Verden endrer seg, Vesten svekkes.
PUBLISERT i Minerva Fredag 31. desember 2021
Det var Athens voldsomme fremgang på 400-tallet før Kristus som, hvis man skulle velge én tid og ett sted, var starten på Vesten som politisk fellesskap. Men denne fremgangen førte også til en storkrig – Peloponneskrigen – mot den eldre stormakten Sparta.
Hvorfor sier jeg dette som innledning til en tekst om at Vesten svekkes? Jo, for som kull etter kull ved vestlige læresteder lærte da de gjennom 1900-tallet åpnet læreboken i The Story of Civilization av Will Durant (1885–1981): «Vi er barn av antikken.»
I Durants fortelling var det tankegods som definerte Vesten; som slo bro over århundrene som lå mellom Platons Athen og Durants Washington.
Vesten var alltid et sinnets imperium der vår tids demokrati, rettsstat, markedsøkonomi og humanisme ble sporet tilbake til antikken, via renessansen. Denne linjen var ingenlunde så rett som klassisistene hevdet. Antikkens Athen og Roma ble presset inn i foretrukket fortolkning: viktorianere i toga.
Grenseoverskridende kristendom
Den rette linjen er et moderne fenomen. Før 1900-tallet ville ethvert rimelig menneske knyttet «Vesten» mer til den teologiske og politiske inndelingen mellom de vestlige kirkene – romersk-katolsk og protestantiske – og øst-ortodokse kirker. Inndelingen springer ut av utviklingen i det falne vestromerske riket – og særlig den katolske kirkens rolle her.
Tidlig middelalder var preget av territorial utvidelse av kristendommen gjennom Europa. Den katolske kirke konstruerte et paneuropeisk administrativt rammeverk styrt av universalisme, det vil si innlemming av enhver gjennom dåpen i et grenseoverskridende kristent felleskap.
Samtidig svant etter hvert det ortodokse, bysantinske riket, til det ble helt slukt av det fremvoksende ottomanske riket. Dermed ble Vesten også noe virkelig distinkt.
I århundrer var Vesten synonymt med «aftenlandet» og «kristenheten», hva Werner Fritzemeyer kalte das abendländisch-christliche Gemeinschaftsgefühl, eller «vestkristent samhold».
Og det var inn i dette Vesten antikkens gjenferd gjenoppstod i renessansen – mer som glasur på den europeiske kaken enn som en fullbyrdelse av demokratiske, rettsstatlige og markedsøkonomiske idealer.
Og innen vi kommer til 1900-tallet kunne man utenfra uten tvil betrakte Europa som en kulturell enhet. East is East, and West is West, and never the twain shall meet, sa Rudyard Kipling.
Hans «East» refererte rett nok til Asia, og de neste linjene i diktet kompliserer fortellingen, men fanget opp en allmenn opplevelse av en distinkt vestlig identitet.
Mange amerikanere så på Europa som en enhet som ligner på USA, om enn på et tidligere utviklingsstadium. For eksempel skrev forfatteren Marcus Eli Ravage i 1923:
«De små skillene mellom befolkningen i Europa [er som] de små variasjoner i en enhet, individuelle trekk i en familie.» Ravage mente at europeerne burde behandles som ett folk «fordi amerikanerne er selv et all-europeisk folk».
En ny politisk enhet
Som en politisk orden er Vesten derimot en relativt ung enhet. Det var Winston Churchill som mer enn noen annen fylte Vesten med politisk innhold. Da jernteppet senket seg, ble allierte til vestmaktene. For å gi denne transatlantiske enheten intellektuell fylde, gjorde Churchill i sine taler denne enheten til antikkens arvinger.
Et eksempel kan stå for mange. I en tale Churchill holdt i Birmingham i 1943 sa han: «What sets us apart [from the axis powers] is that we shield that most precious glow of knowledge, of humanity that has been passed down from ancient Greece […]».
I sin memoar Present at the Creation (1969) beskrev USAs utenriksminister fra 1949 til 1953 Dean Acheson de institusjonelle rammene for en ny internasjonal orden, vår orden. Han bemerker hvordan han innså at «hele verdens struktur og orden som vi hadde arvet fra det nittende århundre, var borte», og at de gamle metodene for utenrikspolitikk ikke lenger ville gjelde.
Acheson var med å definere amerikansk utenrikspolitikk etter krigen: verdens ideologiske inndeling, erlik-tegnet mellom «frihet» og amerikanske strategiske og politiske interesser, og troen på at institusjoner som FN og NATO var uunnværlig både for å fremme USAs interesser og for å gi det internasjonale systemet stabilitet.
