10. august 2024 Minerva
Ukraina er viktig for norske sikkerhetspolitikk, men kanskje ikke slik du tror.
Asle Toje
Det er svimlende. I løpet at noen få uker har Norge anerkjent en stat som ikke finnes, lovet NATO-medlemskap til en stat som ikke kan bli medlem av alliansen og sverget på å vinne en krig vi ikke deltar i. Idealer og realiteter har tatt ut seperasjon og Idealer fikk tydeligvis ungene og huset.
Det er naturligvis gode grunner til at det statsløse palestinske folk bør ha en stat. Men vil de få det? Nei. Det er simpelthen ikke nok land å lage en stat ut av. Det mangler også nasjonsbyggere som kunne bygge en slik stat og internasjonale støttespillere som kan tvinge Israel til rydde plass.
For Ukraina er å avsverge NATO-medlemskap hovedkravet fra Russland for å forhandle om fred. Uten fred vil Ukrainas grenser forbli avklarte – og NATO tar kun inn medlemmer som ikke er i konflikt. Hvorfor sa de det da? For å utrykke samhold. Men ingen trodde på ordene de sa.
Uttrykket «Det sensovjetiske Amerika» ble myntet av Princeton-historikeren Harold James i 2020. Han pekte på ødeleggende store statsunderskudd og overdimensjonert militærvesen og et geriatrisk ledersjikt. I tillegg kommer: «undertrykte sosioøkonomiske spenninger som til slutt har kokt over.»
Selv om parallellen er åpenbart overbetonet hadde han et poeng når det gjelder en påfallende ideologisk utarming som gir seg utslag hangen å insistere på en virkelighet som ikke finnes og til å bli stående fast i dogmer som ingen egentlig tror på.
Vesten befinner seg nå i en svært presset situasjon. «Utenrikspolitikk er – i likhet med all politikk – en kamp om makt» skrev Hans J. Morgenthau i Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace (1948). Makt er det internasjonale systemets lingua franca.
Hvilken maktkategori en stat hører hjemme i kommer an på hvilke kapasiteter den kan mobilsere. Dette inkluderer industriell kapasitet, teknologiske fortrinn, kapitalreserver og militær slagkraft som kan mobiliseres for å fremme en makts interesser.
I så måte er det er forskjell mellom de mektige og de mindre mektige, som USA og Belize. Akademikere som påsto at makt hadde endret natur eller relevans kom med få unntak fra, enten, systemets mektigste stat, eller dets følge. Hvor du står kommer ofte an å hvor du sitter.
Vi lever nå i en multipolar verden, som innebærer at verden har flere maktsentra. Det blir flere stormakter. Omkalfatringen sender Storbritannia og Frankrike ned i makt-middelklassen. For første gang siden 1600-tallet Europa er uten en eneste stat av systemisk betydning.
Dette bidrar til å forklare en utbredt opplevelse av maktesløshet i et Europa. Dette gjenspeiles i en bølge i motkulturer; fra økobevegelser til pseudoreligioner og identitetsbevegelser så vel som krigsbevegelser. Vi ser nå en konflikt mellom ideene fra 1968 og ideene fra Brexit-året 2016.
Kanskje dette kan oppsummeres som en kulturkamp mellom progresjon (liberalisme) og konsentrasjon (konservatisme). At dette er en kulturell strid tydeliggjøres i at det er en strid om hva ord betyr, definisjonsretten. Stadig flere utdefineres. Dette tømmer Europa for samhold og styrke.
Det fremvoksende multipolare systemet er uoversiktlig. Når antallet strategiske aktører øker, blir internasjonal politikk et kaleidoskop av omskiftelige forbindelser innenfor rammen av fremvoksende blokkdannelser. Vesten står mot anti-vesten mens resten sitter på gjerdet.
Vi ser tendensene: Lederne i Kina, India og Russland opplever en stadig strøm av besøkende ledere ivrige etter å gjøre sine hoser grønne. Det er ingen grunn til å ha noen illusjoner om dette. Hvis makt korrumperer, synes en mangel på makt å ha en liknende virkning.
I boken «Alliances and small powers» fra 1968 påpeker Columbia-statsviteren Robert Rothstein et interessant empirisk fenomen. Småmakter ønsker ofte systemskifter velkommen. De ser for seg at en stormakts svekkelse vil gi dem selv mer handlingsrom.
Frankrike var fra 1990-tallet den fremste talsmann for en multipolar verden. Men entusiasme blir panikk når småmaktene innser at når spillet endrer natur, så endres også spillereglene. I vår tids store spørsmål, fra Ukraina til Gaza, står Vesten stadig oftere uten tilslutning fra resten av verden.
