Synet på idealister hadde Huntington fra teologen Reinhold Niebuhr. Denne var vitne til hvorledes den sosialistiske fredsbevegelsen i mellomkrigstiden som gjorde sitt for å hjelpe nazistene gjennom å tvinge demokratiene til å ruste ned mens diktaturene rustet opp. Huntington skriver åpenhjertig at venstresiden er god på reformer men, ikke på nasjonal sikkerhet. De er «praktfullt varierte og kreative når det begrenses til hjemlige forhold», skriver Huntington, men de glemmer ofte at utenrikspolitikk styres av en blekere, mer begrenset virkelighet enn innenrikspolitikken.
Huntington minner oss om, er at den moderne offiser er en fagmann, hvis jobb er forvaltningen av vold og hvis klienten er staten. Krig er verken rettferdig, eller nobelt. Hovedregelen er at militære gjør det som trengs for å vinne. Oppsummert i tittelen på Lars Møllers bok: «Vi slår ihjel og vi lever med det». Det er derfor viktig å forsvare militære verdier fra de som vil tvinge forsvaret til å spille etter sivilsamfunnets regler. Det må, i følge Huntington, altså finnes en balanse. Militæret skal ikke gripe inn i samfunnet, men sivilsamfunnet skal heller ikke dominere militæret. «De militære idealer er på sitt beste», skriver Huntington, «en bit av Sparta midt i Babylon».
Sivil kontroll
Soldaten og Staten er ikke noe forsvarsskrift for militarisme, men snarere en analyse av militærets rolle i et demokrati. Huntington skrev boken som respons til Harry S. Trumans avskjedigelse av General Douglas MacArthur for ordrenekt, i 1951. MacArthurs politiske ambisjoner uroet Huntington, fordi det undergravde ideen militæret som statens tjener. Denne uavhengigheten viste seg senere å være uunnværlig da forsvaret viste seg å være det sterkeste bolverket mot senator Joseph McCarthys angrep på den amerikanske venstresiden.
Den mest slående delen av Soldaten og Staten er det tre sider lange forordet, der det 29 år gamle Huntington kirurgisk streker opp militærets rolle. Han skriver at målet «er å maksimere militær sikkerhet, med minst mulig offer av andre verdier i samfunnet». I USA har fagdebatten fokusert på farene for underhånds manipulering fra et ’militær-industrielt kompleks’. Men Huntingon advarte også mot overdrevet innflytelse den andre veien. Som han påpekte i et intervju i 1976: «Sivil kontroll» av det militære har blitt et omkved i munnen på politikere som er flinke til å gjenta, men som mangler forståelse».
Kunst som hån
I Norge har humanitære organisasjoner, forskningsinstitutter og politisk elite knyttet seg sammen et kompleks som, i følge UiO-professor Øyvind Østerud, systematisk overvurderer relevansen av sivile virkemidler som bistand og dialog. Det er vanskelig å si når dette startet. En pensjonert general setter pekefingeren på avskaffelsen av dødsstraff i krig i 1987: «Det var en den første av en serie symbolhandlinger som gradvis har hulet ut forsvaret innenifra». Forsvarspolitikken har blitt ført for å skape gevinst på andre områder. «Som da Forsvarsminister Bjørn Tore Godal i 2001 erklærte at hans fremste mål som forsvarsminister, var å øke kvinneandelen».
Vekslende regjeringer har presset på med reformer som alle har til felles at målet var et annet enn å styrke forsvarsevnene – eksemplifisert ved utstrakt innkjøp av ’kunst’ som håner militære verdier. De senere år har sett en bevisst sammenblanding av utenlandsoppdragenes militære og sivile sider, under slagordet ’integrated missions’ og hvor militæret – dersom rådende språkbruk er noe å gå etter – har blitt underordnet de sivilsamfunnets logikk. Frontoffiserer snakker som om de var i hakkebakkeskogen. Som en menig spissformulerte det – «vi drilles i hva vi ikke har lov til å gjøre, hva vi mangler er trening i å drepe».
Internasjonalisme
Nettopp fordi det tar så lang tid å bygge opp en militær kultur, må sivilister holdes på avstand. Norge kjenner farene ved overdreven sivil kontroll bedre enn de fleste. De samme politikerne som med vitende og vilje hadde redusert forsvaret til «en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner» oppdaget til sin skrekk at forsvaret hadde andre funksjoner enn å gi partipolitisk støtte. Da landet ble angrepet, var reformatorene ingen steds å finne. Forsvaret måtte lede seg selv. Erfaringene under 2. verdenskrig som førte til en gjenfødelse av norsk realisme. Undersøkelseskomisjonen av 1945 sa at offiserene hadde ikke bare frihet, de hadde en plikt til å fortelle folket om hvordan det stod til med forsvaret.
Slutten på den kalde krigen førte til et nytt utbrudd av misjonerende idealisme i Norge. Under en serie svake forsvarsministre, trakk militæret seg inn seg selv. Desentraliseringen av forsvarsledelsen hindret dannelsen av noe uavhengig krigerkultur. Rollen som forsvarsjef ble tømt for uavhengighet. 2005 var et vendepunkt. Det året la forsvarssjef Sverre Diesen ned en forordning hvor offiserer i forsvaret «ikke skal uttale seg om politiske spørsmål, men kun om rent faktiske, fagmilitære forhold i kraft av sin stilling». Det eliminerte effektivt offiserene fra forsvarsdebatten (og er grunnen til at alle intervjuet for denne artikkelen er anonymisert).
Ny generasjon
Forsvaret gikk inn i en periode med intensiv omgruppering toppstyrt av politisk ledelse som manglet militær erfaring. Resultatet er nedslående. Som veteran fra forsvarsdepartementet uttrykte det: «Resultatet av Krohn Devold Barth Eides reformer minner om utfallet av Gudmund Hernes reformer for den norske skolen». I USA har The Soldier and the State har bidratt til tverrpolitisk aksept om at hæren ikke skal brukes som tavle og kritt for politikernes kommunikasjon med velgerne. Det er i denne sammenheng man hvorfor det har sittet så langt inne å røre ved det anakronistiske forbudet mot åpent homofile i landets væpnede styrker.
Politikerne har sluttet å spille rollen som tolk mellom militært og sivilt samfunn. Sistnevnte har glemt at forsvaret er et dødelig våpen, og at det er ment å være det. Norge har en unik mulighet når en ny generasjon kamperfarne lavere offiserer erstatter de velmenende kaldkrigerne. Afghanistan-generasjonen vil prege det norske forsvaret i årene som kommer. Disse må selv ta større ansvar for å frembringe den nødvendige støtte for et sterkt forsvar i befolkningen, og det kan bare gjøre dette hvis de klart formulerer sin relevans for til den nasjonale sikkerhet. Og for å gjøre det må bryte ut av sitt indre eksil.