To nye bøker tar for seg det mest omstridte dyret i norsk natur
Bokanmeldelse 10. okt. 2021
Forvaltningen av de rundt hundre ulvene som lever helt, eller delvis, i Norge er et av de mest avventede spørsmålene i regjeringsforhandlingene. Hvorfor er det slik?
For å svare på dette, er bokhøsten til hjelp. Frank Rossaviks Ulv? Ulv! [Cappelen Damm] og Endre H. Kvangravens Ulv i det norske kulturlandskapet [Res Publika]. La meg med en gang si at de to bøkene utfyller hverandre.
Der Rossaviks bok er vaktsomt avventende til eksperimentet med å la ulv gjenetablere seg i Sør-Norge, er Kvangraven forventningsløst positiv. Ingen av bøkene kan avfeies som mer ved til bålet. Tvert imot utfyller de hverandre.
La meg starte med de fysiske bøkene. De er om lag like tykke, rundt 170 sider. De har begge litteraturliste, som om de var faglitteratur. Ingen av dem har register, slik sakprosabøker bør ha. Res Publika har gitt ut et smykke av en bok. På forsiden er en tegning av en ulv opplyst av fullmåne.
Permens ruglete trykk gir en følelse av kvalitet som bekreftes i det melkekaffefargede forsatsbladet som bærer videre fargen fra tittelen. Kapitelbåndet i hvitt gull befester følelsen av å ha gjort et godt kjøp.
Cappelen Damms omslag er kaotisk. Alt har feil proporsjon. Bakgrunnsbildet er vridd halvveis rundt på baksiden og slås i hjel av at tittelen er trykt over det i ulik skriftstørrelse, som et særemne fra 1990-tallet. Forlaget gikk tydeligvis for «greit nok». Hvor ble det av boktrykkerstoltheten?
Endre H. Kvangraven (f. 1982) er litteraturviter og filosof. I sitt daglige virke ved Universitetet i Stavanger forsker han på samspillet mellom mennesker og dyr. Han deler rundhåndet sin kunnskap om ulven i litteraturen og han skriver godt. Tidvis lysende.
Sidene snur seg selv når han forteller om Fenrisulvens sønner, Skoll og Hate – om ulverkrigerne som sloss skulder til skulder med berserkene og om ulvesagn fra nyere tid. Kvangraven viser hvordan fæle fortellinger om gråbein ofte er norske versjoner av skrøner fra andre land.
Et slik sagn, fra 1600-tallet, er om en mann som krysser isen på Rødenessjøen i slede med kone og seks barn. En ulveflokk tar opp jakten og gir seg ikke før mannen kaster det yngste barnet til vargen slik at de andre skal få leve. Den samme historien dukker opp i Tyskland, Russland og i USA.
Sannheten er at ulv ikke jakter mennesker. Antallet ulveangrep er svært lavt, tatt i betraktning at ulven er det mest tallrike av alle de store rovdyrene i verden. Hvis vi ser bort fra menneskene, naturligvis. Stadig flere arter blir utryddet av oss, det mest overrepresenterte dyret av alle.
Kvangraven mener ulven har fått et urimelig dårlig rykte. Han finner kildene til misforståelsen av ulven i alt fra Bibelen, via grimme eventyr til populærkulturens varulver. Alternativt kan ulvens rykte komme av at den dreper buskap, mer enn den kan ete. Kanskje grunn god nok?
Synet på ulv veksler mellom romantisering og demonisering. Kvangraven advarer mot å besjele ulven, altså å tillegge den menneskelige egenskaper. Derfor skurrer det når han skriver at «ulver kan være mer humane […] enn mennesker». Bare mennesker kan være humane, det ligger i ordet.
En del byfolk vet ikke dette, men de fleste skogene i Norge er plantet. Utmarken er eiendom. Det er forsvinnende lite villmark, ulvens naturlige habitat. Boken munner ut i et reaksjonært prosjekt. Forfatteren vil bringe norsk natur tilbake til en naturtilstand før menneskene kom og tok seg til rette.
