Det betyr dessverre ikke at det er noe mindre viktig for Norge.
Makten har flyttet til Mar-a-Lago. Canadas Justin Trudeau brukte, etter sigende, all statens godvilje-kapital på å få seg invitert på middag til Donald Trump, som første G7-leder. Grunnen var trusler om ødeleggende tariffer rettet mot Canada fra Trumps side. Borte var den litt hovne selvsikkerheten. Han var på grensen til underdanig.
Trump er transaksjonspreget i utenrikspolitikken. Realisme er i høysetet. Stater kan velge om de vil føye seg, eller betale prisen. Kort etter middagen la Trump ut følgende beskjed til BRICS-landene. Den påtroppende presidenten truer med gjengjeldelse dersom fremvoksende økonomier skaper ny valuta for å konkurrere med den mektige amerikanske dollaren.
På den ene side er det lett å forstå at USA -hvis makt i betydelig grad er tuftet på dollaren – vil motsette seg at en rival vokser frem. På den andre siden ser vi nå at tanken om globalt fellesskap og opplyst egeninteresse som er manifestert blant annet i FN, ikke lengre deles av USA. Den slags multilaterale internasjonalisme som er Norges paradegren, er nå devaluert.
Invitasjonen
I forordet til boken Diplomacy (1994) hevder Henry Kissinger at det kun finnes to måter å skape internasjonal orden: Tvang eller tilslutning.
USA har lenge vært flinke til å få tilslutning til sin verdensorden. Det var Geir Lundestad, tidligere direktør for Nobelinstituttet, som allerede i 1986 beskrev det amerikanske hegemoniet etter andre verdenskrig som «empire by invitation»: Vest-Europa anerkjente at USA var hegemonen – men de inviterte selv USA til å spille den rollen, fordi det tjente dem og fordi hegemonen fremsto som grunnleggende sett velvillig. Og lenge var amerikanerne opptatt av å sikre nettopp i hvert fall en grad av tilslutning til sin globale rolle.
Trump velger tvang. Det er uklokt. Ingen liker å bli betvunget, utpresset, få sin relative maktesløshet lyssatt. Slikt skaper harme, den slags harme som kan vise seg når USA trenger tilslutning.
Vi må utvide ordforrådet. Å velvillig unnlate å gi støtte i situasjoner der støtte er forventet, heter «abrogation» på engelsk. Det finnes ikke noe tilsvarende presist ord på norsk. I mellomtiden må vi enes om at Norge må forbli en av USAs beste venner – og at dette ikke er forenlig med den manglende ydmykhet vi forbinder med utenriksminister Espen Barth Eide.
Trump mener andre har utnyttet USAs snillhet. Dette fra verdens mektigste stat, de med den sterkeste økonomien. Under Trump vil USAs hegemoni oppleves som mindre invitert enn før. Ulike aktører har ulike tilsvar. Mens EUs industrikommisjonær Stéphane Séjourné mener svaret er å utøve motmakt og «Make Europe great again», gjør de fleste stater som Trudeau.
Europa er ikke i stand til å balansere USA, ikke nå. Europeerne har kommet i den lite misunnelsesverdige situasjon der latent økonomisk krise og tiltagende politisk ustabilitet råder mens Europa villig dekker regningen for Ukrainas strid, uten å ha noen som helst innflytelse på hvordan denne krigen utkjempes, eller rammene for en eventuell fred.
Regimeskifte
Derfor er dette ikke bare et regjeringsskifte, det er et regimeskifte. Jeg skrev så dagen etter det amerikanske presidentvalget . Det er uheldig at valg i USA medfører så store kursendringer. Det skaper uforutsigbarhet i en verden som sårt trenger stabilitet. Når det er kaos på alle fronter, er sjansen større for at skjebnesvangre spørsmål blir dårlig håndtert.
En kompliserende faktor er at Trump er nærtagende og at mange vestlige politikere har vært svært udiplomatiske i sin omtale av ham. Ta David Lammy, britenes utenriksminister, som har kalt den amerikanske presidenten for «en kvinnehatende, neonazi-sympatiserende sosiopat». Etter valget har pipa en annen lyd. Nå blir «nynazisten» beskrevet som «misforstått».
Det er nå viktig at Norge gjør sin stemme hørt i hva som betyr noe og unngår å tråkke feil, siden Trump utvider kampsonen. Han har vist seg villig til å la en ytterliggående posisjon over et emne fjernt fra en stats nasjonale interesser gripe inn i deres kjerneanliggender. Norges Midtøstenpolitikk, kan forvanske den viktigste relasjonen landet har, den til USA.
Jeg vet: Mange vil si «vi kan ikke akseptere» det ene eller at «vi må forsvare» det andre – men det hjelper lite å insistere på fotballregler, når spillet er rugby. Tenk på det som at Team Vesten har fått ny manager og det er best å sette seg inn i den nye spillestilen. Ikke fordi vi er med på hva som helst, men fordi det er klokt å ikke komme i veien for en scrum.
Forrige gang Trump vant, gjorde ambassadør Kåre Aas døren vid for Erna Solberg, som leverte strålende. Denne gang vil Huitfeldt slite med å få Norge fremst i bølingen av stater som vil gjøre sine hoser grønne. Barth Eide har gjort det klart at han vil håndtere Trump ved å knytte Norge tettere til EU. Jeg tror ikke den innstillingen gjør oss noen tjenester.
Barth Eide tar feil dersom han tror en internasjonal organisasjon, som Norge ikke er medlem av, kan kompensere for USA. Det er naivt å tro at EU vil danne felles front i møte med Trump-administrasjonen. Til det er Europa for splittet og for svakt. Makta rår nå i internasjonal politikk.
Patos er ikke et surrogat for politikk, det er ofte en indikator på fraværet av politikk.
Mange tror de kan være Athen for det amerikanske Roma: Hviske i keiserens øre. Men denne gangen er hele teamet MAGA. Det er få liberalere – og færre internasjonalister blant dem. Vi har en statsminister som har sin styrke i utenrikspolitikken. Nå er hans tid kommet, vi får se om Gahr Støre får innpass på Mar-a-Lago.
Store utfordringer
En trumpsk fredsavtale i Ukraina har potensial til å skape store sikkerhetspolitiske utfordringer for et Norge som har vanskjøttet forsvaret i tiår. Vi kan ikke møte et revansjistisk Russland med svekkede bånd til USA. Trumpske tariffer kan gjøre stor skade på vår handel og industri. Frikvarteret er over og Norge må leve i stormaktspolitikken, enten vi vil eller ei.
Det er et paradoks at Norge, som ledes av en utenrikspolitiker, har endt opp til de grader ute av takt. Det virker ofte som om de tror at virkeligheten er en vond drøm, og at vi snart vil vende tilbake til gårsdagens hurraliberalisme. «Men verden er», som dikteren Jorge Luis Borges sa det, «dessverre virkelig».
Statsministeren er nå svært presset. Partiet står rede til å kaste ham. Han ville vise styrke innad og utad om han klarer å få til et møte med Trump før jul. For småstater som Norge er tilgang en form for makt. Statsministeren har en kort, men viktig liste saker han trenger å drøfte i Mar-a-Lago. Og det er trolig klokest å la Espen Barth Eide være igjen i Midtøsten.