Aldri var Vesten – og da som politisk fellesskap snarere enn bare som alle enkeltstatene som kolonialiserte verden før første verdenskrig – så mektige og så innflytelsesrike som i årene umiddelbart etter Den kalde krigen.
Over tid var dette felleskapet blitt bundet sammen av institusjoner; gitt liv av et blodomløp hvor teknologier, handlingsmønstre og sikkerhet ble delt mellom stater i strømmen av varer, tjenester, kapital og mennesker.
Demokrati, rettsstat, humanisme og markedsøkonomi
NATO var en refleksjon av den kalde krigen, og avgrenset grensene mellom øst og vest i Europa. Det ble designet for å stabilisere kontinentet, motvirke sovjetisk ekspansjon og forsvare Vest-Europa og Nord -Amerika samlet mot trusler fra østblokken.
NATO var også et instrument for amerikansk innflytelse i Europa, samtidig som det var et militært, politisk og ideologisk rammeverk for transatlantisk samarbeid. Den nordatlantiske traktatorganisasjon (NATO) er den mest slitesterke alliansen i historien.
Siden 1950-tallet har NATO gitt Vesten utenrikspolitisk gravitas ved å bruke hele spekteret av utenrikspolitiske verktøy – diplomatiske, økonomiske og militære. Troverdigheten til NATO som en forsvarspakt var fra starten basert på amerikansk lederskap På militært nivå var Vest-Europa et amerikansk protektorat, fanget i Geir Lundestads etikett: «empire by invitation».
Dette var mulig fordi det fantes en alternativ samarbeidsmodell i øst, hvor Sovjetunionen ledet sine satellitter på imperie-manér. Det bidro til å skape forståelse blant de vestlige demokratiene om nødvendigheten av å avstå suverenitet for å få ta del i merverdien.
Når Europa – hvis stormakter i så stor grad hadde styrt verden før andre verdenskrig – i så stor grad godtok å underordnes USA, har det å gjøre med det nye verdifellesskapet som brått kom til å definere Vesten. Og antikken spilte en viktig rolle nettopp i å definere de verdiene som forklarte hvorfor Europas underordning var legitim – fordi underordningen skjedde innenfor et fellesskap.
Og nå ble Vesten noe mer enn das abendländisch-christliche Gemeinschaftsgefühl. I takt med at kristendommen ble svekket, ble de vestlige samfunns fire hjørnestopler ankret i dette felles intellektuelle opphavet: demokratiet fra Athen, rettsstaten fra Romerretten, humanismen i gresk filosofi og markedsøkonomien som frukten av alt dette.
Vesten som politisk konsept
Det moderne Vesten ble altså til da samtidens geopolitiske krav falt sammen med en bestemt forståelse en felles idéhistorisk arv. Men nettopp erfaringene fra den lange kalde krigen er grunnleggende for å forstå hvorfor Vesten er i villrede nå som det etablerte statssystemet, de etablerte allianser og de etablerte styrkeforholdene igjen er i omveltning.
I Vesten har vi en tendens til å fortolke de nye hendelser gjennom vårt historiske perspektiv: altså at vi alltid vinner. Historien om Vesten, slik vi fortalte den i etterkrigstiden, er historien om et verdifellesskap som har vunnet stadig nye politiske seire – militært, teknologisk, økonomisk og politisk.
Når en ekspanderende orden er blitt til et defensivt prosjekt har frykten for å miste det som er vunnet, blitt sterkere enn trangen til nye erobringer.
Vesten er engstelig. Gang på gang ser vi at de løsninger som våre ledere malmfullt utpeker som de eneste rette, ikke finner veien fra teleprompteren og over i virkeligheten.
Ett eksempel kan stå for mange: Afghanistan. 20 års okkupasjon endte i ydmykende tilbaketrekking. Kanskje vel så alvorlig: Ikke bare er troen på ekspansjon borte – det er også uklart hva det egentlig er som skal, kan eller bør forsvares.
For Vesten og Europa, to kjernebegreper i vår utenrikspolitiske forståelse har mistet sin gamle mening. Vestlig sivilisasjon er til de grader dekonstruert og devaluert at begrepet ikke lengre gir retning.
Ved å ta avstand fra vår egen kultur og historie har vi mistet mening. Europa er blitt synonym med en union i permanent krise og som ånder stadig nye deliriske visjoner, som en sengepasient på morfindrypp.
Revansjistenes tidsalder
På synsranden er det de gamle imperiemaktene som beveger verden. Tyrkia, Iran, Kina, Russland – alle har de oppmerksomheten rettet mot de landområder de engang kontrollerte. De deler uviljen mot å la sine interesser formes, eller lammes, av vestlige normer og verdier.
