Sverige trenger hjelp med å finne veien inn i NATO. Norge bør hjelpe.
Minerva Torsdag 06. juli 2023
NATO-møtet i Vilnius 11-12 juli skulle være en oppvisning av alliert samhold. Slik blir det ikke. Tyrkia blokkerer nemlig Svensk NATO-medlemskap. Alle forsøk på forlik har fallert.
Stockholm opplevde ikke bare forsmedeligheten at finnene sa ja uten å koordinere, de ble også nullet.
Under opptakten til møtet i Vilnius ble fokus rettet mot koranbrenning. Selv om bokbrenning naturligvis er verdt å diskutere skal vi også huske at dette brukes til å begrunne et tyrkisk Nei som vil bestå uavhengig om hvorvidt koraner brennes i Sverige eller ei.
Beklagelige ting skjer hele tiden. Briller vil stjeles. Asylvilkår vil brytes. Enkelte vil forveksle pysjamas med klær. Andre vil bruke bøker til annet enn lesning. Tyrkia vil begrunne sin mostand med hva enn som er nærliggende.
Sveriges medlemskap i NATO kan ikke tillates a bli holdt gissel av slike detaljer. Det er simpelthen for viktig. Med Sverige vil NATO bli sterkere og nordflanken sikrere. Norden får et sikkerhetspolitisk tyngdepunkt som har manglet. Det vil muliggjøre nordisk samarbeid i en ny skala.
Alt dette er i Norges interesse. Dette er verdt å sette tykk strek under, for dette er ikke regnskogsatsing, kvinnerettet bistand eller interseksjonell dialog. Dette handler ikke om ‘verdier’, dette handler om de nasjonale interessene som Statsministeren i sin tid ville rehabilitere.
Faktisk kan jeg ikke minnes et tydeligere tilfelle der Norges langsiktige interesser ligger i vektskålen. Satt på spissen, der står det ofte best: Hva er vitsen med diplomati hvis det ikke kan levere noe vi faktisk trenger, hva er vitsen om de ikke engang prøver?
Det er all grunn til å advare mot de som påstår at Sverige har ‘de facto’ medlemskap. Dette er ikke hvordan allianser fungerer, det finnes ikke noe æresmedlemskap i NATO. Dersom Sverige etterlates i limbus, kan nyvunnen støtte til medlemskap svinne og en historisk mulighet kan gå tapt.
To land nekter å godkjenne Sverige: Tyrkia og Ungarn. I 2019 gjennomførte jeg en simulering av et Russisk angrep på Norge sammen med spillteoretiker Jacek Kugler, mannen bak standardverket The War Ledger (1980). Målet var å teste en antagelse: om NATO vil komme Norge til unnsetning.
Kugler har bidratt til utviklingen av Senturion, en programvareplattform som simulerer komplekse, flerparts-forhandlinger ved å kartlegge beslutningsutfall av menneskelige prosesser. Den er designet for både å forutse og forme.
Simuleringer er ikke destillert virkelighet, men de kan treffe bedre enn løse antagelser. Antagelser er, i bunn og grunn, simuleringer vårt sinn foretar, men uten å være bevisst analysens bestanddeler, eller hvordan disse vektes. Tidvis forveksler vi forhåpninger med forventninger
Hva vi fant overrasket oss begge. 10 000 simuleringer av et Russisk angrep på Norge viste at det var vanskelig å få to allierte med på Artikkel 5: Tyrkia og Ungarn. De ba om mer tid og mer fakta. Studien ble møtt med avsvergelser fra moderne mystikere som tror på fortielse fordi ‘det kan gå troll i ord’.
Det relevante for denne konteksten var at vi i simuleringen så på diplomatiske muligheter for at Norge sammen med USA kunne overtale motvillige NATO-medlemmer til å godkjenne og oppnå enstemmig enighet om Artikkel 5. Det lyktes ikke i simuleringen.
Stoltenberg arrangerer i dag nok et ‘krisemøte’ mellom Tyrkia og Sverige (med Finland på slep). I vår studie fant vi at slik ‘tyren ved hornene’-taktikk ikke fungerte. Vi så på ulike former for direkte press på Ungarn og Tyrkia, men fant at indirekte påvirkning var langt mer effektivt.
Hva vi fant var at Tyskland var avgjørende for å endre regnestykket for Tyrkerne gjennom å imøtekomme Ankaras legitime sikkerhetspolitiske bekymringer, som deretter hjalp til med å sementere NATOs militære forpliktelser.
Vi skrev den gangen «Tyskland er, med andre ord, viktig for forsvaret av Norge, men mer i sikkerhetspolitisk enn militær-kinetisk forstand». Det samme kan kanskje sies for Sverige? Kanskje kan hemmelig diplomati via tredjeland lykkes der direkte press har mislyktes?
Naturligvis har Tyrkia rett i enkelte av sine innvendinger. Sverige har virkelig vært håpløst naive da de gjorde seg til varmestue for all verdens ‘frigjøringsbevegelser’. Det går naturligvis ikke at Sverige støtter grupper som fører krig mot Tyrkia. Men Sverige kan heller ikke utlevere asylanter.
Og Sverige kan nok mistenkes for å være mer opptatt av hva NATO kan gjøre for Sverige enn hva Sverige kan gjøre for NATO. Forsvaret i landet har lenge vært en salderingspost. Regjeringsskiftet har hatt overraskende liten effekt på svensk diplomati.
Og på samme tid strekker Tyrkias president Erdogan strikken langt. Han kjøper luftvern fra Russland. Han dumpet migranter på EU for å presse penger og han undergraver sanksjonene for Ukraina. Mange i NATO undrer seg på om Tyrkia er forenlig med alliansen der de er en viktig sikkerhetsprodusent.
Jeg er ikke sikker på hvor lenge dette kan fortsette. President Biden presset Stoltenberg til å bli ett år til i posten som generalsekretær, trolig fordi Sverige sitter fast i skjærsilden og Tyrkia er i ferd med å snakke seg ut av alliansen.
Dette må løses gjennom forhandlinger. Det er derfor vi har diplomater; til å ivareta landets nasjonale interesser. Jeg er litt overrasket over at de ikke har klart å forløse hva som åpenbart er en transaksjonell uenighet.
Sveriges ‘feministiske utenrikspolitikk’ har ikke levert, heller ikke denne gangen. USAs forsøk på press har hatt en ytterligere nedkjølende effekt. EUs diplomati møter stengte dører i Ankara. Kanskje Norge kan spille en rolle? Vi har flinke diplomater og en risikovillig Utenriksminister i Huitfeldt.
Vår ekspertise på hva Stephen Walt kaller ‘alliansepolitikk’, årevis med erfaring fra fredsdiplomati i Tyrkias nærområder og våre vekttall i ‘Svedologi’ kan kanskje bidra til å få broderfolket inn i varmen? Dette handler om hva Tyrkia og Ungarn vil ha tilbake for å ikke blokkere. Alt annet er støy.
Og før vi anklager de to landene for utpressing: Hvordan tror dere EU forholder seg til stater som vil ha noe fra dem? Ungarn og Tyrkia er så visst ikke fremmede for uønsket press, på sett og vis kan vi kanskje si at de har lært å bruke ‘kondisjonalitet’ som våpen, nettopp av EU.