Morgenbladet Mar 2, 2018
NOBELHISTORIE Nobelkomiteens påtroppende medlem leser Geir Lundestads bøker på jakt etter en rød tråd i fredsprisens historie. – Geir Lundestad har et stort ego, men ikke uten grunn, skriver Asle Toje.
Det var det verste bikkjeslagsmålet i Nobelkomiteens historie, i alle fall det mest offentlige. Geir Lundestads bok Fredens sekretær, 25 år med fredsprisen (Kagge, 2015) førte til mye skriverier. Mest på grunn av personkarakteristikkene Lundestad, direktør ved Nobelinstituttet og komiteens sekretær gjennom 25 år, delte ut til komiteens medlemmer. Skildringene utgjorde en liten del av boken, men enkelte av dem var oppsiktsvekkende krasse. Debatten som fulgte var forvirret, som å «sette hale på grisen» i et tettpakket, mørkt rom. Alle ble såre.
Lundestad mente at han ikke hadde brutt med de strenge taushetsreglene som skal beskytte komiteens arbeid, men han var relativt alene om å mene det. Nobelkomiteen sendte ut en pressemelding der de erklærte at «Den Norske Nobelkomité mener Geir Lundestad har begått et klart tillitsbrudd overfor komitémedlemmer og ledere som i fortrolighet har diskutert Nobels fredspris med ham og i hans nærvær.»
Lundestads styrke som historiker er å kunne hente ut essensen av metervis av støttelitteratur og formulere den så skarpt at du kan barbere deg med den. Så er tilfelle med hans mest berømte tese, dette at USAs rolle i Vest-Europa under Den kalde krigen var å anse som et «invitert ‘imperium’». Forståelsen av USA som et velkomment hegemoni møtte motbør da den ble lansert i 1986, men er i dag universelt akseptert.
Lundestad har gitt uttrykk for at historikerens oppgave er å bruke kildene til å analysere hva som skjedde og hvorfor visse hendelser fant sted. Ikke mer og ikke mindre. Dette skal ha vært hans motivasjon for beskrivelsene fra Nobelkomiteens indre liv og ikke – slik mange antok – et ønske om vendetta. Lundestad ville forklare hvilke fredspriser som ble delt ut fra 1990 og hvorfor det ble slik. Bruddene på sekretessen kom i et forsøk på å forklare hvorfor komiteen tidvis hadde fungert på andre måter enn den, i sekretærens øyne, burde.
Enkelte mente derimot at boken vitnet om en sekretær som hadde vokst seg større enn komiteen han var satt til å betjene. Dette inntrykket ble styrket da Lundestad stilte opp i tv-programmet Skavlan og ga ledelsen i den svenske Nobelstiftelsen, navet som forbinder alle nobelprisene, det glatte lag. Lundestad mente sekretariatet hadde vokst seg stormannsgale. Det var en oppsiktsvekkende forestilling, fremført uten tanke for hvilken mottagelse Lundestads etterfølger og nære kollega, Olav Njølstad, ville få i Stockholm.
Utgivelsen av Fredens sekretær førte til at den nypensjonerte Lundestad ble fratatt hjørnekontoret han hadde fått for å arbeide videre med sin bok om fredsprisens historie. Og dermed var siste ord sagt? Nei, ikke fra Lundestad. Han fortsatte sitt arbeid på Nobelinstituttets bibliotek, nitid og møysommelig – drevet av en overbevisning om at på tross av all oppmerksomhet prisen har fått, mangler den en kritisk biografi, et verk som trekker de lange linjene fra 1901 og frem til i dag.
Lundestad er ikke den første som har fortalt mer enn han burde fra komiteens indre liv. Tidligere komitéleder Gunnar Berges selvbiografi Til kongen med fagbrev (Aschehoug 2011) var også løsmunnet. Lundestad var heller ikke den første selvbevisste komitésekretæren. Direktører ved Nobelinstituttet sitter gjerne lenge. Kun syv mann har bekledd posten siden 1901. Enkelte har vært sekretæraktige, andre ikke. Den første, Christan Lange, gikk Lundestad en høy gang da han gikk ut offentlig mot fredsprisen til Theodore Roosevelt i 1906.
Det er heller ikke noe nytt at direktøren ved Nobelinstituttet føler eierskap til fredsprisen. Det er vi mange som gjør. Oxford Dictionary of Contemporary History definerer Nobels fredspris som «verdens mest prestisjetunge pris». Det er flere grunner til det, en av dem er at drømmen om fred er en aspirasjon som skjærer på tvers av tid, sted, kultur og klasse. Det er en feiring av de noble impulser i menneskets natur. Men hvorfor akkurat Nobels fredspris? Det finnes over 200 fredspriser i verden, flere av dem med mer penger i posen. Grunnen er de 104 individene og 27 organisasjonene som har fått prisen siden 1901. Så hva har disse til felles? Ved første øyekast er ikke det helt lett å si.