Kansler Merkels reise til Ankara med kontant betaling for at vår allierte skulle stanse folkevandringen over Middelhavet i 2015, var et frempek. Det peker frem mot en verden dominert av makten til stater som vi ikke kontrollerer.
Vi glemmer ofte at vår trengselstid, er for andre en gullalder. Dette er mest åpenbart på det asiatisk kontinent som er i ferd med å danne sitt eget blodomløp. Nye veier, toglinjer og flyruter slynger seg frem gjennom den post-kommunistiske ødemarken.
Med dette følger nye institusjoner, nye allianser. Kombinasjonen av kapitalisme og autoritære nasjonalstater gir et enormt mobiliseringspotensial. I øst springer megabyene opp raskere enn vi lærer navnet på dem.
Men denne styrken er også en svakhet: Kina og Russland har enda ikke tatt inn over seg at demokratiets fremste fortrinn er uavhengige institusjoner, ikke ufiltrert folkestyre. De rives innad av enorme økonomiske endringer og statsmaktens manglende evne til å holde tritt.
Asias besettelse med sikkerhet kan ikke forstås uten å forestille seg de monumentale usikkerhetene som oppstår med hodestups globalisering og markedsøkonomi. For flere hundre millioner mennesker har arbeid, skoler, boliger og familier – alle røtter i hverdagen – blitt trukket opp og omplantet i underlig nytt jordsmonn.
Globalisering har dessuten ført til at deler av oppskriften på vestlig modernitet finner veien inn i andre kontekster. Flere protestanter går, for eksempel, nå til gudstjeneste i Kina enn i Europa.
Det er ikke rart at folk etterspør sikkerhet, orden og nasjonal identitet. Deres ledere ønsker ikke å bli som Vesten, de vil at Vesten skal gjøre plass i solen for dem. I Afrika og Midtøsten har de samme trendene gitt seg utslag i islamismens internett-drevne anti-modernisme og utvandring.
Fredelige maktskifter er unntaket
I sin bok Destined for War skriver den amerikanske statsviteren Graham Allison om det han kaller «Tukydid-fellen». Begrepet refererer til den athenske generalen Tukydids forklaring av Peloponneskrigen: «Det var Athens fremgang og frykten dette skapte i Sparta, som gjorde krig uunngåelig.»
Det er passende at Allison bruker antikkens Hellas som referanse: Så mange av de sentrale politiske konseptene Vesten forstår seg selv gjennom, har sine røtter der. Men han skriver ikke om antikken, men om vår tid – der en makt er på vei ned, og en annen på vei ned. Vesten svekkes relativt til utfordrerne – økonomisk og militært, selvsagt, men også når det gjelder viljen til å forme verden.
USAs svekkelse vis-à-vis Kina har gått raskt. Anslag viser at USAs økonomi krympet med 3,5 prosent i 2020, mens Kinas vokste med 2,3 prosent. Ifølge tallknuserne i Wind Information skyver dette frem datoen da Kinas økonomi er størst til 2028. Amerikanerne klarer seg likevel bedre enn Europa, som marinerer i lav vekst.
Konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers spår at Europa vil være en utkant av verdensøkonomien innen 2050. I prognosen vil da USA være forbigått av også India.
Fredelige maktskifter er unntaket i historien. Under et besøk i Washington i september 2013 refererte Kinas utenriksminister, Wang Yi, til femten historiske tilfeller av oppadstigende stormakter. I elleve av disse tilfellene, har «krig har brutt ut mellom de nye og etablerte stormakter».
Wang presenterte ikke noen liste over hvilke tilfeller han refererte til. Men Allison undersøker 16 historiske tilfeller hvor en stormakt truer med å erstatte en annen. Tre fjerdedeler endte i krig. Han konkluderer at krig mellom Kina og USA er sannsynlig – men ikke uunngåelig.
Verden står overfor et maktvakuum som vil kunne vare i flere tiår. Tomrommet oppstår fordi Europa og USA er inne i en fase av relativ svekkelse mens Kina, India og Russland krever stormaktsstatus uten å være interessert i de pliktene som følger med slik status.
Systemkrise
Dette er viktig fordi – som historikeren E. H. Carr stipulerer – tre faktorer må være til stede for å skape en systemkrise:
- nærvær av mektige og forsmådde stater på randen av det internasjonale systemet;
- en dyp og vedvarende krise i den globale økonomien;
- og manglende vilje eller evne hos den ledende stormakt til å garantere for internasjonal orden.
