Trykket i ErlikOslo 11.05-2011
Island søker medlemskap i et EU som har mistet entusiasmen for å ta inn nye medlemmer.
7. mai 2009 kom nyheten om at Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap. Dermed kan det se ut til at enda en av de stadig færre hvite flekkene på Europa-kartet kan komme til å forsvinne. Den europeiske union dekker så mye av kontinentet at organisasjonen nå anses å snakke på vegne av Europa i internasjonale fora.
Likevel er det en påtakelig mangel på entusiasme i Brüssel for ytterligere utvidelser. Da de 1. mai markerte femårsjubileet for at ti nye medlemmer ble tatt inn, skjedde det uten feiring. Den integrasjonsvennlige avisa EU-Observer viet i stedet tre helsider til temaet «utvidelsesutmattelse». Avisa kunne fortelle at både gamle og nye medlemmer fortsatt er i ferd med å fordøye, og at viljen til ytterligere utvidelser er svak og dalende.
Deklarasjonen fra Praha-toppmøtet 20. april uttrykker bekymring over utvidelse, innvandringo og uro over konfliktene langs EUs østlige grense. I sin blogg hevder den polske journalisten Dominika Pszczolkowska at Øst-Europa ikke er «på moten» lenger.
Det er mange grunner til at EU har en sterk tiltrekningskraft. For landene som ble medlemmer etter 1972, har behovet for stabile økonomiske rammer vært en viktig faktor. Blant dagens søkere er forventningen om at medlemskap skal føre til økt materiell velstand så selvsagt at det sjelden nevnes. Derimot har behovet for en politisk forankring til demokratiene i vest vært viktig. Medlemskap ses også på som en måte å endelig løsrive seg fra assosiasjonene om «østblokken» som fortsatt fins hos mange.
Utvidelsen gjør det også nødvendig med indre reform av EU for at unionen skal kunne fungere effektivt. De viktigste reformene har vært knyttet til EUs budsjett og institusjoner. I Lisboa-traktaten i 2007 ble medlemmene enige om de institusjonelle endringene som er nødvendige for å kunne ta inn nye medlemmer. Resultatet var en ny fordeling av antall stemmer i ministerrådet og hvor mange kommisjonærer og plasser i Europaparlamentet de forskjellige medlemsstatene skal ha.
Det vakte oppsikt da Irland i en folkeavstemning avslo å godkjenne traktaten i 2008. Enkelte hevdet at irene på denne måten setter ytterligere utvidelser i fare. Etter en intens valgkamp ventes saken å komme opp til folkeavstemning igjen senere dette året. Ifølge iren Daniel Keohane ved European Institute for Security Studies ventes et klart ja-flertall denne gangen. Avstemningene har gjort lite for å avkrefte EU-skeptikernes påstand om at når det gjelder folkeavstemninger er EU-svaret bare endelig hvis svaret er «ja».
Hvilke erfaringer har man gjort med utvidelsene? Selv om marerittscenarioene som motstanderne av østutvidelsen malte opp ikke har vist seg å stemme, har utvidelsen likevel vist seg å være mer krevende enn tilhengerne trodde. Sjampanjekorkene hadde knapt truffet bakken før festdeltagerne begynte å tenke på mulighetene og utfordringene for et EU med 27 medlemsland. De fleste erkjenner at spesielt de nyeste medlemmene, Romania og Bulgaria, har vist seg å være mer utfordrende enn ventet.
Etter østutvidelsen dekker EU nesten hele Europa og har 500 millioner innbyggere. EU gikk fra å være en vesteuropeisk til en alleuropeisk union. Dette gjorde EU til verdens største økonomiske enhet og står for omlag 1/5 av verdens totale økonomiske aktivitet. Det gjorde også EU til en viktigere enhet i internasjonal politikk. Selv om unionen økte i folketall og areal, ble også EU som helhet fattigere etter utvidelsen. Utvidelsen var et sterkt solidaritetssignal fra medlemsstatene til de mindre velstående søkerlandene.
Mye av uroen er knyttet til holdninger som enkelte mener preger de nye medlemmene. Dette kan kanskje oppsummeres med den som at de «spør ikke hva de kan gjøre for EU, men hva EU kan gjøre for dem», for å vri på Kennedys berømte munnhell. Utvidelsen endret EUs politikk på de felt som spesielt opptar de nye medlemslandene. Dette gjelder blant annet landbruks og regionalpolitikk. Utvidelsen bidro til å endre EUs beslutningsprosedyrer og institusjoner. Et annet irritasjonsmoment er språkforvirringen som kommer med å ha 23 offisielle språk.
En annen trend er at det nå er at det geografiske sentrum har blitt flyttet mot øst. Unionen har også et større katolsk overtall enn tidligere. De nye medlemmene har gjennomgående mindre liberale holdninger til temaer som abort, homoseksualitet og skillsmisser. Samtidig er de gjennomgående mer pro-amerikanske enn de etablerte medlemmene.
Men hva med Island? Landet vil ha gode muligheter til å kunne tas opp relativt raskt hvis det velger å søke. Det vil nok likevel finne ut at søknadsforhandlingene vil bli tøffere enn de var for Norge i 1994. Det er ganske enkelt mindre vilje i EU til å oppnå særavtaler. Det utvidede EU har mindre tid og ressurser å bruke på å imøtekomme disse landenes bekymringer. Nå som Island søker medlemsskap, vil dette trolig bidra til å sette EU-medlemskap på dagsorden også her til lands. Da vil alternativene være å enten omforhandle EØS-avtalen, velge sveitsisk utenforskap eller å følge i Islands fotspor.