DAGENS NÆRINGSLIV 24.11.2014
Utvidelse av Nato vil være det mest skjebnesvangre feilgrepet i amerikansk politikk etter Den kalde krigen. Et slikt vedtak kan forventes å styrke nasjonalistiske, antivestlige og militaristiske krefter i Russland; ha en negativ effekt på russisk demokrati; gjenskape kaldkrigslogikken i relasjonene mellom øst og vest, og drive russisk utenrikspolitikk i en retning som vi definitivt ikke vil like». Diplomaten George Kennan, som skrev dette i The New York Times i februar 1997, var i en mannsalder USAs utenrikspolitiske profet. I 1946 skrev han fra Moskva historiens kanskje mest berømte diplomatiske innberetning.
I «Det lange telegrammet» påpekte Kennan at Sovjetunionen var «uimottagelig for rasjonell logikk», men også «ytterst mottagelig for maktens logikk. » Åpen konfrontasjon kunne således unngås. Kennan la grunnlaget for at USAs oppdemmingspolitikk visàvis Moskva.
Strategisk tenkning er siden den gang blitt oss fremmed. Norge pøser penger og engasjement inn i Ukraina uten å vite hva vi ønsker å oppnå: brobygging, oppdemming eller tilbakeskyvning? Vi synes å ha glemt at utenrikspolitikken – etter alle ordene og alle pengeoverføringene – skal levere konkrete resultater som fremmer norske interesser. Viljen til engasjement overstiger ofte kunnskapsnivået. I så måte minner Norge om «tyskeren i kabinen» – han som på spørsmålet «finnes det en doktor ombord i flyet? » selvsikkert rekker hånden i været. – Man har jo doktorgrad i sosiologi, må vite.
Forrige ukes G-20-møte i Brisbane var preget av frossen mistro mellom Russland og Vesten. Siden Georgiakonflikten av 2008, har våre to sider skuffet hverandre på stadig nye og uventede måter. Vi lyttet derfor ikke til Putin da han talte til Valdaikonferansen i Sotsji den 24. oktober. I vestlige medier ble talen avfeid som Putins «så langt krasseste verbale angrep på USA». Det var den kanskje viktigste utenrikspolitiske talen i vår generasjon.
La meg nevne noen av hovedpunktene. Putin erklærte seg motstander av moderne utenrikspolitikks «dobbeltnatur ». Han påpekte at vestlige ledere har vendt seg til hemmelig diplomati hvor opinionen føres bak lyset med meningstomme uttalelser mens faktiske løsningene hamres ut i hemmelighet.
Putins misnøye bunner dels i prinsipiell motstand mot at Vesten endrer internasjonale spilleregler etter behov, dels i frustrasjon over at Russland ikke får gjør det samme.
Putin hevder at drømmen om en FN-ledet verdensorden som et kollektivt system for global sikkerhet nå ligger i grus. Han hevder at Vesten med sine stadige unntak fra FN-paktens krav om ikke-innblanding, har skapt presedens som destabiliserer det internasjonale systemet.
Kosovo, Irak, Afghanistan, Libya: Han kaller arven etter vår liberale internasjonalisme for «kaos».
Det er spesielt forsøkene på nasjonsbygging som faller Putin tungt for brystet: «Ensidig diktat og å påtvinge ens egne modeller skaper det motsatte resultatet. I stedet for å løse konflikter fører det til opptrapping, i stedet for suverene og stabile stater ser vi økende spredning av kaos, og i for demokrati innebærer det støtte til tvilsomme grupper. » Det er vanskelig å være uenig i dette. Siden Vestens institusjoner antas å være universalstørrelser som passer i enhver kontekst har vi vendt oss av med å opparbeide kunnskap om samfunnene vi griper inn i. Dette er hovedgrunnen til at et lite land som Norge i det hele tatt makter å bruke rundt 40 milliarder kroner i året på utenrikspolitikk.
Putin ser Russland som et «konservativt» bolverk mot et Vesten som i hans øyne skaper større problemer enn vi løser.
Putin fremstilte USA som en «Big Brother» som overvåker alle, «inkludert sine egne nærmeste allierte». I denne prosessen har USA utøvd hva han kaller «juridisk nihilisme», hvor «vilkårlige fortolkninger og partiske vurderinger har erstattet rettslige normer. Målet for USA», sa han, «er å prøve å skape en unipolar verden der amerikanske interesser forblir uimotsagt».
Siden Russland innvilget asyl til den amerikanske varsleren Edward J. Snowden og krisene i Ukraina har Vestens press på Moskva økt. Den russiske rubelen har mistet 30 prosent av sin verdi så langt i år. På tross av dette ruster Russland opp som om vardene alt var i brann. Putin sa «[…] endringer i verdensorden – og hva vi ser i dag er endringer i denne størrelsesorden – har vanligvis vært ledsaget av, om ikke global krig og konflikt, så kjeder av intensive lokale konflikter. » Budskapet er at Russland ikke ønsker krig, men at krig er i emning og at landet forbereder seg.
I mellomtiden har Norge redusert forsvarsbudsjettet til et punkt hvor forsvaret erkjenner at det mangler evne til å forsvare landet. Dette bør uroe våre folkevalgte, men gjør det tydeligvis ikke. Vi lytter nemlig ikke. Våre folkevalgte skapte i stedet nesten regjeringskrise på spørsmålet om bistandsbudsjettet skal være 0,99 eller 1 prosent av BNP.