Uten en slik garantist vil sterke stater kunne forgripe seg på svakere stater og slippe unna med det. Alt mens nye stormakter vokser frem, forflyttes makt til nye arenaer. 90-tallets entusiasme for institusjonaliserte overnasjonale regimer er erstattet av en dreining mot uformelle fora.
FN er svekket av sin manglende evne til å ta nye maktpolitiske realiteter inn over seg. India og Brasil står fortsatt utenfor sikkerhetsrådet. Som Folkeforbundet før dem undergraves FN av svak ledelse og et ineffektivt byråkrati.
Det smerter land som våre, land som har investert mer enn andre i en FN-ledet verdensorden, både i form av skattebetalernes penger – og i form av våre beste og skarpeste hoder. Ingen land i verden bruker mer per capita på internasjonale institusjoner enn Norge og Sverige.
Kina leder an i kobbelet av nye stormakter. Men like viktig som spørsmålet om hvem nye stormaktene er, vil være hvem de ikke er? Det synes nå åpenbart at EU vil ikke bli en av polene i en multipolar verdensorden.
Det oppsiktsvekkende er ikke at enkelte institusjoner sliter i motbakke, men at alle gjør det samtidig. Rotråten som har rammet FN og EU, gnager også på røttene til de andre eiketrærne som ble plantet i asken etter andre verdenskrig.
Det globale demokratiet fortsatte sin nedgang i 2020, ifølge den siste utgaven av The Economists Democracy Index. Den årlige undersøkelsen, som vurderer tilstanden til demokrati i 167, land finner at bare 8,4 prosent av verdens befolkning lever i et fullt demokrati mens mer enn en tredjedel lever under autoritært styre.
Frihandelen er også under press. Verdens handelsorganisasjons «one size fits all» er alt langt på vei erstattet av en spagettibolle av topartsavtaler. Omleggingen ledsages av proteksjonisme, om ikke i teorien så i praksis. En lignende «bilateralisering» synes å være under oppseiling i sikkerhetspolitikken.
For NATO har Afghanistan sugd opp politiske og militære ressurser gjennom hele 2010-tallet. Da vi trakk oss ut i september, gjorde vi det med uforrettet sak. Europeiske lands forkjærlighet for å konsumere sikkerhet, mer enn å produsere den, skyver byrden over på USA.
Stemmene i Washington som mener Europa er en kostbar distraksjon, har ikke stilnet med President Trumps avgang. Slikt skaper usikkerhet i Europa. Uten USA har ikke NATO noen reell kapasitet for å forsvare medlemmenes territorium i en krigssituasjon.
Det er derfor ventelig at militært svake land som Norge søker seg tettere opp mot Washington, som tydeliggjort i Norges nye forsvarsavtale med USA.
Faren er, som E. H. Carr påpekte i sin post mortem over opptakten til andre verdenskrig: At de bestående stormaktene (i vårt tilfelle USA) svekkes i sin vilje til å fungere som politimann, vaktmester og trygdevesen i det internasjonale systemet – skuffet over at systemet har tillatt rivaler å vokse frem.
Rivalene på sin side (vi har alt nevnt dem) har lite vilje til å ta på seg systembærende oppgaver siden de vil hevde (ofte med rette) at de internasjonale rammeverkene er vektet for å forlenge de etablerte stormaktenes dominans.
Barn av antikken
Robert Gilpin påpeker i boka War and Change in World Politics at maktskifter av den typen vi nå står overfor, er farefylte fordi de:
- oppmuntrer opportunistiske stater til å prøve å endre status quo;
- fostrer ondsinnede oppfatninger av den andres hensikter;
- frister svekkede stater til å ta konfrontasjoner før, snarere enn senere;
- og gjør feilvurderinger mer sannsynlig.
De farligste øyeblikk i verdenspolitikken oppstår når den svekkede lederstat ikke lenger håndhever reglene i den gamle orden. Dette avler usikkerhet, utrygghet og risikabel oppførsel.
I denne brytningstiden, da demokratiene nok en gang er under press fra sterke autoritære regimer og verdiene som skulle forene oss synes mindre troverdige enn før, kan kanskje antikken nok en gang tjene som en kilde til intellektuelt samhold.
For vi er barn av antikken, om vi ønsker å være det. Det gamle Hellas og Roma ligger langt nok tilbake i tid til å unnslippe noe av den politiseringen som har gjort nyliberale verdier omstridte.
elv et samlet Vesten vil ikke kunne diktere verdens gang eller hindre fremveksten av globale konkurrenter. Men kanskje vil det kunne være sterkt nok ennå en tid til at de endrede maktforholdene denne gangen ikke leder til systemkrise, uro og krig.
Det ville i så fall være en god anvendelse av lærdommene fra Tukydid.