Trykket i tidsskriftet Norges Forsvar 22.09-2021
Det er vanlig å si at ‘amerikanerne antok deres dominans ville vare evig’. Det er ikke sant. Francis Fukuyamas bok The End of History kom ut i 1992. Der hevdet han at den form for liberalt styre som USA er best på, var historiens sluttpunkt. Boken ble universelt latterliggjort i sin samtid. Hvorfor?
Fordi USA i to tiår hadde vært preget av tilbakegang og overinvestering i militæret. Dette var årene da Europa gikk forbi USA i levestandard. Det ble allment antatt at den enorme statsgjelden ville kvele økonomien. Amerikanske byer, infrastruktur – til og med det politiske systemet virket utrangert.
Mot slutten av den kalde krigen spådde professorer i Vest -Europa – folk som Professor Paul Kennedy – at USA snart skulle følge Sovjetunionen. Japan ville overta. I stedet fabnt USA gull i Silicon Valley. USAs andel av den globale økonomien skjøt opp. Made in the USA ble igjen en sterk merkevare.
Kanskje var det et tilfelle av ’til seierherren, byttet’ eller kanskje et vitnesbyrd om den amerikanske blandingen av frihet, individualisme, kapitalisme og rettsstaten. Kanskje det var blind flaks. USA oppfant teknologiøkonomien, og tjente seg rike på det.
USA entret det nye årtusenet som verdens udiskutabelt mektigste stat. Men Kina var inne i en periode av rask vekst. Fra å ha en økonomi, vil størrelsen med en Europeisk stat på 1980 -tallet er Kina i dag i samme vektklasse som USAs.
Dette var mulig fordi Vestens liberale eliter frivillig overga sin industri til Kina. Outsorcing, kalte de det. Ekspertene mener Kinas BNP trolig vil overgå USAs i perioden 2028-2032. Det er lite som tyder på at Kinas vekst vil bråbremse i det øyeblikket de når paritet med USA.
I lang tid opptok ikke dette amerikanske ledere. De var mer opptatt med ansvaret som følger med å være “den uunnværlige nasjonen” som en utenriksminister kalte det. USA viet seg i disse årene til mislykket intervensjonisme og talløse toppmøter.
På samme måte som de europeiske maktene hadde oppdaget på 1970-tallet da Sovjet og USA rett og slett sluttet å invitere dem til toppmøtene, måtte Russland nå venne seg til å bestille fra samme meny som annenrangs stormakter som Storbritannia og Frankrike.
I ly av EU har Europa skygget globale scenen. Europeerne omfavner tilbakegang som skjebne. Regiones samlede økonomiske vekst i årene 2000-2020 er patetisk, rundt 1 prosent. Russland var ikke klar til å gi opp sine stormaktspretensjoner. Under president Putin kraftsamlet landet ressurser.
Hans politiske prosjekt antar en fremtidig dato da de geopolitiske kortene vil stokkes om. Lutret av historien konkluderte Russland med at en ny krig sikkert vil komme. Nåde den som er uforberedt. Uforberedt er fellesnevner for EUs eurokrise (2010), migrasjonskrise (2015) og koronakrise (2020).
I USA tenkte man ikke stort over hva som ville komme etter Pax Americana. De fleste antok ganske enkelt at det liberale internasjonalistiske evangeliet om verdier og normer ville erstatte makt og interesser. Global dominans syntes uviktig så lenge USA hadde den.
Kina steg fredelig – noen vil si skjult. Den bygget en høyproduktiv økonomi mens den underinvesterte i sine væpnede styrker, slik Deng Xiaoping hadde foreskrevet. Dette var for å unngå å øke frykten for at de ville utfordre USA. I motsetning til Sovjets våpenkappløp var økonomisk paritet førsteprioritet.
Under Donald Trump våknet deler av USA til at 1990 -tallet ikke hadde vært en renessanse, det hadde vært en konjunktur. Men landets eliter virket uinteresserte i å kjempe for dominans. De økonomiske eliter investerte i Kina.
De kulturelle eliter gjorde sitt beste for å svekke landets samholdskraft gjennom identitetspolitikk. I Du skal lete lenge etter et land hvor professorer og filmstjerner forakter sitt eget land mer høylytt enn i USA. Dette svekket USAs kulturelle tiltrekningskraft like effektivt som Kabuls fall.
I 2021 står USA overfor en fremvoksende akse mellom Moskva og Beijing. Kina er ivrig etter å trekke på Russlands militære dyktighet, Russland på Kinas økonomi. Til sammen er de en maktpolitisk aktør på størrelse med USA, sektor for sektor.
For Russland kan dette partnerskapet lett ende opp som grisen og høna som blir med for å lage egg og bacon. Tenk Østerrike-Ungarn som inngikk geopolitisk partnerskap med det fremadstormende Tyskland før første verdenskrig.
USA står – ikke ulikt på 1980 -tallet – overfor utfordringer i nesten alle henseender, bortsett fra én: militært. Det er derfor sammenbruddet vi er vært vitne til i Afghanistan har langt større ringvirkninger, enn en stusselig slutt på en upopulær intervensjon.
USA befant seg i en ikke ulik situasjon da Saigon falt i 1975: kulturelt splittet, økonomisk usikker og i politisk kaos. Henry Kissinger brukte mye tid og krefter på å signalisere fortsatt vilje til å forsvare amerikanske interesser. Til venner og uvenner. I 2021 mangler evnen, viljen eller våkenheten til slikt.
Under President Biden har fylket besluttet å prøve å frakoble USA fra den kinesiske økonomien og prøve en ny versjon av oppdemmingsslutningspolitikk. Denne gangen i Asia. En cordon sanitaire skal strekkes fra filipinene til Bangladesh med India og Japan som ankerfester.
Hva som skjer videre koker ned til ett punkt: Kan USA bryte ut av nedgangen? Kan amerikanerne forvandle støvet i denne alderen til gull, slik de har gjort så mange ganger tidligere? Det er verdt å huske på at alle som har veddet mot USA de siste hundre årene, har tapt.