La meg med en gang si at min interesse for Lundestads oppfølger, Drømmen om fred på jord – Nobels fredspris fra 1901 til i dag (Kagge, 2017), er mer enn rent akademisk. Som forskningssjef ved Nobelinstituttet, ansatt av Lundestad i 2012, leste jeg ikke Fredens sekretær. En konsulent for Nobelkomiteen bør styre unna slikt. De som arbeider ved Instituttet, tjener komiteen. Når jeg nå går fra konsulent til komitémedlem, er det et uvanlig rolleskifte, men ikke noe nytt.
For komiteens yngste medlem er en påminnelse om «poenget med prisen» i høyeste grad av interesse. Så, det var opptakten. Herfra og ut vil jeg konsentrere meg om del to av Lundestads historie om fredsprisen, Drømmen om fred på jord.
Lundestad starter med å introdusere sin hovedtese, at liberal internasjonalismeer den røde tråden som løper gjennom veven av fredspriser. Prisen omfavner liberalismens kjernepensum – ytringsfrihet, rettsstat og demokrati som veien til fremskritt – kombinert med internasjonalismens aspirasjon om en bedre organisert verden. Lundestad vil vise hvorledes Nobels fredspris har fulgt de intellektuelle strømningene i denne utenrikspolitiske tradisjonen over tid.
AKTUELLE BØKER
Geir Lundestad
Drømmen om fred på jord. Nobels fredspris fra 1901 til i dag
Kagge Forlag 2017
Fredens sekretær. 25 år med nobelprisen
Kagge Forlag 2015
Nullpunktet søker Lundestad i brevvekslingen mellom Alfred Nobel og Bertha Von Suttner – livslange brevvenner og de sentrale kreftene bak prisen. Von Suttner var fredsaktivist og viet mye tid til å omvende sin rike venn, datidens Bill Gates, til fredssaken. Av brevene fremgår det at mens Alfred trodde på avskrekking, altså at fred best ivaretas av et sterkt forsvar, mente Bertha at avrustning var løsningen. Mens Bertha arbeidet for internasjonale resolusjoner for å forby krig, kjøpte Alfred våpenprodusenten Bofors.
Deres ulike syn på hva som utgjør fredsarbeid forenes i testamentets bud om at fredsprisen skal gå til den som «i det forgangne året» har «virket mest eller best for brorskap mellom folkene og avskaffelse eller forminskelse av stående hærer og istandbringelse og utbredelse av fredskongresser». Under Lundestads tid ved roret har det vært en tilnærmet årlig debatt, ledet an av Fredrik Heffermehl, som mener at Den norske Nobelkomité ikke følger instruksjonene.
Dette er i sin kjerne et spørsmål om det skal være en statisk eller dynamisk lesning av testamentet. En strengt statisk lesning, ville tilsi at prisen kun kan gis til den (entall) som har utmerket seg på alle tre måter under året forut for prisutdelingen.
Lundestad påpeker at Nobelkomiteen brøt med dette alt fra første tildeling i 1901 da de ga prisen til to personer, hvorav en, Henry Dunant som grunnla Røde Kors, hadde tilbrakt fjoråret glemt på et pleiehjem i Sveits. I praksis har komiteen behandlet de tre kriteriene som tre tidvis overlappende arenaer; tillitsskapende arbeid, nedrustning og fredsmegling.
Lundestad ser Nobelkomiteens dynamiske tolkningen av testamentet som Nobelprisens store styrke og en kilde til dens kontinuerlige relevans. Han mener det i så måte har vært en fordel at prisen deles ut i Norge: «På mange måter representerer prisens underliggende tema naturlige prioriteringer for en nordisk småstat som Norge».
I så måte fremstår Drømmen om fred på jord som en implisitt korreks til Terje Tvedts syn på norsk internasjonalisme i Det internasjonale gjennombruddet (Dreyer, 2017). Lundestad mener at Norge har ivret for at verden skal bindes av forpliktende samarbeid. Samtidig har vi vært langt mindre villige til selv å la oss binde. Han utbroderte denne tanken i et «faglig-provoserende essay» fra 1985: «Nasjonalisme og internasjonalisme i norsk utenrikspolitikk».
