Vinter i EU

EUs største utfordring? Det er ikke brexit, det er ikke populisme, det er ikke engang flyktningkrisen. EUs største problem er at unionen er så vanskelig å like.

Publisert i Europeisk Politikk Oktober 21, 2019

«Politikere kan ikke skape sitt eget politiske klima», sa Tony Blairs spindoktor Alastair Campbell da han besøkte Norge. Og han hadde rett i dette. Det er vanskelig å selge flipflopper til borgere som er mentalt innstilt på at vinteren kommer

EU rives nord, sør, øst, vest. Nord – sør har eurokrisen etterlatt seg et permanent avtrykk i form av et saktevoksende, subsidiert sør. Øst-vest er skillet ideologisk mellom konservative og liberalere om ser det verste i hverandre. EUs styrkebrønn, den gjensidige tilliten, har gått tørr.

Brexit har vist seg en vond sak. EU rives mellom behovet for å tydeliggjøre ulempene ved å forlate unionen og behovet for å bli ferdig. Dersom brexit skulle avbestilles, slik tilhengerne av en ny folkeavstemning ønsker, vil EU vinne et medlem som trolig ville vært mindre brysomt på utsiden.

Alt dette er overkommelig. EU har klart seg gjennom verre kriser. Er det en lærdom vi kan trekke fra det lange 1900-tallet så er det at jevn og forutsigbar økonomisk vekst forløser sosial og politiske spenninger. En retur til pålitelig 3-prosentsvekst ville trolig gjøre underverker.

Problemet er det indre marked. Dette markedet har understøttet Europas fortsatte, om noe avtagende, rolle i den globale økonomien. Europas andel av verdenshandelen er halvert siden 1980. Dette er dels en konsekvens av Asias fremvekst, men også av feilslått politikk.

Siden årtusenskiftet har europeiske økonomier sett under ett flatlinjet rundt nullpunktet. Tysk vekst har dekket over stillstand i mindre land. Det er en alvorlig utfordring for et prosjekt som ble solgt til velgerne som en økonomisk turbocharger

Problemet kommer, dels, av svekkelsen av det indre markedet. Dette markedet er grunnleggende sett en frihandelsavtale. Det er hevet over tvil at markedet fører til mer handel mellom medlemslandene enn hva som ville vært tilfelle under et mindre forpliktende frihandelsregime.

I likhet med alle økonomier i den rike verden, er europeiske økonomier nå vektet mot tjenester mer enn varer. Tjenester utgjør i dag over 90 prosent av jobber og 70 prosent av EUs brutto nasjonalinntekt. Nær sagt alle nye jobber i Europa oppstår i tjenestesektoren.

Det indre markedet, derimot, var opprinnelig designet for varer – stål og kull, ikke vaskehjelper og banktjenester. Markeder for varer har blitt åpnet gjennom felles regler for alt fra produktstandarder til avgifter. På tjenestefeltet har man kommet kortere.

Fri bevegelsen av varer har vist seg enklere enn uhindret flyt av tjenester. Tjenester står for 2/3 av verdiskapning, men kun en femtedel av handel over landegrensene. EU-land handler mer med andre EU-land enn med omverdenen, men kun halvparten så mye som mellom amerikanske delstater.

Tjenestesektoren reguleres ulikt i ulike land, av historiske årsaker. I januar 2004 foreslo Frederik Bolkestein, europakommissær for indre marked og tjenester, et tjenestedirektiv som var ment å fjerne handelsbarrierer.

Ifølge konsulentfirmaet Copenhagen Economics vil økt konkurranse i tjenestemarkedet føre til 600 000 nye arbeidsplasser og ny økonomisk vekst i størrelsesorden 37 milliarder euro. Siden 2006 har EU forsøkt å levere på Bolkensteins målsetning, men implementeringen har vært mangelfull.

Det finnes ikke noe amazon.eu, noe uber.eu eller wework.eu – bare nasjonale varianter. Reformer innen transport, energi og telekommunikasjon har skapt mye motbør. Nasjonale er ofte motvillige til å utfordre sterke sektorinteresser.

Manglende integrering av tjenester stammer i stor grad fra deres spesifikke natur. De fleste av dem, ikke minst offentlige tjenester, har lokal karakter. Det anslås derfor at bare en tredjedel av tjenester kan overføres til andre land. Men dette er i ferd med å endre seg.  Teknologi, spesielt Internett, utvider spekteret av tjenester som kan leveres på tvers av landegrensene.

Men i stedet for å fremme frihandel tro har Tyskland og Frankrike i det siste fremmet dirigisme, sentralstyrt industripolitikk.  Å skape industrielle ‘lokomotiver’ – skjermet fra antitrustregler og kinesisk konkurranse gjør lite for å sette strøm i det indre markedet. Det ligger trolig betydelige stordriftsfordeler i å implementere avtalene som alt er inngått om handel med tjenester.

Skjerpet konkurranse skaper effektivitet og innovasjon, som er populært å tross av forsmådde særinteressers klagen. Et eksempel på dette er EUs felles regler for mobiltelefoni som gjør det mulig å bruke telefonen i Europa uten å bli plyndret av lokale neskonger.

Ursula von der Leyen, den påtroppende lederen av EU-kommisjonen, har knapt omtalt det indre markedet. Den nye kommisjonen snakker mer om å avskaffe fossilt brensel, bygge en europeisk militærmakt og behovet for å temme amerikanske it-selskaper.

EU har sin styrke somfrihandelsområde, men skusler bort støtte på den slags europeiske statsbygging som få etterspør. Unionens tenkere famler rundt etter prosjekter de håper velgerne vil like, men synes å ha glemt at å EUs eksistens avhenger av å levere økonomisk vekst og velstand.

Det er urovekkende. Den største svakheten EU har i dag, er at unionen gir sine tilhengere så lite å juble over. EUs siste store seiere ligger nå tjue år bak oss og årene som har gått vært mer preget av kriser enn av felles innsats. Det er vinter i EU og det nye lederskapet er intet vårtegn.