BERGENS TIDENDE 15.12.2015 Side 3-4
Tyrkia har blitt en brysom alliert. Og vil forbli det.
Nedskytingen av et russisk kampfly på grensen mellom Tyrkia og Syria den 24. november var trolig en overveid besluttning, fattet på øverste nivå. Nedskytingen har økt spenningsnivået mellom øst og vest. Det var den første direkte konfrontasjonen mellom et Nato-medlem og Russland siden et amerikansk U2 spionfly ble skutt ned av Sovjetunionen i 1960.
Det er flere måter å se nedskytingen på. En er at militært sterke Tyrkia gjorde sine allierte en tjeneste. Etter tallrike advarsler fikk Moskva illustrert risikoen ved å krenke Nato-lands grenser. Det vil kunne moderere Russlands tidvis svakt utviklede respekt for andre lands suverenitet.
En annen analyse vil betone at Vesten har mer til felles med Russland enn med Tyrkia i synet på Syria. Tyrkia skjøt ned flyet til en (i Syria) de facto partner uten å konsultere sine allierte: Vi som vil være med å bære de direkte konsekvensene av tyrkisk missildiplomati. Det er årsaken til at Natos støtte til Tyrkia har manglet entusiasme.
Tyrkias utenrikspolitikk gjennomgår store endringer. I sør og øst kiver landet om innflytelse i det maktpolitiske tomrommet etter USA. Shia-stormakten Iran og sunnimuslimenes selverklærte leder Saudi-Arabia står mot Tyrkia i Syria og Irak. Mot nord har Tyrkia passivt bidratt til flyktningkrisen i Europa. Dårlig naboskap har, paradoksalt nok, gjort mer for å styrke Tyrkias medlemskapsutsikter i EU, enn tiår med bestrebelser for demokrati, menneskerettigheter, markedsøkonomi og rettsstat.
Landets begrensede evne og vilje til å leve opp til sumtotalen av hva som ventes av et EU-land har bidratt til at medlemskapsforhandlingene har stått i stampe siden 1987. EUs strategi støtter seg på at Tyrkia vil strekke seg langt for EU-medlemskap. Det er en problematisk antakelse. Ankara synes tvert imot å ha konkludert at medlemskap er en luftspeiling og fokuserer i stedet på å tvinge frem kortsiktige avståelser fra Europa.
I november ble det avholdt en serie med rød-løper-møter der Tyrkia fikk penger, løfter om visumfrihet og fremdrift i medlemskapsforhandlingene mot at landet gjør mer for å stanse innsiget av flyktninger til EU. Medlemskapsaspektet synes lite troverdig, gitt at en lekket rapport fra EU-kommisjonen så sent som i oktober kritiserte Tyrkia for å bevege seg i feil retning på rettssikkerhet, ytringsfrihet og domstolenes uavhengighet.
Onde tunger hevder at de tre milliardene euro tyrkerne nå får, kanskje ikke vil bli de siste: At tyrkerne nå vil brannskatte Europa slik vikingene brannskattet engelske småkonger. I migrantene har Ankara et effektivt og konstant pressmiddel som landet kan bruke for å tvinge fram nye pengeoverføringer fra Europa. Tyrkia har nemlig ikke endret de snille visumreglene mot fattige land som gjør Lilleasia til det foretrukne oppmarsjområde for migrantene til Europa.
Tyrkias politikk er kanskje ventet gitt hvor lite assistanse landet har fått i arbeidet med å håndtere innsiget av anslagsvis to millioner flyktninger. For å sikre tyrkisk etterlevelse har EU derfor forespeilet visumfrihet for Tyrkias 75 millioner innbyggere til Schengenområdet i 2016. Å øke innvandringen er kanskje et uventet virkemiddel i bekjempelsen av en migrasjonskrise, men EUs veier er uransakelige.
EU tar utgangspunkt i at Tyrkia er et europeisk land. Landet er også er mye mer. Tyrkia er arving til et av de største og mest varige imperiene verden har sett. Kretsen rundt president Erdoğan mener sunnimuslimsk lederskap rettmessig tilhører Tyrkia, arving til det siste kalifatet. Tyrkia ser seg også som storebror for 100 millioner tyrkisktalende folk i Midtøsten, Eurasia og Sentral-Asia. Dette kompliseres ytterligere av at landet er også en selvhevdende nasjonalstat hvor den nasjonalistiske arven fra Atatürk holdes i hevd.
Enkelte kaller Tyrkias nye selvhevdende linje for «neo-ottomansk». De overser at det ny-ottomanske innslaget i tyrkisk utenrikspolitikk strekker seg tilbake til 1930. Det har blitt brukt til å forklare ofte motstridende veivalg. Atatürks utenrikspolitikk var stort sett nøytral og isolasjonistisk. Dette endret seg dramatisk med starten på den kalde krigen. Nato-medlemskapet i 1951 var et forsøk på å skape maktbalanse i beste ottomanske tradisjon. Tyrkia valgte Vesten og dets modernitet.
Under den kalde krigen ble Tyrkias regionale ambisjoner underordnet den store konflikten mellom øst og vest. Denne har siden blitt erstattet av et utall regionale maktspill som gjør at partene i det ene øyeblikket er i motsatte leire (Vesten og Russland i Ukraina), men i andre spørsmål gjør felles sak (de samme partene i Syria). Stadig oftere er Tyrkia på kolisjonskurs med andre Nato-lands interesser.
Problemet for Vesten inntreffer når Tyrkia ser det regionale maktspillet i Midtøsten ut fra sine nasjonale interesser, men med Nato som bakteppe. Det er begrenset vilje i Nato om å påta seg nye slike oppdrag og det er ingen vilje til å la alliansen tjene som maktforsterker for tyrkiske maktspill. Dette er en utfordring for Nato. Natos ‘alle skal med’ -utvidelsespolitikk har økt alliansens interne motsetninger uten økt slagkraft eller samhold. I fravær av amerikansk lederskap rives alliansen av sentrifugalkreftene som medlemmenes konkurrerende interesser genererer.
Da Natos utenriksministre møttes i Tyrkia i mai avsluttet de møtet med allsang av «We are the world». Det var et av disse øyeblikkene preget av utagerende verdighet og manglende kritisk distanse, som Vesten hyppig har unnet seg de senere årene. Mens syngende kvinner i latekskjoler slo på stortrommer svaiet Vestens ledere med i budskapet om at vi er verden. Problemet er at Nato ikke er verden. Det er ikke engang sikkert at Nato er «vi».
