Den store traktefesten

Morgenbladet 25. nov 2016

Ta en pust i bakken, så skal jeg fortelle deg historien om Utenriksdepartementet og de gode hjelperne. Det var en gang for ikke så lenge siden at en tidvis klok mann (men ikke akkurat den dagen) kom på at Norge burde bli en humanitær stormakt.

Utenriksdepartementet var alt stort, men ikke stort nok for slike verdensforbedrende ambisjoner. Hva om sivilsamfunnet kunne mobiliseres som leiebyråkrater og lekmannsdiplomater? Ingen tenkte på interessekonflikter fordi engasjementspolitikken tok som utgangspunkt at Norges interesser og menneskehetens beste gikk ut på ett. Man tenkte slik, for det var 1990-tallet.

Slik oppsto en norsk innovasjon (forestill deg her at en søyle stiger opp av podiet, omhyllet i røyk): Den statsfinansierte ikke-statlige organisasjonen. Denne kom ikke ut av intet. De norske internasjonalistene var en integrert gruppe med gode forbindelser. De var villige til å la seg klientifisere, altså bytte uavhengighet mot penger. Historieprofessor Terje Tvedt advarte mot elitesirkulasjon, hvor individer roterte mellom bistandspolitisk ledelse, sivilsamfunn og akademia.

Professoren skrev: «Resultatet er ikke sjelden bedervede beslutninger. Dette innebærer at de rasjonelle alternativene ikke velges, fordi særinteressene intervenerte, men alltid kamuflert som allmenninteresse.» I statsvitenskapen kalles det å tjene penger ved å manipulere de politiske omgivelsene, i stedet for å levere etterspurte varer og tjenester, for rent-seeking, som betyr tilkaring. Norsk bistand drives frem av norsk agenda, ikke nødvendigvis av mottagernes behov. Feilsatsingene har vært mange.

Få kunne forutsett hvor mye penger som ville følge denne modellen. Norge har brukt 316 milliarder kroner på bistand siden Tvedt påpekte problemet i 2003. Det har å gjøre med to småpartier som enes om at kvantitet er godest. Afrika har mottatt rundt syv trillioner kroner i bistand siden 1950-tallet. Svake resultater burde ført til spørsmål om midlene fører til målet, men nei. Pengetilstrømningen økte uansett. Moralsk hasard er når en part, isolert fra risiko, oppfører seg annerledes enn de ville gjort dersom de selv led konsekvensene av feilprioriteringer.

Det er for tiden populært å gjøre om historiske tildragelser til små anekdoter slik at unge lettere kan huske kronologien: opptakten til første verdenskrig som barslagsmål, den industrielle revolusjon som kakeoppskrift, Eidsvoll-forsamlingen som swinger party, den typen ting. I denne frivole sjangeren kan historien om «Den norske modellen» kanskje best oppsummeres som en traktefest.

Du vet, den typen fest der forfriskninger inntas gjennom trakt for å spare tid: utenrikstjenesten i startposisjon, trakt i munn, politikerne heller på, «0,7 er målet! Oooey! 1,0 er målet!» Bistand tyter ut av munn og nese på byråkratiet, journalistene i sirkel roper «mer-e, mer-e»! De vet jo at de selv vil få smake på trakten under tv-aksjonen. Dugnad er ikke gratis. Eller, jo, det er det, bare ikke når journalister er med. Byråkratiet reiser seg med svømmende øyne og sjangler ut for å vanne bistandsorganisasjonene.

Det falt ingen inn at volumet av penger kunne overstige statens administrative kapasitet. Overbevilgning garanterer ikke misbruk, men de mange negative evalueringene sa sitt. UD svarte med å erklære nulltoleranse for korrupsjon og å gi penger på en måte som gjorde det mindre sannsynlig at misbruk ville ende opp foran nettopp vår dør.

Et filosofisk spørsmål: Dersom norske penger helles ut i en binge sammen med saudiarabiske og australske penger og noen tar fra pengebingen, kan du virkelig si at det var norske penger som ble tatt?

For bistandsorganisasjonene var dette gylne år. Hver av de fire største bistandsorganisasjonene har fått rundt 5000 millioner kroner det siste tiåret. Jeg kunne sagt milliarder, men det er mer slående slik. Ta Kirkens Nødhjelp, som gikk fra å være en i all hovedsak kollekt-finansiert organisasjon med åtte ansatte i 1977, til å bli en behemot med 143 ansatte i Norge og tilnærmet fullfinansiert av staten. Takk for maten, Gud velsigne Staten.

Anbudsordningene var formalia, det var nok penger til alle. Men det var grenser for hvor mye hjelperne klarte å bruke på flere prosjekter, flere ansatte og økte lønninger, så de satte milliarder på bok. Det tillitsbaserte systemet fungerte fint, for operatørene. Helt til en nykommer som het International Law and Policy Institute (ILPI) kom på noe lurt. Hva om de kuttet ut mellommannen? Det skvalpet jo uansett så mye penger rundt i systemet at ingen klarte å bruke dem opp.

ILPI opprettet et altruistisk underselskap som deretter «solgte» tjenester til det reelle selskapet, og vips ble offentlige midler til privat gevinst. De kunne gjøre dette på grunn av Den norske modellens utvisking av skillet mellom stat og sivilsamfunn. At fyren som var UDs konsulent på søknaden senere fikk jobb i ILPI, var uansett innarbeidet praksis. Institusjonell kapring er et faguttrykk som viser til at en sektor tar over byråkratiet som var ment å regulere den.

Og her slutter soga om den store traktefesten. Men festen pågår ennå. ILPIsaken er ikke noe unntak, den er et resultat av insentivene i systemet. Dette er et system som er feilslått, men som ingen klarer å stagge. Den politiske prisen blir for høy. De fire store bistandsorganisasjonene har nemlig flere «informasjonsmedarbeidere» enn UD, betalt av en egen statlig «informasjonsstøtte» på 91 millioner kroner i året. Og dere vil høre mer fra dem i neste ukes utgave av Morgenbladet.