Når valget er mellom junta og sharia.
Klassekampen Sep 5, 2013
Den 14. August angrep den egyptiske hæren Nasr City. Leiren var episenter i det muslimske brorskapets protest mot avsettelsen av landets regjering og fengslingen av Mohamed Morsi. Myndighetene brukte automatvåpen og snikskyttere mot egne borgere. Hundrer er drep, tusener såret.
Med drap på sivile demonstranter tar Egypt et nytt steg mot avgrunnen. Det avsatte muslimske brorskapet har siden militærkuppet i juli tilsynelatende avstått fra væpnet kamp, og fremstår i manges øyne som ofre for et autoritært regime.
Da de som protesterte på Morsis styre valgte å appellere til hæren for å sette regjeringen til side, i strid med demokratiets spilleregler, begikk de en urett. Etter kuppet har en stor del av befolkningen grunn til å tro at demokrati er en form for skuebrød.
I Norge foretrekker vi å se vår samtid som en historie hvor universelle verdier triumferer over illiberalt tankegods. At tiden etter den kalde krigen har vært en uavbrutt seiersrekke for sekulære menneskerettigheter, markedsøkonomi, demokrati og den liberale rettsstat. Bak dette lurer en stor, fet, antagelse: At verden vil bli som vesten. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved dette.
I vesten er sosialisme, nasjonalisme og religion marginalisert. Dette kommer dels av manglende oppslutning, dels av at vestlige demokratier har tatt en form hvor det å skrive under på de liberale grunntanker er nødvendig for å bli behandlet som en legitim politisk bevegelse. Slikt er vanskeligere i land, som Egypt, hvor de største folkebevegelsene ikke er liberale.
I vesten foretrekker vi å identifisere oss med vestlige, urbane høyutdannede mennesker i ikke-vestlige land. Vi antar at vi har samme interesser som dem, og at disse igjen representerer folk flest. Også når det ikke er tilfellet.
Dette er noe av grunnen til at så mange har tatt så feil i sine rosenrøde prognoser for den arabiske våren. Mens vi ser utviklinger i verden utenfor i lys av en normativ antakelse om at alle land vil bli som oss, er antatt utdaterte fenomener som religion og nasjonalisme virksomme i Egypt.
De liberale ledet an i Tahrir-demonstrasjonene som tvang President Mubarak fra makten i 2011. Det kom derfor som en ubehagelig overraskelse for mange, at det var en annen blokk, islamistene som vant det påfølgende valget i 2012. Det var jo ikke dette de hadde kjempet for!
Den Egyptiske befolkningen lever for det meste bor utenfor byene, hvor islamistiske bevegelser står sterkt. Slik er det i mange land i Midtøsten: Storbyene er øyer av modernitet i et hav av tradisjonalisme. Islamistene vant 2/3 av setene i parlamentet. Brorskapet ble det største partiet.
Egypt er nå i en kattepine. Nye demokratiske valg er lovet, men det er en reell sjanse for at nyvalg vil føre islamistene tilbake til makten. Den overlast som brorskapet har lidd vil få mange til å glemme det vanstyre som preget Morsis regjering. Velgere flokker seg også til det mer rendyrket islamistiske Al-Nour-partiet.
Få tror at de liberale ledet av Mohamed ElBaradei vil ha sjans til å vinne. Valget er således mellom junta eller sharia. Dette minner om situasjonen i Algerie for to tiår siden. Da landets generaler kansellerte 1991-valget etter at islamistene vant første runde utløste de en borgerkrig hvor et sted mellom 50.000 og 200.000 døde.
Et tredje alternativ, er å legge tommelen på vektskålen. Det vil være fristende å massere Egypts komplekse valgsystem slik at «rett side vinner» og samtidig få valget godkjent av valgobservatørene. President Mugabe klarte nylig dette kunststykket i Zimbabwe, efter sigene assistert av et internasjonalt konsulentselskap som nå spesialiserer seg i valgmanipulasjon.
Men vil den egyptiske befolkningen til godta et slikt valgresultat? Den 2. juli, i sin siste tale til nasjonen, nevnte president Morsi demokratisk legitimitet hele 56 ganger. Hans motstandere angrep ham for å fokusere på valg som eneste kilde til legitimitet. Elbaradei hevdet at Morsi gikk ut over det demokratiske mandatet, blant annet ved å tvinge igjennom en kontroversiell grunnlov.
Jeg har ingen større sympati for islamister og var ytterst skeptisk til brorskapets styre, ikke minst i deres behandling av minoriteter. Derfor kritiserte jeg Jonas Gahr Støres forsøk på å bli brorskapets venn i vesten. Men Mursis regjering var demokratisk valgt. Den senere tids utvikling har splittet landet så dypt at det nå står på randen til borgerkrig.
Hadde Mursi undergravet demokratiet så mye med sitt styre at han hadde brutt sitt demokratiske mandat og således rettferdiggjort et kupp? Jeg mener lista for å gjøre kupp må være høy. Meget høy. Nettopp fordi det vil oppmuntre den avsatte part til å gjøre sin politiske kamp til en væpnet kamp. Vi trenger bare å se til Syria for å se hvor det kan ende.
Internasjonale ledere er enige om at en forsoningsprosess er nødvendig for å redde Egypt fra avgrunnen. Problemet ligger i at slik forsoning er betinget av at islamistene kan overbevises om at de har noe å hente på å spille etter demokratiske spilleregler. Lite tyder på at de sekulære makthaverne er villig til å ta den risiko et slikt kompromiss medfører. Å delta i demokratiske valg medfører jo at man er villig til å tape.
Stormingen av brorskapets leir i Nasr City har hatt mange ofre. Det kanskje viktigste blant disse var et nyfødt spedbarn: god tro; det barnet som man skulle vist størst omsorg for og hvis sunnhet ville godgjort all den uro, all urett og alt det håp og som ledsaget den arabiske våren.