Mens fredsprisen frem mot første verdenskrig fokuserte sterkt på voldgift som den beste veien til fred, var medlemmene av Nobelkomiteen, som også utgjorde landets utenrikspolitiske establishment, fullstendig uvillige til å underkaste spørsmålet om Norges uavhengighet til noen slik ekstern instans.
Lundestads hovedgrep er å skissere hovedtrekkene i internasjonal politikk på 1900-tallet, plassere fredsprisene i den liberal-internasjonalistiske hovedstrømningen, eller som unntak med tilhørende forklaring. I mellomkrigstiden blir Folkeforbundet fredsprisens bassriff, etter andre verdenskrig er det FN og etter Den kalde krigen menneskerettighetene.
Lundestad virket genuint overrasket over at få (les: ingen) ville diskutere de prinsipielle spørsmålene i Fredens sekretær og at alle var mer opptatt av personkarakterstikkene han hadde begått for å sette det hele på spissen. Klok av skade, er han i Drømmen om fred på jord taus om komiteens indre liv etter 1967 – da Nobelsystemets femtiårige sekretesse setter inn. Lundestad skriver med lave skuldre om et tema han har satt seg grundig inn i og det gir rom for mye humor. Et eksempel kan stå for mange: «Nobel likte å kalle seg sosialdemokrat. Modifikasjonene er ganske store, for han var verken sosial eller demokrat.» Slik blir også betraktningene om ukarismatiske pristagere for saker som for lengst er glemt, en fryd å lese.
Boken er barmhjertig lettlest, selv om den ryktes å utgjøre grunnrisset til et større akademisk verk på engelsk. Men et verk som dette står og faller på om den tesen som settes frem stemmer. Er Nobels fredspris liberal internasjonalisme i medaljeform? Etter 251 sider står denne tesen sterkere enn hva den gjorde i innledningen. Sterkere kan ikke sies, til det er boken for skissepreget.
Lundestad legger seg åpen for anklager om å ha gjort denne innsikten mer distinkt enn den er ved å skape et skarpere skille mellom realisme og liberalisme enn hva som stemmer. Det er nemlig ikke slik at realister «har liten eller ingen tro på at en bedre organisert verden kan skape fred». Realister mener internasjonale organisasjoner er arenaer for maktpolitikk, ikke englenes domene. Dessuten var vel strengt tatt konklusjonen av neo-neo-debatten mellom amerikanske realister og liberalere på 1990-tallet, at liberalerne aksepterte realistenes grunnteser. Fredsprisen har dessuten en realistisk stripe som strekker seg fra Nobel til Obama, så bred at det er problematisk å kalle den et avvik.
Geir Lundestad presiderte over en gullalder for Nobels fredspris. Det hadde naturligvis å gjøre med at årene etter Den kalde krigen var en gullalder for liberal internasjonalisme, en tid preget av utenrikspolitisk nytenkning i Norge og da evnerike medlemmer satt i Nobelkomiteen.
Uten å veie faktorene, ville det være en ukomplett forklaring dersom Lundestad selv ikke tas med i regnestykket. Etter Fredens sekretær tenkte nok mange at «vi har ham nå», enda et oppblåst ego. Og de har delvis rett. I ‘eventyret om året som gikk’, et fast innslag ved Nobelinstituttets julebord, figurerte direktør Lundestad som «Stormogulen», den maktfullkomne.
Men det er også slik at Lundestad tåler mye og forventer at andre skal gjøre det samme. Det sier i grunnen alt at da han ble fratatt kontoret ved Nobelinstituttet, fortsatte han – uten martyrfakter – sitt arbeid fra instituttets bibliotek. Det var jo hvor kildene er. Lundestad har et stort ego, men ikke uten grunn.
For Norges mest internasjonalt kjente historiker gjennom tidene, mannen som ga det forfalne Nobelinstituttet nytt liv, som bygget Nobels Fredssenter, tok prisseremonien til Oslo rådhus og innførte Nobelkonserten, bør sammenlignes med størrelser som Halvdan Koht eller Thomas Heftye – som nye kilder vil ha det til at var vertskap for Alfred Nobel under dennes eneste besøk til Norge.
Lundestad hadde for vane, etter at antallet kandidater var redusert til en håndfull, å innlede Nobelkomiteens møte med et foredrag om hovedtrendene i internasjonal politikk, her og nå. Komiteen skulle vite hvilket jordsmonn de skulle plante det frøet de valgte seg, i. Lundestad avslutter boken med en siste forelesning, om «økonomi, politikk og fremtiden». Denne alene er grunn god nok til å lese boken.
Asle Toje
Avtroppende Forskningssjef ved Nobelinstituttet (siden 2012), påtroppende medlem av Nobelkomiteen.