Han ser for seg at mye av dagens ulveområde gjøres om til nasjonalpark, hva vi på dårlig norsk kaller ‘rewilding’. I denne eksproprierte villmarken tenkes ulven gjøre underverker for økosystemer. Den vil holde revebestanden nede og skape rom for andre truede dyrearter.
Ulven selges inn som løsningen på problemer mennesket har skapt. Ulven vil ete syke og svake dyr og slik holde bestandene sunne. Den går sågar godt sammen med sauehold, hevdes det. De 1 409 sauene ulven drepte i Norge i 2020, ifølge Miljødirektoratet, vil kanskje være uenig i det.
Kvangravens bok vil glede ulvetilhengere, som ofte bor fjernt fra nærmeste ulv. De som er skeptisk til ulven finner lite forståelse. De får høre at de lider av fordommer og misforståelser. Allikevel synes han å erkjenne at ulven går usikre tider i møte i Norge.
Frank Rossavik (f.1965) skriver for denne avisen: En journalist av den gamle skolen der skriftlige kilder brukes til fulle og intervjuobjektene får komme til orde. Han vedkjenner seg og mistror sine egne fordommer. Det er så gammeldags at det er forfriskende.
Det er kanskje derfor Rossavik er en effektiv balanse til Kvangravens ulveromatikk. Vi får vite at den svært innavlede norske ulvestammen er en isolert utpost av den finsk-russiske ulvestammen. Den teller 100 individer og 7 hybrider, resultat av hyrdestunder mellom hund og ulv.
En talende forskjell på de to bøkene er at Kvangraven hevder at ulven i Norge bare var utryddet et tiår: 1960-tallet. Rossavik mener ulvestammen ble utryddet på 1800-tallet og gjenoppstod nylig, da streifdyr fikk etablere seg. De var så få at hele dagens populasjon stammer fra rundt fem dyr.
Det har ikke hjulpet at lederdyrene i flokkene typisk bukker under for jakt og trafikkulykker. Selv om Rossavik skriver mye om lovlig og ulovlig jakt, er kanskje det mest oppsiktsvekkende at hele 4 prosent av ulvebestanden dør i påkjørsler hvert år.
Rossavik er ikke solgt på tanken om å gjøre plass til ulven og avviser at vi er internasjonalt forpliktet til å ha ulv i Norge. Han skriver innledningsvis «Økosystemet i landet klarer seg fint uten ulv, som for øvrig ikke er truet på verdensbasis».
I stedet sporer han ulvedebatten i Norge langs fire konfliktlinjer: Artssjåvinisme versus artsmangfold; verdensbilder som setter mennesket eller naturen i sentrum; sentrum og periferi og tradisjon mot modernitet.
De fire perspektivene munner ut i politikken hvor Rossavik er på hjemmebane. Det er nyttig, all den tid antall ulv til syvende og sist er et politisk spørsmål. Det er derfor forsøk på å redusere forvaltningen av ulv til et administrativt anliggende er dømt til å mislykkes.
Rossavik leser ulvedebatten inn i et bilde, der sosiale, kulturelle, økonomiske og geografiske skiller nå ligger oppå hverandre. Ulven blir symbol på mer enn et fåtall sauebønders levebrød. En rocker fra Ytre Enebakk konkluderer at ulven er symbolet på «hvordan sentrum overkjører periferien».
Rossaviks stil er journalistisk. Han mangler de hjerteløftende passasjene som Kvongraven glimrer med, men tar det igjen med selvironisk humor. Møtene med bygdefolk er hjertevarmende miniatyrportretter, som en karikaturtegner får han frem en personlighet med enkle riss.
Rossavik er ikke blant de som blir mo i knærne av ulven. Et besøk i Bjørneparken på Flå får han til å tenke på hvor mye de ligner hunder. Uten å prise eller fordømme ulven forklarer han hvordan rovdyrforliket av 2011 kom på plass og hvorfor det ikke er bærekraftig.
Rossavik mener bestandsmålet i stillhet har gått fra å være et øvre tak til et nedre minimum. Kanskje Senterpartiet vil snu dette i regjering? Rossaviks bok vil nå bredt ut fordi han ikke bare belyser ulvesakens mange nyanser, han kommer også med et troverdig forslag til et nytt ulveforlik.