Teksten «Om forferdelige farene ved lesning» oppsummerer Voltaires forfatterskap, ja hele opplysningstiden, i sin avsvergelse av oppsigelsen av intoleranse, fordommer og sensur. Historien handler om muftien Joussouf Chéribi som er motstander av lesing, som han mener «åpenbart har en tendens til å rive ned den uvitenhet som er verge og vern for den godt organiserte stat».
Derfor bebuder herskeren at enhver idé som presenterer seg i tale eller skrift ved byens porter umiddelbart må bindes på hender og føtter og føres til den religiøse lederen slik at han kan straffe den. Passasjen er strålende tvisynt. Bildet av fanatikerens manglende kontakt med virkeligheten inviterer til rasjonell avsvergelse av fanatisme. Den gir på samme tid leseren den hemmelige glede å ta del i en barnslig irrasjonell logikk som voksne er avskåret fra.
Vi nordmenn antar gjerne at opplysningstiden begravde vankunne en gang for alle. Det stemmer naturligvis ikke. De færreste følte noe behov for å flire da nazistene forsøkte å drepe tanker de ikke likte gjennom å brenne dem på bokbålet. Sivilisasjon er ikke noe vi arver, det er noe som må opparbeides av hver eneste nye generasjon og hver generasjon vil møte nye inkarnasjoner av de som mener at enkelte tanker bør forbys under henvisning til samfunnets beste.
I vår tid har disse kreftene fått drahjelp av den relativisme som henger i postmodernismens skjorteflak. Postmodernismen står i opposisjon til opplysningstiden i en dyp skepsis overfor etablerte sannheter og i forhold til om noe i det hele tatt er sant. Og hvis kunnskap og sannhet er umulig, tar følelsene lett fornuftens plass.
I Norge som i andre land har vi sett en fremvekst av en krenkelses-kult hvor forskjellige pressgrupper tar til orde for at visse ytringer bør forbys under henvisning om at de oppleves som støtende. I denne typen argumentasjon er det alltid den opplevde krenkelse som står i sentrum. Hvorvidt det som sies er sant eller relevant er mindre viktig. Vi har sett gjentatte forsøk på å gjøre «islamofobi» straffbart. Andre har tatt til orde for at klimaskeptikere stenges ute av det offentlige ordskiftet.
Nylig konkluderte et regjeringsoppnevnt panel at «antifeministisk trakassering og hatefulle ytringer må gjøres straffbart». Dette er mulig fordi de gamle blasfemilovene knapt var avskaffet før mange land innførte enda bredere lover mot «hatefulle ytringer». Nå pågår debatten om hva som kan karakteriseres som en hatefull ytring, hva du skal fengsles for å si. I Norge har Høyesterett så langt prioritert ytringsfriheten. Et svært begrenset antall personer har siden 1970 blitt dømt for overtredelser av lovparagrafen.
Dette er klokt. Ikke fordi meningene som ønskes forbudt nødvendigvis er kløktige, eller konstruktive, men fordi vi på forhånd ikke kan vite om de er det. Hadde forbuds-sinnelaget vunnet fram i forrige generasjon, ville vi trolig ikke hatt The Life of Brian, Sangen om den røde rubin eller «Nevermind the bollocks». Vi lever i en opplyst tid. Aldri har flere kunnet lese og aldri har flere lest. Om kvaliteten varierer, så er heller ikke det noe nytt. I sin samtid fortvilte Voltaire over kvaliteten på det offentlige ordskiftet, det ble sagt og trykket mye idioti. Og allikevel kaller vi denne epoken for «opplysningstiden».
Hvorfor? Fordi man da forstod at dumme ytringer kan avføde kloke motsvar og at din fornuft, ikke makthavere eller domstoler skal avgjøre hva som er hva. Ignoranse bekjempes best når den gir seg til kjenne. Voltaire ytret aldri de ordene han er mest kjent for: «Jeg misliker det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det», men det gjør ikke munnhellet mindre treffende av den grunn.
Trykket i Program for Protestfestivalen 05.08.2013