Hvorfor nevner jeg alt dette? Dels fordi prisen på medlemskap i atlanterhavsalliansen har endret seg. USA krever økt byrdefordeling, uten å endre på alliansens maktfordeling. Alliansens politikk avgjøres i Washington. Det var så visst ikke noe ønske i Europa om å få inngå i amerikansk geopolitikk mot Kina.
Etter tilbaketrekkingen fra Kabul i 2021 var Biden-administrasjonens utenriksstrategi å nedskalere det militære nærværet i Midtøsten, søke et «stabilt og forutsigbart» forhold til Russland og kraftsamle ressurser for det viktigste; å håndtere geopolitisk rivalisering i Øst-Asia.
Tre år senere må USA prioritere for å bevare sin hegemoniske stilling. Enda tydeligere enn nederlagene i Afghanistan og Irak har krigen i Ukraina vist grensene for amerikansk makt. USA kan hevde at de vil støtte Ukraina til hele landet er frigjort, men vil de det? Mange tviler.
Det svangre spørsmålet, er om USA vil trekke seg tilbake fra Europa. I Washington er årets ny-ord retrenchment. Når vi ser på USAs fordringer rundt om i Verden er Europa ett av få steder hvor nedskjæringer ikke vil skape makt-vakuum. Europa er stabile demokratier som kan forsvare seg selv.
I første runde kan det føre til utpressing. Donald Trump har uttalt at Taiwan bør betale USA for beskyttelse mot Kina. Han stiller spørsmål ved Washingtons støtte dersom han skulle vinne presidentvalget i november. Det er tenkelig at Europeiske allierte vil motta lignende inkassobrev.
En større fare for Norge er at USA trekker seg. Hvordan vil dette i så fall utspille seg? The Carnegie Endowment for Peace publiserte nylig en rapport: «Strategic Change in U.S. Foreign Policy». Studien påpeker «(…) hvor vanskelig det kan være å få til store endringer i amerikansk utenrikspolitikk.»
Konklusjonen lyer like fullt: «Med planlegging, politisk vilje, den rette konteksten og den rette krisen er imidlertid endring mulig – selv om det tar tid». Planlegging har pågått siden president Obama i 2010 annonserte sin «pivot to Asia».
En ny president kan vise politisk vilje og det tåkelagte utenrikspolitiske landskapet er en kontekst som kan fremme endring all den tid de etablerte handlingsmønstrene ikke leverer like godt som før. Alt som nå mangler, synes akademikerne bak rapporten å ønske seg, er den rette krisen.
Dette er den kanskje viktigste grunnen til at NATOs ledere koret usannsynligheter i Washington. Europeerne frykter amerikansk tilbaketrekking mer enn de frykter Russland. Maktesløshet har blitt livsstil. Våre utenriksministres verdensfjerne utsagn og teatralske gester er ikke et tegn på styrke.
For ordens skyld: Jeg mener Ukraina fortjener NATO-medlemskap, at palestinerne fortjener en stat og at NATO er bevaringsverdig. Men dette er ikke amatørteater, det er virkelighet. Den engelske historikeren A.J.P. Taylor sa om året 1848 at «Tysk historie nådde et vendepunkt og unnlot å vende.»
Sitatet er relevant også for vår tid. Verden har endret seg, men vi forsetter som om den ikke har gjort det. Prisen på feilsatsinger er høyere i et multipolart system. I et slikt system betaler svakere stater for beskyttelse i form av selvråderett. I beste fall.
I verste fall kan Europas småmakter oppleve å få den sikkerhetspolitiske navlestrengen kuttet. Jeg vet, NATO lønner seg for USA. Spørsmålet er om ikke amerikanerne vil nyte de fleste av disse fortrinnene uten å finansiere Europeisk sikkerhet? Stemmer i Washington sier ja.
Så hva bør Norge gjøre? Prioritet nummer én er å unngå et Ukraina lider et smadrende nederlag. Dersom trendene som går i retning av russisk seier og dysfunksjonelt rest-Ukraina ender opp som et nytt Bosnia får vedvare, kan det bli krisen med stor K, nevnt over.
I boken Winning Ugly: NATO’s War to Save Kosovo viser Ivo Daalder og Michael O’hanlon hvordan Kosovo-krigen førte til dolkestøtslegender i Washington. Mange ga ubrukelige Europeere skylden for den underveldende seieren. Svaret ble mindre mulilateralisme, mer alenegang.
Ukraina lider av mannskapsmangel, noe NATO ikke kan avhjelpe. For Norge vil tiden fremover kreve kaldblodig prioritering, jernhard realisme og stor forsiktighet fra et utenrikspolitisk etablissement som har vendt seg til å drive utenrikspolitikk etter helt andre prinsipper.