Sommerbarnas første møte med vinteren

Den kommende europeiske resesjonen kan bli verre enn eurokrisen.

Trykket som spalte i E24, 19 sept 2023

Euroen avsluttet nylig åttende uke på rad med svekkelse vis-a-vis dollaren. Dette er en følge av det voksende gapet mellom Europas vaklende økonomi og kraftigere vekst i USA. Valutaen har tapt mer enn 5 prosent av sin verdi i forhold til USD siden midten av juli.

Svekkelsen skaper tvil om hvorvidt Den europeiske sentralbanken vil våge å heve renten over 4 prosent for å få bukt med inflasjonen mens økonomien er på nedtur. Utfordringen er at kjerneinflasjonen i Eurosonen forblir høy – 5,3 prosent – langt fra målet på 2 prosent.

Nå, som de dystre prognosene trommer mot avisenes forsider, kom jeg i hu en artikkel fra Vanity Fair fra 2011. For Irland kom det første tegn på eurokrisen i form av en telefon til myndighetene fra korttidsparkeringen på Dublin lufthavn.

Parkeringsvaktene undret seg over at parkeringsplassen var full, men ingen betalte. Politiet  sporet bilene til polske gjestearbeidere som hadde kjøpt dem med penger lånt fra irske banker. Fremmedarbeiderne hadde simpelthen dumpet bilene og reist hjem.

Tusener av utleieleiligheter ble også stående tomme. Det økte tilbudet sprakk boligboblen og styrtet Irland ut i økonomisk krise. Soga kan være et frempek for Norge, som i likhet med Irland har mye utenlandsk arbeidskraft, som kun er her så lenge det er godt betalt arbeid å finne.

Etter en lang opptur for verdensøkonomien har mange i Vesten  vondt for å forestille seg ekte nedgangstider. Resesjonen fra midten av 1990 til begynnelsen av 1991 var kort, men skarp. Arbeidsledigheten i Europa steg raskt og toppet seg på 8,7 prosent i juli 1991.

Dotcom-boblen som sprakk i 2000 var også forbigående, men Eurokrisen i 2008 var ikke det. Den kastet deler av Europa inn i den dypeste og mest smertefulle nedturen siden den store depresjonen. Følgene av denne krisen båndlegger fremdeles økonomiene i Sør-Europa.

Forskjellen på 2008 og i dag, var at Europeiske land den gang hadde kapitalreserver, som nå er brukt opp. For finne en sammenlignbar situasjon må vi derfor tilbake til 1970-tallet, en periode preget av forgjeldede stater, politisk kaos og utenrikspolitisk turbulens for Europa.

Da, som nå, opplevde den globale økonomien en plutselig nedgang ledsaget av en bratt stigning i inflasjon. Denne utviklingen førte på 1970-tallet til stagflasjon – altså sammenfall av økt inflasjon og svak vekst.

Billig kreditt, mente mange på den tiden, var problemet på 1970-tallet. Det ble forsterket av nye forbruksmønstre. Den protestantiske etikks fokus på sparing har, over tid i Vesten, blitt erstattet av å kjøpe med lånte penger og deretter se inflasjonen utøve sin aritmetiske magi.

Og under det hele lå – da som nå- et lønnlig håp, om at prisene på boliger bare kan gå opp. Det var en oppskrift på en boom og buklanding. Mye industri gikk tapt. På 1970-tallet gikk industri i Norge fra å stå for 21.9 prosent av brutto nasjonalinntekt til 14,3, ifølge historiker Berge Furre.

Men er ikke dette bare ‘enda en stor krise’ – knapt merkbar bortsett fra koret fra de som ønsker å profittere på den? Kanskje vil nedturen få rubrikken ‘perfekt storm’ et begrep som har gått fra å beskrive et nær umulig sammenfall av faktorer, og til å betegne det motsatte av ønsketenkning.

Renter er en saktevirkende medisin. De bruker tid på å få effekt, og de kan ha noen ubehagelige og forutsigbare bivirkninger hvis de ender opp med å føre til en bølge av konkurser og mislighold. Mot slutten av 1980-tallet var norske aviser fulle av tvangsauksjoner. Folk ‘bodde seg i hjel’ sa vi da.

I 2023 forsikrer sentralbanken at rask heving av renten vil ta luven av inflasjonen fordi nordmenn flest har flytende rente [i motsetning til amerikanere] og derfor reduserer forbruket raskt. Men staten, som bruker seks av ti kroner i Norge, har ikke redusert sitt forbruk. Det sløver trolig kuttenes effekt.

Historien viser at kriger forårsaker finanspolitisk turbulens og valutauro. I likhet med Russlands angrepskrig mot Ukraina, utløste krigen i 1973 mellom Israel og araberstatene en global energikrise. Men den gang varte konflikten kun i noen korte uker. Følgene var mer langtrekkende.

Tilbudet på kreditt er stramt, dels grunnet nye likviditetsregler for bankene som kom på plass etter forrige krise. Låneetterspørselen blant bedrifter er nær et historisk lavmål. Midler som normalt ville blitt brukt på motkonjunkturpolitikk brukes nå på det grønne spranget og krigen i Ukraina.

Den umiddelbare krisen har også avdekket strukturelle problemer. Europa har lavere produktivitetsvekst, høyere gjeldsnivå og mindre gunstig demografi enn for 50 år siden. Vi har også en generasjon ledere som ikke har opplevd den slags nedgangstider som ikke kan bortforklares.

Eurosklerose er et begrep myntet av Herbert Giersch, for å beskrive stagnasjon i Europas økonomier på 1970-tallet og som den tyske økonomen  knyttet til overregulering fra myndighetene og en velferdspolitikk som kostet mer enn staten hadde råd til.

Det slående i dagens situasjon, er hvor tafatte Europeiske ledere er. De fremstår maktesløse i møte med de økonomiske konsekvensene av politikken de har ført. Deres rolle var jo å bruke penger, ikke skape dem? Det er sommerbarnas første møte med vinteren.

I 2023 ventes mer utbredt bankuro og strammere pengepolitikk kan føre til enda svakere global vekst og føre til finanskriser i de mest sårbare fremvoksende markedene og utviklingsøkonomiene. For Europa vil en krise trolig lede ut i stillstand. Taletrengt stillstand.